Den første grav i Antarktisk. Utdrag av dagbøkene til Nicolai Hanson, som døde under den første Antarktiske-ekspedisjon

Vi Menn nr. 39 1963

Pionerekspedisjonen til Antarktis i 1898 med «Southern Cross» var ledet av Carsten Borchgrevink, og hele besetningen på 30 mann var norsk når unntas tre briter og en svenske. Som zoolog valgte Borch­grevink den 28-årige kristiansunder Nicolai Hanson, som alt hadde samlet bidrag både til British Museum og Zoologisk Museum i Kristiania. Han var dessuten båtvant og hendig.

Nicolai Hanson døde etter den første overvintring på Kapp Adare – av tarmslyng – og ble den første som falt i den harde kampen om Sydpollandet. Graven finnes ennå oppe i berget ved Kapp Adare. Et rørende og polarhistorisk sjeldent dokument etterlot Nicolai Hanson seg imidlertid: tre nitid førte dagbøker fra ekspedisjonen. De er tatt vare på av hans dattersønn, skipsmegler Nic. Vogt, Moss.

                                             Nicolai Hanson

Ni alvorlige menn kom ut av hytten på Kapp Adare på Sydpollandet den 20. okto­ber 1899. Det sto en kiste utenfor, spikret sammen av bøyde bord, tatt fra hytte­veggen. Sydpollandet, det femte kontinent, hadde krevd sitt første menneskeoffer, nord­mannen Nicolai Hanson.

Tause samlet de ni seg om kisten på sleden. Og mens alle blottet hodene, trådte ekspedisjo­nens leder, Carsten E. Borchgrevink, frem for å hylle den avdøde og takke ham for det han hadde vært for ekspedisjonen og for overvintringspartiet det første i Antarktis.

Etter å ha lyst fred over Hansons minne gikk han bort til kisten, som ennå ikke hadde fått lokk på, sammen med Anton Fougner. De ble stående en stund og se på ham som lå i kisten, mens noen tårer listet seg ned langs de værbitte kinn. Det var en ting til som skulle gjøres før de lukket vennen inne i kisten for alltid. Med hen­der som ikke var helt støe, plasserte de noen blomster på avdødes bryst. Det var pressede, tør­rede blomster fra hjemlandet – fra Norge. De var plukket med kjærlige hender av Hansons kone og var blitt sendt ham i et brev han hadde fått da «Southern Cross», ekspedisjonens skip nådde Tasmania på veien sørover.

Litt senere forkynte hammerslagene som ble båret ut over Rosshavet, at det ble lagt lokk på Nicolai Hansons kiste. Etterpå ble kisten dekket med det norske flagg og surret fast til sleden. Og så satte likfølget seg i bevegelse.

Et uvær som hadde herjet over halvøya noen dager tidligere, hadde feid bort det meste av sneen. Sleden gled derfor tungt over den bare marken, og mennene måtte bokstavelig talt legge seg hardt i selen for å komme frem.

De var ikke alene om å vise Hanson den siste ære. Mange, mange flere var nemlig møtt frem, nære og personlige venner av zoologen Nicolai Hanson. Fra alle sider strømmet det til ping­viner, i kjole og hvitt alle sammen. Like tause og alvorlige som mennene, stilte de seg opp på begge sider og gjorde denne første gravferden på Sydpollandet til den mest særpregede som noen sinne har funnet sted. For et slikt grav­følge har ingen hatt hverken før eller siden.

Hanson hadde selv pekt ut sitt gravsted. Han hadde vært til fjells mange gan­ger for å sanke stein til sam­lingene. Han var den første som fant lav her nede. Ett sted var han blitt særlig glad i, og det lå på høyden rett over hytten. I et lunefullt øye­blikk hadde naturen plassert en stor rullestein her oppe. Ved den hadde han ønsket å få hvile for godt.

Det tok hans venner flere timer å få slitt kisten dit opp. Fjellet er bratt og ufremkom­melig her, og mer enn en gang hang slede og kiste og svinget over avgrunnen. Men opp kom den da til slutt. Graven var ”gravet” ved hjelp av dynamitt tid­ligere på grunn av permafrosten. Før kisten ble senket, leste Borchgrevink en kort tekst. Og til slutt kastet han tre skuffer norsk jord på den. Det var jord fra en blomsterpotte som Hanson hadde hatt med hjemmefra. Planten, som hadde stått i den, var død allerede før de kom til Australia. Men Hanson hadde likevel ikke kastet potten og jorden.

Besøk ved graven

I februar 1911 gikk den siste Scott-ekspedisjons ”nordparti” i land på Kapp Adare under ledelse av løytnant V. L. A. Campbell. Han og hans menn bygget en hytte ved siden av Borchgrevinks, og overvintret der til neste år da de ble hentet i januar av «Terra Nova».

