Den store bjørneskjelven. Ole Jansen forteller til Nils Parling

Den store bjørneskjelven

Ole Jansen forteller til

Nils Parling

Vi Menn nr. 20 1963

   

Ole Jansen

Et solid tømret blokkhus med brisker og raggete skinnfeller. På bordet et rokt elglår med en tollekniv stukket som en spekkepinne ned i tjukkeste kjøttet. Bare å forsyne seg. Rykende svart kaffe eller et glass nødtørftig spedd «Ever Clair» for å svekke saltsmaken på sulet.

Det er mer enn livets nødtørft. Det er fest.

Og dertil en vert som er villig til å dele sine erfaringer fra et langt liv som trapper og fangstmann i vill­marken. Ole Jansen, gammelnordmannen ved Kathleen Lake i grense­fjellene mellom Canada og Alaska.

– Som sagt, boys! Dere kan aldri stole på ham! Han er lunefull og vrang og kolerisk! Og særlig hvis man forstyrrer ham når han er gått til ro for vinteren. .. Hjemme i gamlelandet hadde vi et ordtak. .. Og som nå med denne her. . .

«Denne her» er en gjenstand han henter frem fra et skap i det lille soveværelset. De ru, barkede nevene snur og vender på. den, til alminne­lig beskuelse. Det furete ansiktet er usedvanlig alvorlig, og det sjøblå blikket skygges av dystre minner. Kraniet i gubbens hender glinser bengult i lampelyset. To tommer lange hoggtenner glinser grumt. Svarte øyenhulninger glaner tomt mot gjester som grøsser av spen­ning.

– En morders skalle, fortsetter gammeltrapperen og lar en hornet pekefingernegl følge en flere milli­meter dyp fure i pannebenet på kra­niet. – Og nå ser dere hvor lite lønt det er å prøve med et skudd i skal­len forfra, hvis vinkelen er for stump. Slik som en av dem gjorde. Kulen skjenet bare og pep sin vel. Vel, jeg skal fortelle historien…

Han plasserer den grinende grizzlyskallen på bordet, ved siden av elglåret. Hever glasset for å ta en slurk. Finner frem snusdåsen av never og legger en kraftig pris inn under den kraftige nesen. Gub­ben er åtti, men innenfor den bulnende leppen er tennene feilfrie, selv om det virker som om de er blitt kuttet med en baufil like over tannkjøttet.

– Ja-ha, gutter! Det ordspråket altså! Vekk ikke den bjørnen som sover! Og det holder sannelig stikk!

En nødtvungen pause mens han stapper dåsen ned i bukselommen og tørker brune snuskorn av haken. Et bistert blikk mot det bengule troféet på bordets uhøvlede flate. Og så:

 – De kom hit opp fra Reddings ved Sacramento River i California. Det er fem år siden – blir fem år i neste måned. Tom Bradley het den ene. Han var fabrikant i plast. Kameraten hans het Ernie Thom­son, og han eide visst et bilverksted der nede. Og begge var veldige je­gere, i hvert fall etter det de sa selv. Det lot til at elgen hadde slitt ondt på grunn av geværene deres nede i Rocky Mountains, og prong horn-fårene måtte vel nærmest være utslettet hvis man skulle tro på his­toriene om jegernes bravader. Plastfabrikanten hadde til og med skutt en bjørn. En svart! Jasus Christ, boys! Sammenlignet med Old Efraim, grizzly’en, er svartingen pine­dø’ tam som en degenerert Newfoundlandshund, og ikke stort større heller forresten.

Og nå var det grizzly’en de var ute etter. Fem hundre daler hadde de spandert på lisens, for grizzly-dævlene er fredet for jakt – unn­tatt i selvforsvar, og bare guvernementet kan gi tillatelse. Og så kom de da hit langs min sti fra highway’en, og ville at jeg skulle hjelpe dem å støkke opp en bjørn som de så å si hadde kjøpt på rot av en forslagen indianer borte i Klukshu; en gammel gråragg som indianeren hadde sett i hi noen mil oppe i fjel­lene på andre siden av Kathleen Lake. Selv hadde indianeren ikke hatt lyst til å bli med. Rødhudene har kanskje ikke et slikt ordspråk som det jeg nevnte. Men de vet om­trent hva de gjør, og de nærmer seg ikke døden hvis de ikke blir tvunget til det.

