Den nye norske koloni

av Carl Sundquist
(Alarm 7/11 1925)

Å reise en lysttur med nogen av de komfortable turistskib for å bese Svalbard er uten tvil en interes­sant oplevelse for dem som har sans for farver og skulptur. Ti da land­skapet med de merkeligste forma­sjoner, spisse tinder, store kløfter, isbreer og fossende elver blir over­øst av midnattssolens vidunderlige skinn, kan man ikke få mer av vakre billeder og farver. – Da man dessuten får betrakte det rike fugleliv, blir man fullstendig betatt av den rundhåndede utdeling natu­ren har gitt et så avsidesliggende sted som Svalbard igrunnen er.

Jeg har dessverre ikke hatt an­ledning til å reise som turist eller leve som sådan. Derfor kan jeg ikke denne gang skildre de store ting naturen gir menneskene gra­tis. Jeg skal derimot fortelle endel om hvordan menneskene er mot hverandre.

Det er slik på Svalbard, som an­dre steder, at nogen få eier og de mange er eiendomsløse. Disse som eier har hittil hovedsakligst slått sig til på steder hvor det er rikelig med kull. For å utvinne de skjulte rikdommer er der dannet aktieselskaper av norske, hollandske, sven­ske og engelsk-russiske kapitalister, som nu konkurrerer om hvem som kan bedra arbeiderne mest. Samt­lige har lykkes over all forventning med å innøve arbeiderne til å være fordringsløse, å bo dårlig, å spise bedervet mat, å arbeide 10–15 ti­mer i døgnet og fremfor alt pågrunn av rovdriften i gruben ikke å frykte døden.

Svalbard har, helt til Norges of­fisielle overtagelse, vært fri for lover. Det vil si, hvert selskap har forstått å stifte lover som passet for dem, og arbeiderne ved de for­skjellige selskap har ikke forstått å nyte godt av de friheter de har kunnet erhverve sig, men tvertimot funnet sig i et slaveri som neppe eksisterer noget annet sted.

Efter endt arbeidsdag en lørdag drog jeg tilfjells med Green Har­bour som mål. En forøvrig an­strengende tur, da landskapet på Svalbard ikke er egnet til spaser­turer om sommeren. Fremkommet trengte jeg først og fremst hvile, og jeg traff snart en gammel kjen­ding som velvillig overlot sin sen­geplass til mig. Da jeg søndag for­middag hadde spist frokost, gjorde jeg foranstaltninger til et foredrag. Det blev av stuerten sagt at ingen­ting var iveien fra kjøkkenperso­nalets side for å benytte spisesalen. (Spisebarakken brant ned i som­mer, hvorfor man bruker et prek­tig forsamlingslokale, Polteatret, til spisesal).

Så bekjentgjorde jeg at det skulde avholdes foredrag kl. 2½ eftm. Da plakatene var opsatt, blev det ganske snart bevegelse blandt selskapets funksjonærer med direk­tøren i spissen på jakt efter Carl Sundqvist, som forøvrig koset sig på beste måte uten den minste anelse om hvad som var på ferde.

Nu passet det slik at en motor­båt fra Grumant City med 7–8 mann lå ved kaien. Det er selvføl­gelig så, at når det er anledning reiser folk fra det ene selskap til det annet for å hilse på sine kjen­te. Disse folk fikk imidlertid en mindre behagelig mottagelse og blev overøst med en mengde trus­ler. De som var kommet i land, blev innfanget og ført til selskapets kontor hvor de blev eksaminert på alle tenkelige måter. – Merkelig nok, ingen av dem het Carl Sundqvist, samtlige kjente ham og be­dyret at han ikke var med i motor­båten, men selskapets funksjonæ­rer kunde ikke forstå annet enn at foredragsholderen var med. – De kom således i en penibel situasjon. Men opgav ikke håpet og satte vak­ter rundt omkring barakkene og ved Polteatret. Tiden for foredra­get var inne, hvorfor jeg gikk ut for å se om det var kommet folk. Blev med det samme tilsnakket av direktør Drysselhaus, som spurte mig om jeg kunde si hvor Carl Sundqvist var. – Joda det er mig.

Han blev ganske, fortumlet, da han antagelig tenkte sig en syndi­kalistisk foredragsholder i en an­nen skikkelse. Han bad mig så være med på kontoret, da han svært gjerne vilde snakke med mig. Jeg syntes det var vel meget stas for min skyld, men blev dog med. På kontoret blev det folk­somt, da alle selskapets trofaste tjenere fra direktøren til visergut­ten var tilstede. De som ikke var inne, var utenfor, og jeg har ikke sett så mange overnervøse folk på en gang.

Jeg blir bydd en stol og direk­tøren setter sig midt imot og be­gynner et lengere foredrag på en­gelsk. Det blir oversatt. Han spør om jeg ikke vet at det er forbudt å tråkke på selskapets eiendom, og om jeg uten videre sniker mig inn, tar deres hus i besiddelse, spiser deres mat, og om jeg trodde dette gikk an på Spitsbergen? Han snak­ket ennvidere om håndjern, om skytning o. s. v. –

Da jeg spurte de tilstedeværen­de om oversettelsen var korrekt, begynte jeg mitt innlegg med å fremholde at deres opførsel gav for­ståelsen av at jeg var kommet blandt en samling pøbel og jeg pep­ret dem inn efter noter og gikk sterkt i rette med deres såkalte rettsopfatning. Jeg måtte selvfølgelig innrømme at jeg var maktesløs, da jeg var alene; men næste gang, trøstet jeg dem med, er jeg den sterkeste og da blir det betydelige forandringer.

Jeg blev nu eskortert til motor­båten og her blev det så anledning til i vel en time ytterligere å eksa­minere dem i syndikalistisk juss. Da nu motoren var igang, sluttet jeg samtalen med å fortelle dem, at jeg aldri hadde ansett mig for nogen stor personlighet, tvertimot ganske betydningsløs, men den opmerksomhet de ofret mig gjorde at jeg hadde grunn til å føle mig stor. Ti det har aldri tidligere vært til­delt besøkende en sådan æresbevis­ning, at alt hvad selskapet har av trofaste tjenere, fra direktør til vi­sergutt, blir opstillet i geledder.

Den norske regjerings utsendin­ger som fjorten dager senere be­søkte Green Harbour, vakte på langt nær ikke en sådan opmerksomhet.

Det blev selvfølgelig fra Green Harbour sendt telegrafisk medde­lelse til det selskap jeg arbeidet hos, og på mandag middag blev føl­gende opslag opsatt i spisesalen:

Bekjentgjørelse

De arbeidere som besøkte Green Harbour den 8. og 9. ds. vil bli trukket for kost av det hollandske selskap dersteds.

Nevnte selskap beregner sig kr. 10.00 pr. mann. Selskapet øn­sker ennvidere oplyst at fremtidige besøk ikke blir tillatt.

Kosttrekket vil bli fratrukket augustopgjøret.

Grumant City 10/8 1925

Englo Russian Grumant Co. Ltd.

Bierman

Hvad jeg her forteller er ingen anklage mot de eiendomsbesiddendes representanter, ti de har stiftet lover og håndhever disse lover i flukt med sine interesser. – Men den store arbeidende masse som er så feige at de ikke tør organi­sere sig og kjempe for sin rett, er forbryterne. Må derfor alle som le­ser dette gjøre det til en æressak å organisere sig og kjempe frem sin rett.

C. S.