Løytnant Campbell oppsøkte Hansons grav, som allerede da, etter bare 12 år, bar sterke syn­lig merker av at tidens tann hadde gnaget på den. Is og sne og vind hadde fjernet en god del av den stein og det morenegrus som var brukt til å dekke graven med.

I dyp ærbødighet for den ”første soldat som gav sitt liv i kampen om Sydpollandet”, satte de graven i stand og vernet om den den tid de var der.

Femti år senere, i januar 1961, sto to austral­ske vitenskapsmenn, Brian E. Reid og dr. Colin Bailey ved den samme ensomme gravplassen. Funnet ble gjort ved en tilfeldighet. De to var blitt landsatt på Kapp Adare ved hjelp av et helikopter. De tilhørte et vitenskapelig parti om bord i den amerikanske isbryteren «Eastwind». Deres oppgave var å studere ping­vinene.

Først fant de hytten som Borch­grevink og hans folk hadde overvint­ret i. Denne hytten viste seg å være i forbausende god stand. I nærheten fant de to andre hytter, som var falt sammen. Disse var blitt bygget av ”nordpartiet” til Robert Scott. Det ble til og med funnet store mengder proviant, gamle jour­naler og ikke fremkalte fotografiske glassplater.

Dagbøkenes beretning

Det er forunderlig å sitte med zoo­logen og preparanten Nicolai Han­sons dagbøker foran seg i dag og vite at de ble skrevet helt nede i Antarktis for 64 år siden. De er ført med sirlig, lett leselig skrift, og de tanker som her kommer til uttrykk, forteller meget om ham som skrev dem. Full av glede og arbeidslyst dro han av sted på den lange og farefulle ferd for å bidra sitt til å løfte på det sløret som hang og skjulte for det femte, nesten helt ukjente kontinentet i verden.

Like før han døde var det som om livet blusset kraftig opp i ham. Han  smilte mot lyset i hytten en stund, før han ble alvorlig igjen og sa: – Tenk å måtte gå bort nå når våren kommer og «Sydkorset» ven­der tilbake. Jeg ville så gjerne få reise tilbake med dere alle etter alt slitet og alle disse savn.

Det var den 17. februar 1899 at ekspedisjonens fartøy «Southern Cross», den tidligere norske selfange­ren «Pollux», bygget av Collin Archer, kunne droppe anker utenfor Kapp Adare. Nicolai Hanson skriver i sin dagbok: «Så er vi da endelig kom­met til det forjettede Victoria-land og med det Kapp Adare. Ankeret falt klokken 10, det første anker som noen gang har vært i vannet langs denne hittil lite kjente kyst. Inn­trykket landet gav idet vi nærmet oss fra sjøen, var mindre tiltalende. Men da vi hadde vært på land og sett oss om, blev vi av en annen mening og fant at vi alt etter alt å dømme må få en hyggelig tilværelse her nede.»

Her slutter Hansons første dag­bok, som ble begynt den 3. august året før ved avreisen fra Christiania. Det går noen dager før den neste blir påbegynt, tydelig fordi alle har det travelt med å få i land alt det som skal losses. Været er dårlig og gjør ilandbringelsen vanskelig.

Den 1. mars skriver imidlertid Hanson: «Brakte det siste av våre saker på land i formiddag. Skrev en siste hilsen til Johanne. . .

Første overvintring i Antarktis

Ti mann sto igjen på land og så etter de bortdragende. Mange tan­ker kom og gikk. Skal vi se disse staute karer igjen? De har ingen lett jobb nå før de når sivilisasjonen. Isen ser slem ut, og været her nede på denne årstid er meget stormfullt, hva vi allerede har følt, så de vil nok få hendene fulle iallfall til de har passert polarsirkelen.

Kanskje gikk deres tanker i samme retning om oss. Ingen vet hva vinteren her nede har å by på. Vi er de første som skal prøve det. . .

Hva vil hende i dette år for begge partier? Nå ja, hvordan det går eller ikke går så vil vi dog, hvis vi en gang kommer tilbake, ha en god del mer erfaring på et for oss fremmed område, enn vi hittil har.”

Allerede på dette tidspunkt er Hanson begynt å reservere seg. Hvis vi en gang kommer tilbake, skriver han. Var det bare en skrivemåte, eller hadde han alt på det tidspunkt en forutanelse?