De kom midt på dagen og ble her natten over. Det manglet ikke overtalelser fra deres side, og gode jegere var de jo begge, etter det de sa. Men jeg nektet. Jeg begynte å komme litt opp i årene og ville ­ikke innlate meg på unødige even­tyr. Og så hadde jeg et sett feller ute nordover langs elven. Jeg sa jeg måtte passe mitt, for jerven streifer i fjellet og kan finne på å besøke snarer og feller. Reven tar heller ikke stort for å rive i stykker fan­get vilt hvis den ikke selv blir sit­tende i saksen. Og sånn. For øvrig advarte jeg dem, og sa omtrent det jeg har sagt til dere. Jeg trakk til og med frem det ordspråket jeg nevnte for en stund siden, men det flirte de bare av, og Ernie Thomson sa at visst pokker skulle grizzly’en få sove – det var bare meningen å ruske den våken såpass at den fikk ristet av seg snøen og kom til syne over kornet.

Jasus Christ, gutter! Hadde jeg visst hvilken ende den bjørnejakten skulle få, så hadde jeg vel slått dem i svime mens de sov og buntet dem i hop og fraktet dem til Haines Junction og sendt dem som pakkepost hjem til Sacramento River! Nå gikk det som det gikk! For tross mine advarsler, tok de saken i sine egne hender…

De dro av sted over sjøen alle­rede i syvtiden om morgenen. Selv tok jeg hundespannet og bega meg nordover i terrenget. Kan­skje håpet jeg at de skulle gå feil og komme tilbake uten å ha skremt opp noen illsint grizzlygubbe, og så ville de vel slå hele eventyret ut av hodet. Det var lett føre og passe mildt, snøen var neppe mer enn en fot dyp her nede i dalen. Jeg hadde ikke så mange feller, så jeg var til­bake etter fire-fem timer. Jeg slengte en ung oter, en slunken rev og noen ryper ned i kassen ute på tunet for å ta hånd om dem senere. Jeg holdt akkurat på å gi hundene laks da det smalt borte i skogtykningen vest for sjøen. Et enkelt skudd. Jeg lyttet, men hørte ikke flere. Derfor tenkte jeg at hvis skud­det gjaldt grizzly, så var det vel sant – alt skrytet om de to mennenes dyktighet som jegere og skyttere. Jeg gikk inn og satte på kaffekje­len for å ha noe styrkende klart til bjørnejegerne kom tilbake. Men jeg måtte drikke kaffen alene. For de kom ikke …

Gamle Ole gjør et opphold for å nippe bunnen av glasset mot taket. Han tørker seg om munnen med håndbaken, kaster et alvorsfullt blikk på bjørnekraniet og fortsetter:

– Nei, boys! De kom ikke. Ikke i løpet av en time, slik jeg hadde trodd – og heller ikke den neste. Det begynte å blåne mot skumring i dalen da jeg proppet geværet med skudd og selet hundene på nytt for å gi meg ut og lete. Vi fulgte spo­ret de hadde tråkket over sjøen. Jeg ante uråd, og jeg lot Duschka, lederhunden, drive opp farten alt hva spannet formådde. Det gikk kvikt over isen, og om ikke lenge var vi oppe ved tregrensen. Der fant vi den ene jegeren.

Han kom langsomt krypende ned­over skråningen. Som en halvt svimeslått øgle, eller som en skadeskutt sel når den i de siste krampetrekninger. Prøver å nå frem

til vannet, slik kreket han seg frem mellom trærne. Bak ham var sporet en rød renne i det hvite. Herre gud, gutter! Det var skytelys ennå, og jeg hadde jo hele kobbelet av halvvarger å slippe løs hvis det knep.

