Den første brudevielsen
Den første brudevielsen
(Harstad Tidende 8/11- 1940)
Svalbardpresten J. Kruse skriver:
En prest fra Oslo fortalte mig for en tid siden, en lørdag middag, at den eftermiddagen skulde han ha seks brudevielser i sin kirke. Her oppe har vi knapt seks vielser på et helt år, men så kan en vielse under våre breddegrader stundom få noe av et eventyr over sig – også for prestens vedkommende.
Den første vielse i Sverdrupbyens historie fant sted 29. oktober 1939. Det ble altså ikke bare en vielse, men litt av en innvielse; en merkedag i Svalbardkirkens historie.
Sverdrupbyen. Navnet har ”byen” fått efter nuværende grubeingeniør E. Sverdrup, sønn av fhv. professor Sverdrup ved Menighetsfakultetet.
Det er en helt nyanlagt grubeby. Vakker og dominerende ligger den på et høit platå 2 – 3 km fra Longyearbyen, lenger innover i Adventdalen. Dalen er trangere der oppe med de ville, forrevne fjellveggene enda mer ruvende tett innpå, og bare en kilometer fra det innerste av dalen der en mektig morene avslutter en veldig isbre. Ennu er bare en 5-6 store barakker ferdigbygd, og den første kullvognen seilte gjennem luften langs den nye taubanen bare en måneds tid før den første brudevielsen der oppe løp av stabelen.
Grubearbeideren som skulde gifte sig, vilde ha vielsen i Sverdrupbyen fordi han hadde skadd en fot og hadde vanskelig for å komme til kirken.
Søndagen kom. En tur til Sverdrupbyen er ellers en bagatell. Men i eftermiddag var det værre. Regn og storm hadde vasket og glattpolert hele terrenget. Men ”klokkeren” – en staut grubearbeider – og jeg rustet oss med skarpskodde skistaver og beksømstøvler og balanserte oss op til kirken. Jeg puttet prestekjole, salmebøker og alterbok i kufferten og drog tappert i vei på glattisen. Storm rett imot som kvein om ørene. Heldigvis var det sluttet med å regne, og vinternatten var ikke mørkere enn at det slørete månelyset hjalp oss å skjelne stein og grusflekker som kunde gi oss fotfeste på holkeføret. Enda tok vi stundom overhaling. Svette og andpustne strevde vi oss op over bakken til platået. Men før vi kom op, bar det over ende med klokkeren og kufferten med prestekjolen og bøkene. På’n igjen, og endelig stod vi da på toppen og så utover.
Fantastisk vakkert lå fjellene der omkring ”myra”, breelva, som nu var bare snø og is. Det hadde holdt op å regne og månen tittet nu og da frem mellem stormjagede skyflak. Månelyset blandet sig selsomt og vilt med ilden fra et veldig bål oppe ved grubeåpningen. Det var brand i ”stentippen” som inneholdt en masse kull. Det har kostet grubeselskapet tusener av kroner å grøfte inn brandstedet og ennu brente det i månedsvis, i all slags vær. Jeg måtte se nedover på samme fjellsiden og tenkte på branden i det første grubeinntaket der. Det var omkring 1920 den store grubeeksplosjon fant sted der. Over 20 mennesker blev drept, og flere lik blev slynget helt ned i dalbunnen. Siden har det brent der inne i fjellet gjennom alle årene. Nu kan vi ikke lenger se det, men de første årene vi kom her op, veltet enda røken ut gjennom den tilmurte åpningen.
– Det var i det hele en stemning omkring oss så vill og fantastisk at jeg måtte tenke på Åsgårdsreien.
Men denne stemning slo helt om da vi kom innendørs. Vi kom inn i en koselig stue med pene nye møbler, sentralopvarming og elektrisk lys. Det var kjøkkenchefen og kona hans som bodde her. Gode kjenninger fra før, jeg vigde dem i kirken for 3 – 4 år siden. ”Alter” og knefall var pent arrangert. Snart stod presten i ornat. Brudefolkene og forloverne kom og skrev under ærklæringene. Disse fire, samt kokken og kona hans, klokkeren og jeg, var hele menigheten. Men det blev en høitidelig og god stund med salmesang og tale ut fra s. 46, om Jakobs Gud som i den faste borg, også omkring ekteskapets helligdom.
De to forloverne, som også var forlovet med hverandre, syntes nok dette var høitidelig; for de sa etterpå at de snarest vilde følge efter (jeg vidde dem i kirken i slutten av februar i år). Altså tre brudepar i samme stue, i forholdet: fortid, nutid, fremtid. Vi får håpe det går med alle tre par som en arbeider heroppe sa til mig en gang før en vielse: ”La mig nu se du spleiser godt, så det holder”. Ja, se det er vanskeligheten. Dessværre har jeg hatt nokså meget med skilsmissesaker å gjøre her oppe. Men så vidt jeg erindrer gjelder ikke disse noen som er kirkelig vidd her på stedet.
Da handlingen var over, satte vi til livs en kaffekopp og noen kaker med en viss fart, for alt kl. 20 skulde vi ha bibeltime i kirken.
Utenfor stod presteskyssen og ventet. Han skulde ha kjørt oss opover også, men møtte frem for sent. Det var ikke fin skyssen. En firkantet kasse – isslede – men for første gang i bruk, så den var ren. Det er ikke alle issleder som blir innvidd med prest og klokker og prestekjole. Vi satt forresten mykt og godt – på en høisekk. Og med lyset fra en klar og rund måne på den ene siden og det veldige bålet oppe i fjellet på den andre siden fór vi utover bakken og hjemover, mens stormen hven og pep om ørene på oss. Men nu hadde vi den i ryggen.