Og vi vilde selvfølgelig gjerne høre hvordan hun hadde greiet de fryktelige strabaser som følger med en slik overvintring, strabaser som så mangen tapper mann er bukket under for. – Det å overvintre i disse små, på letteste og billigste måte opførte jakthytter deroppe på Spitsbergen er mer enn en bedrift. Kampen mot den snikende skjørbuk, mot ensomhet og søvnløshet den lange svarte vinter, innestengt i et lite rum fjernt fra all verden, – mens en orkanaktig snestorm nesten bombarderer bordveggene med isnåler kan ikke beskrives, kan ikke forståes i all sin fryktelighet av andre enn dem som har prøvet det selv og har sluppet godt fra det – – og lengter opover igjen.
Det nye stykke Norge der nord lokker med sine store viltmengder og drar jegeren og fangstmannen stadig tilbake – har han greiet ett år, greier han vel ett til – inntil han blir deroppe.
Fru Ellen Nøis arbeidet hos Tinus Aune her i Tromsø en tid efter hun var gift, mens mannen overvintret på Spitsbergen. Det var vel så som så med mat – og hyttestellet deroppe, tenkte hun, og ikke blev det noe større igjen av lønnen heller, når måneden var gått. Det måtte vel kunne gjøres noe mer ut av livet om hun reiste nordover og bistod mannen. Og som tenkt så gjort.
Hennes mann: Hilmar Nøis og fangstmann Leonhard Sørensen fra Tromsøysund holdt til i Kap Boheman – dette var i 1920 – de holdt vakt over nederlandske eiendommer, og drev litt fangst ved siden av. Men fru Nøis syntes dette gjorde så litet av sig, og så bestemte hun og mannen sig for å dra innover til Sassen Bay, hvor Nøis hadde en fangsthytte – innerst i Isefjorden, like ved isbreen.
Med kjørehundene, en provisorisk slede og en del proviant begynte de å ro innover den 12 mil lange fjord. Det blev en forferdelig tur. Storm og bitende kalt. Først rodde de til Advent Bay og kompletterte proviantbeholdningen, og forsatte neste morgen til Sassen Bay. Dit nådde de så om natten i 12-tiden, i en forfrossen tilstand – hadde bare hundene å varme sig på.
– – –
Den vinteren fanget jeg meget, forteller fru Nøis. – Jeg hadde sånn en kollosal «renlykke». Og reven fanget vi like utenfor hyttedøren.
Det var interessant om vinterkveldene å sitte og vente på reven. Langsomt og forsiktig kroket den sig frem til det utlagte bytte, mistenksomt pirket den borti det, fikk smaken på spekket, hugg til – – – og kort efter den blev hentet fra fellen.
Turen inn til Sassen Bay fra Kap Boheman tok imidlertid på. Jeg blev syk, og det så ikke ut til at det skulde bli noen bedring, tiltross for at jeg kunde være oppe og delta i fangst – og annet arbeide med. Først på vinteren måtte min mann, og jeg ta en tur til Advent Bay – til læge – det hjalp en del, men kort efter jeg var kommet tilbake tiltok sykdommen igjen.
Vi fortsatte jakten en tid – det var et glimrende jaktterreng der inne. Men så holdt jeg det ikke ut lengere.
Vi drog fra hytte til hytte. Først gikk turen til Bjonehamn og derfra til Gips Bay, hvor vi fanget meget. Vi skulde så over Klaus Billen Bay, da jeg påstod at det var den beste fangstplass – det var lenge siden man hadde fanget der. Men isen og været hindret. Vi kom først dit under mange og store vanskeligheter, straks før jul. Det var ingen ovn i hytta, det var en forferdelig frost, og jeg var dårlig, men så lenge jeg bare vant å gå, hadde jeg bestemt mig for å fange. Berget vi livet, måtte vi også ha noe å leve av om vi kom frem.
I hytta fant vi omsider en primus mannen hadde efterlatt året før. Den skulde være full av olje, men det viste sig at den ikke vilde brenne. Jeg påstod det var «gan» i primusen, og bad mannen «korse». Da løsnet – isen. Det var vann under, og nesten ingen olje.
Jeg vilde vi skulde sette op feller, men det blev dessværre ikke anledning til det. Vi måtte videre skulde vi nå vårt mål før jul. Veien gikk forbi Kap Thorsen. Der syntes jeg imidlertid det var betenkelig å overnatte. – Utfor hytta skulde det være begravet 16 mann som var døde av skjørbuk for noen år siden. Disse lå begravet innenfor et gjerde ved et stort hus, som står der den dag idag.
Vi foretrakk å fortsette til Dickson Bay. Vi hadde så tenkt å sette op feller, men manglet friskt åte. Vi hvilte, og fortsatte til Eckman Bay – da isen ikke hadde lagt sig tvers over. Der overnattet vi, og dro neste morgen mot Kap Boheman. Men snetykke og mørke la sig hindrende iveien. Vi holdt på å gå vill og havnet tilslutt på den gale siden av Kap Boheman. Mannen kjente heldigvis igjen en del landemerker fra tidligere. Vi fulgte landet, og nådde hytten i 5-tiden om aftenen, i en forkommen tilstand. Det lar sig ikke beskrive hvorledes vi så ut efter den turen – og det som plaget mig mest, var trange sko! Jeg glædet mig til å få noe brukbart og rummelig på bena. – Men gleden blev kortvarig. Snart efter blev jeg forferdelig dårlig, og mistet søvnen helt. Det var dessværre umulig å få hentet hjelp, midt på svarteste vinteren som det var – og i 14 døgn lå jeg uten søvn. Det skortet på forstanden tilslutt, og det var øieblikke da jeg ikke var mig selv bevisst, – og i tillegg til dette gnaget frykten for skjørbuken, den visse og fryktelige død.
Endelig begynte det å lysne. Og nu måtte vi til læge. Det var ingen vei utenom, tross is og snemasser, skulde livet reddes. Kjertlene var hovnet op, og jeg fryktet for at betendelsen vilde gå til hodet.
– – –
Turen til Advent Bay er det ikke så meget å si om. Det var rett og slett et fryktelig slit over sne-og ismasser, uten annen avveksling enn de hindringer naturen la iveien. Primitivt alt. Men det var vante, dyktige overvintrere de menn som fulgte mig, menn som kunde sine ting, og viste hvordan de skulde ta sig frem.
I Advent Bay bodde min bror. Efter å ha hvilt der i Tromsø døgn hjalp han oss op på breen, så vi lettere kunde komme til Coal Bay. Her blev vi godt mottatt av vaktmannen Isaksen, som lå for Lewin. Neste morgen fortsatte vi til Gladdalen, hvor kaptein Lens og frue tok vel i mot oss, og jeg blev anbragt på sykehuset. Men det var nokså trist. Jeg syntes det blev verre i stedet for bedre.
Det lysnet daglig. Solen kom, isen løsnet – og endelig kom den første båt opover: kaptein Svendsens «Braganza», og jeg fikk følge med til Tromsø. Jeg var da ganske bevisstløs, men under dr. Lies kyndige behandling kviknet jeg da igjen, og blev forholdsvis bra. Men enda har jeg dessværre mén efter den vinteren.
– – –
To år senere overvintret fru Nøis igjen i Sassen Bay – landet der nord i all sin iskolde barmhjertighet – med sitt strålende nordlys og sin store fangstrikdom som lokker og drar fangstmannen, vinter efter vinter, like til siste blodsdråpe ebber ut.