Men faktum er at det gikk frostillinger nedover ryggen på meg da jeg snudde den kravlende bylten om på sleden og fikk se hvordan han så ut på forsiden. Det var Bradley, plastfabrikanten. Jeg kjente ham igjen på den storrutete jakken som var nesten lik min egen. Men jeg tror ikke hans egen mor ville vært i stand til å identifisere ham ved hjelp av ansiktstrekkene, så ille som han så ut i fjeset. Han måtte ha fått bjørneklørne rett i synet, for begge øyenbrynene hang i laser nedover nesen, og det ene kinnet var revet bort, slik at kjevebenet var synlig. Brystet var bare filler og blod, og et ribben stakk frem som en hogg­tann midt i elendigheten. Men han levde og harket skrekkslagne ord. Av det han stønnet frem skjønte jeg at det bare var ham det hastet med. Det var noe om grizzly og beste venn og død og litt til som jeg ikke hadde tid til å høre på akkurat da. Jeg spente ham fast på sleden, lot hun­dene sette utfor igjen, og så kom vi tilbake hit.

Det ble ikke noe av å flå den unge oteren eller den tynnpelsede revkraken den kvelden. Men herregud, hvor arm og ussel en synder kan føle seg når ulykken slår til, når den trenger seg på og krever offer. Han Bradley hadde mistet for mye blod. Lege fantes ikke nærmere enn i Whitehorse, og dit var omtrent ti norske mil. Et raskt ambulansefly og blodoverføring kunne kanskje ha reddet ham. Men her var jo ville ødemarken, og hurtiggående trans­portmidler fantes ikke. Livet rant fort ut av det kloflengede brystet, uansett hva jeg gjorde for å stoppe blødningen. En eller annen stor åre var antagelig slitt av. Det eneste jeg til slutt kunne foreta meg, var å helle i ham brennevin for muli­gens å lindre smertene. Han må ha vært fullstendig og kanon beruset da han omsider sloknet. Av de brudd­stykkene fra jakten som jeg klarte å pumpe ham for før han begynte å snakke i villelse og til slutt ble stille og livløs, kunne jeg delvis danne meg et bilde av hva som var fore­gått. Resten kunne jeg regne meg til da jeg neste morgen dro over sjøen og fulgte det røde sporet gjen­nom skogen mot tregrensen. Der oppe fant jeg verkstedeieren, Ernie Thomson. Død og stivfrossen. Med uskadd kropp, men med skallen om­trent knust av et eneste bitt rett ovenfra issen. Av sporene rundt om i snøen kunne jeg se hvor fort og ubarmhjertig kampen var blitt av­gjort. Jasus Christ, boys. Prøv å for­stå hvor fullstendig vanvittig de to galningene hadde båret seg ad!

Der hadde de funnet den nesten nedsnødde inngangen til hiet som bare var en nedblåst gran, der grizzly’en hadde krøpet sammen mellom grenene og latt seg snø inne. Et stykke nedenfor hadde plastfabri­kanten gått i stilling med geværet, og verkstedeieren gikk opp på hau­gen av granbar og snø for å drive bamsen frem til kameraten. Jeg kan levende forestille meg hva som hendte da stauren traff målet. En sky av snø, og ut av skyen en halvtonns, ragget kropp, lynrapp som en røyskatt i tilspranget. Et brøl, et sprang, et bitt – der lå fredsforstyrreren på ryggen i snøen, med knust skalle og stauren fremdeles i hånden! Så helt om, og front mot den andre! Et glimt fra en geværmunning, en rivende smerte i den raggete pannen – en smerte som får raseriet til å stige ytterligere; Nytt angrep, i fjærende, tunge sprang gjennom ris og drivende snø…

Så vidt jeg forstår ble det Bradleys skjebne at nervene hans ganske enkelt slo klikk da han så det svære muskelberget komme veltende mot seg. Han hadde tid til flere skudd, for holdet var ca. førti meter. Men bjørneskjelven må ha rammet ham da den første kulen ikke formådde å stoppe kjempen. For på plassen der han sto og trampet mens kame­raten gikk for å vekke bjørnen, lå ikke bare geværet der han hadde mistet det i snøen. Der lå også den utskutte hylsen. Men da jeg lette, fant jeg fem patroner til, og de var ikke brukt. Bradley ble tydeligvis så vettløs av skrekk at han helt meka­nisk plyndret geværet, uten å sikte og uten å løsne mer enn det ene skuddet…

Gamle Ole Jansen blir taus. Gri­per igjen grizzlykraniet. Snur det sakte mellom grove never. Føler med fingrene på mordertennene, totoms-lange, kvasse.