Dagboken videre forteller om det daglige arbeide, om sorger og gleder, om det som blir gjort av positivt arbeid, og om større og mindre riv­ninger mellom deltagerne. Men ett gjennomgangstema har dagboken i denne tiden, Hanson kommer stadig tilbake til været og de redselsfulle stormene de opplever på nytt og på nytt. Den 3. april (2. påskedag) heter det i dagboken: «I går var in­gen utenfor en dør unntagen jeg, idet det var min tur til å avlese in­strumentene. Dette skulle jo ikke synes å være et arbeide som skulle ta på, men i går var det virkelig et nokså brysomt foretagende for hver avlesning. For det ene bare det å trekke i vindklærne hver gang jeg skulle ut var arbeid nok, når dertil kommer å manøvrere over glatte rullestein frem og tilbake til termometerhuset, samt så å krabbe opp på taket for å lese av vindmåleren når vinden blåser med en hastighet av inntil 90 mil i timen, så er det ikke absolutt moro selv om temperaturen, som i går var oppe på +31 gr. Fahrenheit – især når kameratene kan sitte lunt inne og le av en stakkar når han forbanner livets gjenvordigheter.

Det er besynderlig med denne for­holdsvis høye temperaturen vi har hatt under alle de stormene vi har hatt her nede. Alle stormene har vært fra samme retning, nemlig OSO.»

”Lett tilfelle av skjørbuk”

Mellom linjene i dagboken får vi en anelse om det som skal komme. Tirsdag den 25. juli skriver Hanson: ”I dag såes to sel på isen ikke langt herfra, men ingen av de andre hadde tid til å gå etter dem, og jeg fikk ikke lov av doktoren, thi jeg er blitt temmelig dårlig til bens i det siste, idet jeg sannsynligvis har et lett til­felle av skjørbuk. Håper det ikke går som doktoren sier at det kom­mer til å bli langvarig, thi nå når solen kommer har jeg annet å gjøre enn å være syk.”

Men skjebnen ville det nok anner­ledes. Hansons sykdom forverret seg tydelig i tiden fremover.

Det inntraff også helt uforutsette ting, som ikke gjorde tilstanden noe bedre for Hanson. Fredag den 1. sep­tember skriver han således: «Stort er det jo ikke å skrive om for nær­værende. Vår tilværelse er ensom og temmelig tom, i særdeleshet for meg som fremdeles holder køyen.

Det er en rar sykdom jeg har. Jeg føler meg så frisk som en fisk i hele kroppen, (jeg veier nå 190 pund) når unntas leggen fra kneet til an­kelen. Så snart jeg er oppe og går eller sitter så benene kommer i en loddrett stilling, så hovner de. Den eneste kur er å ha god tålmodighet og holde seg rolig og varm.

Det skal hete seg at vi er ute på en farefull tur. Hittil har dog farene holdt seg noenlunde klar av oss. Men fikk vi i går aftes, eller rettere i natt, en nokså slem erfaring for at faren kan være nærmere enn man tror, og at de kommer fra en kant hvor man ikke er forberedt på å møte dem. Det var dog hverken ”vær eller vind” eller noen av de andre naturkreftene her nede som i går vakte oss til forsiktighet for frem­tiden. Det var en i den siviliserte verden ganske alminnelig fare, nem­lig kullgassforgiftning.

En farlig episode

I går ettermiddag begynte det å blåse, og som vanlig når det det gjør har vi det ”svinaktig” huskaldt, hvorfor vi krøp tidlig i våre poser. Jeg lå og skrev en hel del utover til midnatt, og hørte i mellomtiden at Kolbein (Ellefsen, som var kokk) var ute, men tenkte dog ikke at noe ualminnelig var på ferde.

Da jeg hadde ligget en stund og skrevet, begynte jeg å bli litt rar, og om litt fikk jeg en forferdelig hode­pine og kvalme, og svettet gjorde jeg så det rant av meg, og var av­vekslende kold og varm.

Jeg lå en stund og trodde det skulle gi seg, men ble jeg kun verre og verre, og da jeg samtidig var blitt så maktesløs at jeg ikke kunne komme ut av køyen, ropte jeg på Bern (Louis Bernacchi fra Tasma­nia) for at han skulle gi meg noe cognac eller nafta. Han svarte meg som om ingen ting var på ferde med ham, men da han kom frem på gul­vet geberdet han seg som en full mann. Øynene stod aldeles stive i hodet på ham, men til tross for at han ikke kunne svare meg, sanset han dog så meget at han fikk åpnet døren. Dog visste han ikke i dag hva han hadde gjort i går aftes.

Da han hadde åpnet døren, ravet han bort til bordet og falt bevisst­løs om.

Jeg ropte nå på Kolbein, og om litt kom han ut av sin køye også temmelig dårlig, men han var dog så pass at han kunne hjelpe oss andre litt og få tak i vann og whisky, thi nafta kunne ikke finnes.

Ved dette tidspunkt begynte Bern å røre på seg, og kom han snart til seg selv igjen, men blev jeg nå svært dårlig og kastet opp samtidig som jeg halvt mistet bevisstheten.

