ll1-‘7 klopt*- Oe Forente Stater Alaska av jEfl Kiualand fur 7
av Nils Moksnes
(Aftenposten 21/2 1942)
I 1867 kjøpte De Forente Stater Alaska av Russland for 7200000 dollar. De blev da eier av en landvidde meget større enn Norge, Sverige, Finland og Danmark tilsammen. Det var svært lite folk i landet, mest eskimoer og indianere som levde på villmannsvis av jakt, fangst og fiske. For de innfødte blev det stadig verre og verre å livberge seg. Den hvite mann var kommet med bedre våpen, og det blev mindre og mindre av hval, hvalross, sel og villren. Det var av disse dyrene de innfødte hadde fått både mat og klær.
Russerne hadde bygget noen kirker i Alaska og hatt misjonærer der. Nu blev det oprettet skoler og drevet misjonsvirksomhet av forskjellige amerikanske kirkesamfund. I 1885 bevilget Kongressen penger til skoler i Alaska, og dr. Sheldon Jackson blev satt til leder av skolestellet. Det var en energisk og dyktig mann. Han var svært ivrig til å oprette nye skoler. I 1890 gjorde han en reise til den nordvestlige del av Alaska. Han fikk da se at det der var stor nød blandt eskimoene. Hele landsbyer var utdødd av mangel på eksistensmidler. Dr. Jackson fryktet for at eskimoene skulde dø ut om det ikke blev funnet nye næringsveier for dem.
Misjonæren dr. William T. Lopp fikk høre om tilstanden og kom på den tanke at man kunde hjelpe de innfødte ved å skaffe dem tamme rensdyr fra Sibirien. Kapteinen på et skip som hadde vært på den asiatiske siden av Beringstredet, hadde fortalt ham at det der var store hjorder av tamren. Dr. Jackson blev overbevist om at det nu var viktigere at eskimoene fikk noget å leve av enn å skaffe dem skoleundervisning. Han reiste til Washington for å få hjelp. Men det lyktes ikke for ham å overbevise lederen av undervisningsdepartementet om at det mulig å føre rensdyr fra Sibirien til Alaska. Han tok da til å samle midler til formålet, og ved et energisk arbeide lyktes det å få inn så mange penger at han kunde sende et skip til Sibirien for å hente ren.
De fikk kjøpt bare nogen få dyr. Men disse kom vel fram til Alaska. Det viste seg at saken kunde gjennomføres, og kongressen bevilget penger til dette formålet. I 1892 blev innført 171 dyr, og innføringen blev fortsatt i 10 år, så det i alt blev ført 1280 rensdyr fra Sibirien til Alaska.
Det var imidlertid ikke nok å ha dyrene. Eskimoene måtte også lære å skjøtte dem. Det blev leid gjetere i Sibirien, men de viste seg å være lite pålitelige folk. De løp sin vei fra tjenesten og blev borte når det var mest bruk for dem. Når de blev sinte, hendte det at de sparket kjørerenene så de døde. De passet heller ikke renene i kalvvingen, så mange av kalvene døde. Til lærere for eskimoene var de fullstendig uskikket.
Det måtte finnes læremestere. De kom da til å tenke på de norske samer. Det var kjent at de var dyktige til å stelle med renene sine, og at de var folk med god forstand og med nogen oplysning, så de kunde både lese og skrive. Det gjaldt nu for regjeringen å finne en mann som var villig til å reise til Norge og ta med seg 5 eller 6 samefamilier til Alaska. Og mannen blev funnet. Det var William Kjellmann, en mann på 34 år, som da bodde i Madison og drev med tømmerarbeide. Han var kommet fra Talvik, og de mente at han som var innfødt finnmarking, hadde greie på alt som kom rendriften ved. Han blev også holdt for å være en gløgg forretningsmann. Det skal ha vært den kjente norsk-amerikanske professor K. B. Anderson som satte regjeringen i forbindelse med Kjellmann.
Kjellmann reiste på snareste måte til Finnmark og kom til Kautokeino i mars 1894. Det var ingen lett sak å få samer til å bli med til det fjerne land som de sannsynligvis ikke hadde hørt navnet på engang. Men etter 10 dagers arbeide lyktes det. De som lot seg leie til ferden var følgende:
Johan Speinsen Tornensis, Mikkel Josefsen Näkkälä, Samuel Johnsen Kemi, Aslak Larsen Somby, Mathis Aslaksen Eira. De hadde med sine koner og 5 barn. Per Aslaksen Rist blev også med. Han var en av de rikeste fjellsamer i Kautokeino og eide omtrent 1000 ren.
