av
Arthur Oxaas
(Nordlys 22/12-1953)
Jula i fangsthyttene kan ofte bli noe selsom, enten fangstmannen ligger alene eller han har en kamerat sammen med seg. Ensomheten og mørket virker inn, men juli kan det bli likevel, i sær nå fangstmennene har kvinnene sine med. I 1940 hadde jeg kona med på overvintring. Vi lå på hovedstasjonen Kapp Wijk i Isfjorden. Kona passet det huslige og jeg det øvrige. Husstanden besto forøvrig av en stor grønlands-schæfer og en kattepus, min hustru og meg. Hunden Jack og kattepus var enestående gode venner, og de var til stort tidsfordriv for oss.
Jack var en storeter, men han var snill og god. Det var mye ryper det året, og den var ikke bare mat for oss, men var også Jacks livrett, og han spiste den rå, både med hud og hår – som man sier.
Da det lakket mot jul kunne det særlig merkes at det var en kvinne i fangsthytta, for det ble et styr og ståk uten stans. Det var hovedrengjøring og baking, så jeg fant det best å holde meg utendørs mest mulig. Været var mildt uten måne, så det var mørkt som i en sekk.
Arthur og Anna Oxaas
Tre dager for jul forsvant Jack, og da den ikke var kommet tilbake etter et døgns fravær, var vi sikker på at den enten var falt nedfor landisen eller at noe annet galt måtte være skjedd. Det ble noen stusslige dager for oss, og vi tenkte på og pratet for det meste om Jack. – Og kattepus stakkars, hun gikk rundt og mjauet og skulle alt i ett ut og se etter Jack – Jacks forsvinning tok bort mye av den gleden man fø når det stelles til julefest for felles hygge. – Og husmora fant den største gleden i å stelle så alle skulle føle seg glade og høytidsstemte, og hun tenkte minst på seg selv.
Dagene gikk. – Jeg hadde hugget opp juleved og alt var klart til julefest. I radioen hørte vi kirkeklokkene hjemme ringe inn jula, og kona tok fram julegavene som vi hadde fått opp om høsten.
Mens pakkene ble delt ut og åpnet, snakket vi bare om Jack som manglet i selskapet. Hadde han vært tilstede, ville vi ha fått oppleve den beste jula i ødemarken. – Hysj, – det er visst noe som pusler med døra, sa kona. – Jo, der er det igjen. Jeg gikk ut, og der sto Jack lys levende. Inn kom han i en fart, og spør om kattepus ble gla – den danset ”kattedansen”, og kona tok omkring Jack og gråt av glede. Ja, du Jack, du var den beste julegave vi fikk, og takk for at du kom. Ja, nå ble det virkelig glede og jul i hytta. Bordet var dekket med mange gode saker, lysene var tent og over eterens bølger nådde julebudskapet fram til den ensomme fangsthytta langt der nord i det endeløse hvite snølandet.
Det ble disket opp og kjælt for Jack – han var jo hedersgjesten. Jeg måtte si til kona at vi kom til å ødelegge ham, men Jack tok alt med ro og mente vel at slik skulle det være.
I alle de årene jeg har overvintret på Svalbard, har julene vært forskjelligartede og ikke alle så hyggelige heller, men denne jula var den beste og hyggeligste jeg har opplevet der nord.
Over det snødekte landet, over drivis og hav og høye fjell gikk våre tanker og hilsener til hjemlandet med ønske om en god jul.