Kolbein hadde, da jeg hørte ham gå i døren, vært ute for å trekke frisk luft da han følte seg dårlig. Han var falt om ute i gangen og hadde ligget der en god stund før han kom til seg selv igjen.

Vi skal være forsiktigere her etter og slokke varmen før alle er til køys.»

Ellefsen og Bernacchi fant ut at vinden hadde snudd i løpet av nat­ten. Fordi røykhatten ikke var blitt vendt med vinden, hadde den slått ned, og all den tid det frem­deles var fyr i ovnen hadde kullos trukket inn i rommet og fylt det. Hytten var ganske tett, så frisklufttilførselen var minimal. Det var ikke mye om å gjøre at de tre var blitt kvalt i hytten på Kapp Adare den natten.

Nicolai Hansons grav

”Der vil jeg begraves…”

Den 13. oktober forsøkte doktor Kløvstad en mindre operasjon på Hanson. Han var kommet til at Han­son hadde overproduksjon av mavesyre, og foretok en punktering av maven for å få ut noe væske.

Men det hjalp ikke noe. Neste dag var det klart at Hanson ikke hadde lenge igjen. Det som imidlertid be­kymret ham mest av alt var at han ikke kunne fullføre det arbeide han hadde påtatt seg. – Det blir så mye å gjøre nå når fuglene kommer, sa han til ekspedisjonens leder.

Et annet spørsmål var: – Hvor skal jeg begraves?

– Hvor vil du? spurte Borchgre­vink ham.

Husker du den store rullestei­nen oppe på Kapp Adare? Der oppe, tusen fot over havet, hvor vi var en søndag for et halvt år siden. Der, i le av den store stemen, ønsker jeg å ligge. Det blir vel vanskelig å få gravet en grav i den harde grunnen. – Vær så snill å legge meg i en kasse.

Tro meg, Borchgrevink, sa han videre, – jeg følte meget mer det merkelige ved situasjonen den gang jeg sa farvel i Christiania, da jeg dro ut på ekspedisjonen, enn nå da jeg står i begrep med å forlate ver­den for alltid! Jeg har en bestemt følelse av at jeg skal ut på en lang reise. Det er i grunnen ikke noe merkelig ved å skulle dø. Jeg hadde tenkt det annerledes. Det er bedre å dø her hvor jeg ikke kan se mine kjæres tårer.

Hanson hadde noe å si til alle, et takk og farvel.

Og så ble det morgen den 15. oktober. Dagen begynte så lovende. Le­gen mente at Hansons tilstand var meget bedre, etter at han hadde fått i seg noe flytende føde. Hanson så også mye bedre ut enn han hadde gjort på lenge.

Klokken elleve ble det så meldt at den første pingvin var kommet tilbake til Kapp Adare. Denne med­delelsen gjorde et sterkt inntrykk på den syke. Han ba om at de måtte bringe ham denne fuglen, som han så undersøkte meget nøye. Han kunne konstatere at det var en av de gamle fuglene som først var vendt tilbake.

– Nettopp nå vil jeg så gjerne leve, sa han, – nå da våren står for døren.

Utenfor var det deilig solskinn, en av de vakreste dagene overvintringsekspedisjonens folk hadde opplevet i det lite gjestmilde landet.

Klokken tolv fikk Hanson vold­somme brekninger og ble meget uro­lig. De andre hadde hengt et ull­teppe for vindusgluggen forat lyset ikke skulle plage ham. Men han ba om at han måtte få se sollyset enda en gang.

Et øyeblikk blusset livet opp igjen. Men det varte bare kort tid. Så suk­ket han og ba om å få teppet for vin­duet igjen. Og så sovnet han inn … for alltid.

Dagen før hadde han overlatt sine dagbøker til doktor Kløvstad, med de nødvendige forklaringer og kom­mentarer, de samme bøkene som vi nå har sittet og bladd i.

«En hel uke har passert uten at noe er notert. Saken er at jeg ikke har vært så vel at jeg har vært opp­lagt til å skrive, for det annet så har lite eller intet passert som har vært verd å notere.

Det trakk i langdrag med Foug­ner før han kom av sted, idet han ikke gikk før i går morges. Han var ferdig til å gå onsdag, men fikk vi da en forrykende storm som varte til i går midnatt.

Evans har vært av sted etter sel igjen, og skjøt han et par hvite – men intet tegn til unger, hverken fødte eller ufødte.”

Med disse ordene slutter Nicolai Hansons dagbokopptegnelser. De er skrevet søndag den 24. september 1899. Tre uker senere, den 15. okto­ber døde han, og ble begravet den 20. Hans grav ble den første på Sydpollandet. Obduksjonen som ble foretatt av dr. Kløvstad viste at det var tarmslyng som kostet Nicolai Han­son livet.