Det ensomme kors på Gråhuken
av Åsa Johansson
Helgeland Arbeiderblad 8/5 1975
Et par kilometer fra hytta vår her på Gråhuken, like ved storhavet, står det mest ensomme kors jeg noen gang har sett. Det er reist den 2. juli 1873 over grava til ishavsskipper Johan Mattilas og kokken Gabriel Andersen.
Høsten 1872 var det uvanlig mye is på Svalbards nordkyst, og forholdsvis tidlig på høsten ble seks norske fangstskuter innesperret ved Velkomstpynten og Gråhuken med tilsammen 58 mann ombord.
I begynnelsen av oktober bestemte 17 av karene seg for å ro til Kapp Thordsen i Isfjorden med to båter. Først måtte vi dra båtene over drivisen, og så var det å sitte ved årene i døgn etter døgn. Etter en uke var de framme i Nordenskiölds prektige hus på Kapp Thordsen. Her fantes proviant og utrustning rikelig. Likevel døde alle 17 av skjørbuk i løpet av vinteren.
En tid etter at de 17 hadde rodd til Kapp Thordsen, slakket isen såpass at de to skutene som lå ved Velkomstpynten greide å presse seg ut. I seilte hjem til Norge med 39 mann om bord.
Tilbake på Gråhuken var fire ishavsskuter og to menn: skipper Johan Mattilas og kokken hans, Gabriel Andersen
Mattilas var av den formening at det ennå fantes en mulighet for at han skulle få skuta si fri av isen den høsten. Om ikke ville han ta en overvintring og seile hjem til Norge neste sommer. Derfor ble han igjen, og kokken hans slo lag med ham.
Det var ingen hytte på Gråhuken den gang, og de to karene improviserte ved å trekke opp på land to småbåter og hvelve dem mot hverandre. Over båtene la de presenning, og inne i «huset» satte de en liten båtovn som de tok fra en av skutene. Det ble således under meget enkle forhold de to karene gikk polarvinteren i møte. Og Mattilas var da en mann i 70-årsalderen.
Av utrustning kunne de hente det nødvendige ombord i skutene, som lå for anker utenfor Gråhuken. Men der fantes ikke den proviant som skulle til for å frelse dem fra skjørbuken, datidens svøpe over polarlandet.
Motivet for deres overvintring, å berge båten, var tilintet før jula inntraff. Drivisen som hadde stengt dem inne tidligere på høsten, var nå borte, og storm og sjø lå mot fra nordvest. Allerede julaften var «Eifrida» drevet i land og lå som vrak i fjæra. Den 6. januar skrev Gabriel Andersen i dagboka si: «Ingen is ennu. Alle fartøyene ligger i en klynge. Det er mørkt hele døgnet. Dagene er lange for oss skal bo mellom og under to båter hele vinteren. Men vi takker Gud for at vi er friske og har noe å leve av.»
Men gleden over å være frisk skulle ikke vare lenge. Allerede den 12. januar var Mattilas så dårlig at han måtte holde sengen. Og den 22. januar skriver Andersen: «Vi er syke begge to, og Gud vet hvordan det skal gå med oss.»
Skjørbuken bryter nådeløst ned helsa for de to ensomme mens i det vesle skjulet på den stormherjede Gråhuken odden, og det framgår tydelig av dagboka at motet og livsgløden nå var borte.
Gabriel Andersen skriver i dagboka si for siste gang den 18. februar. På det tidspunkt var begge i live, men de var da svært syke og det er således grunn til å tro at de har dødd kort tid etter. (Se også Svalbardminner nr. 28 og nr. 48).
Den 28. februar kommer sola tilbake til Gråhuken. Men den dagen opplevde neppe Mattilas og Andersen. Det var nok døden som hersket på Gråhuken da sola påny slo ut si blodrøde vifte over Svalbards nordkyst.
Da vi kom til Gråhuken i fjor sommer, var korset falt av og lå på bakken. Men vi har naturligvis spikret det på igjen. Tidens tann har tært på korset, men en kan ennå i dag lese navnene Mattilas og Andersen.
(Bjarne Nordnes skriver i oktober 1979 at korset var ødelagt og tverrtreet var fjernet av turister).