– Ja, gutter, fortsetter han om­sider. – Slik har det vel gått til. Selv har jeg aldri kjent skjelven, og jeg har ikke hatt større ubehag av nerver – hvis jeg får lov å skryte litt. Men likevel tok jeg det forsik­tig og så meg godt for da jeg dro tilbake med liket av Ernie Thomson, og jegernes børser. For av sporene etter morderen så jeg at også han var skadet. Det var røde flekker i snøen der han hadde lagt veien nord­over etter utført dåd. At Bradley kom unna så langt at han fikk dø hjemme hos meg, tyder på at han ble slått bevisstløs og lå stille. Ellers ville grizzly’en sikkert gjort kål på ham med det samme. Men nå dro bamsen av sted, i et berserkhumør som sikkert ikke ville skåne noe levende i dens vei.

Det var lys dag da jeg kom hjem med min sørgelige last og plasserte enda et lik i uthuset borte ved skog­kanten. Men jeg våget ikke ta opp jakten på morderen. Ikke alene. Han var såret, han var gal, han virret omkring i et vanvittig raseri som bare en grizzly kan oppvise, og som ingen kan fatte som ikke har sett virkningene av det. Da jeg samme kvelden lot hundespannet strekke ut mot Haines Junction for å gi beskjed om ulykken, hørte jeg grove ul borte i skogen, på andre siden av Kathleen River.

Vi fikk telefonforbindelse med Whitehorse, og morgenen etter kom to solide, væpnede karer fra fjellpolitiet hit. Vi fraktet de døde bort til highway’en og stasjons­vognen som bymennene var kommet i. Og så tok vi omsider opp jakten. Sporene var lette å følge. Den hadde krysset fangstlinjen min oppe i nord og var kommet halvveis til Haines Junction da vi – etter mye trasking fikk kontakt med den. Et par ste­der hadde den lagt seg for å hvile, men smerten hadde tvunget den opp og videre. Den buldret som en torden da den snudde seg mot oss, reiste seg på to og hevet forlabbene med de sprikende klørne. Men det ble ikke noe angrep og ikke flere menneskemord. Morderen falt selv der han sto, falt for en kule i halsgropen – den knekket nakkehvirvlene. At det var jeg som skjøt, var vel helst en tilfeldighet – det var jeg som lå nærmest i sporet akkurat da.

Sånn var det. Jeg hjalp politifol­kene med å flå kadaveret, og de fikk skinnet å slepe på. Selv tok jeg bare skallen. Hvorfor? Jeg vet ikke riktig. Men den var vel nokså enestående, tenker jeg. I hvert fall i min praksis som trapper. Kraniet av en morder. En dobbeltmorder, til og med …

Gamle Ole reiser seg fra brisken. Holder et øyeblikk det bengule, grinende kraniet på utstrakt arm mot sine stumt stirrende til­hørere. Totomstennene glinser. Tomme øyenhuler glaner dødt, og furen etter skuddet drar en skyggerand over den mektige pannen.

– Vel-vel, brummer han og går inn i soverommet. Hans skritt på strømpelesten høres spøkelsesaktig i stillheten. Da han kommer inn igjen, har han det vanlige, latter­milde uttrykket i ansiktet, og den store neven griper flasken for på­fylling.

 – Som sagt, gutter! Man vekker ikke den bjørn som sover, den saken er klar som en stjernenatt over fjel­let! Vi tar oss vel en på det. Det kjennes som om det kunne trenges, eller hva?

Spørsmålet er egentlig unødven­dig. I den stemningen som den blo­dige historien hans har skapt, kan det saktens være behov for en styrkedråpe. Mot strittende nerver og kulsing på ryggen ..

Mot et snev av bjørneskjelven, ganske enkelt…