1. S. J. Kemi, 2. fru Kemi, 3. M. J. Näkkälä, 4. fru Tornensis, 5. M. A. Eira, 6. fru Näkkälä, 7. W. A. Kjellmann, 8. S. Eira jr., 9. P. A. Rist, 10. fru Eira, 11. J. S. Tornensis, 12. fru Somby, 13. A. L. Somby.
Han sa at han ikke reiste for å tjene penger, men han hadde lyst til å se seg om i verden, og i fall det var gode vilkår for rendrift i Alaska, vilde han få flere samer til å flytte dit. Han syntes det begynte å bli trangt om rum på Finnmarksfjellene. Hans kone og voksne barn skulde passe renhjorden mens han var borte.
Samene kostet seg på 3 år. De skulde ha fri reise fram og tilbake, fritt ophold og 1000 kr. året i lønn. De reiste om Kristiania og med dampskipet «Island» til New York. 2 av de 11 hundene som de hadde med, døde på overreisen. Det var for varmt for dem. Finnene hadde nær måttet snu om i New York. I De Forente Stater gjaldt nemlig den lov at det ikke var tillatt å komme på land for folk som hadde tinget seg arbeide på forhånd. Men det lyktes å fortolke loven således at den ikke gjaldt for disse samer.
Dette følget vakte stor opsikt i Amerika, og det blev sagt at det var første gangen noen av det folkeslaget innvandret til Statene. De kom frem til Teller ved Beringstredet den 24. juli. Det stedet blev jo kjent over hele verden, da Roald Amundsen landet der med luftskipet «Norge» i 1926. Den gang finnene kom dit var det nok et temmelig ukjent sted. Kjellmann gjør rede for hvor det ligger i et brev til bladet ”Nordkap”. Han skriver:
”Dersom man på polarkartet trekker en linje fra Nordkap tvers over polen, så vil man treffe vårt bosted mellom kobbe og hvalross, hval og hvalfangere, rype, rev og hare, sild, laks og brosme m.m.m. ikke å forglemme rensdyr, der trives godt likesom vi gjør.”
Hvorledes samene hadde det på den siste del av reisen og hvorledes de likte seg på den andre siden av jorden i den første tiden efterat de var kommet dit, vet vi av brev fra dem. I et brev, datert Port Clarence 1. september 1894, skrev Johan Tornensis på sitt morsmål til lensmann Guldahl i Kautokeino:
– Vi blev underveis så forsinket at vi ikke nådde det første dampseilskip. Vi hadde ikke lyst til det. Men de fikk overtalt oss. Idet de sa at det ingen fare var, slett ingen. Reisen blev forferdelig langvarig. Den tok hele 6 uker. Den 24. juli steg vi i land i Alaska, og nu er vi i den samme kalde verden som før, ja jeg tror enda kaldere. Men himmelens tegn, sol, måne og stjerner er her samme som i Kautokeino. Alle kjente stjerner kommer til syne om aftenen akkurat på samme vis. Aftenskumringen og natten lyser akkurat likedan. Vi har sett mye underlig på reisen og folk av mange folkeslag. Disse eskimoer er også en slag folk. De ser ikke ut som andre mennesker. De har grå hudfarve, og ansiktet er større enn hos andre mennesker. Vi er nu sammen med dem, men vi forstår slett ikke hverandre, men de har lett for å forstå når vi gjør tegn. Det ser ut til at de er mennesker av et vennlig vesen. Når de kommer til folk, viser de seg velvillige. De er bare smil, og vi skjønner at vi ikke behøver å frykte dem, selv når de går i marken med børse.
De som tjener ved stasjonen er mange, kanskje tyve, og noen av dem er ektefolk, men de har sin egen måte å gifte seg på. De er udøpte hedninger, men nu skal de unge i skole. Nogen av dem snakker engelsk. De er flinke til å lære og svært lydige. Vårt arbeide er å gjete ren. Det er ikke mere enn 400, men flere skal bli hentet. Disse renene er vakrere enn våre. Og mye større. De er svært ville og sterke, og det er strevsomt når de skal melkes. Vi har nu arbeidet med dem i nogen uker, og de er begynt å bli tamme. Men vi får dem ikke fast uten innenfor et gjerde som vi har laget av vier. Bjerk finnes ikke her, men brenneved finnes i overflod langs stranden, og det er så godt tre at man kan bygge hus av det. Det er samlet så mye at det kan bli et hus. Dersom vi lever og er friske, så skal Mikkel og jeg hjelpe hverandre med å bygge et hus. – –
Ennu kan jeg hverken rose eller laste forholdene. Jeg har hittil ikke angret at jeg reiste. Hvorledes det vil gå i fremtiden, vet jeg ikke.
Nu vil jeg fortelle hvorledes eskimoene fisker. De bruker garn av kobbeskinn. De skjærer skinnet op i svært fine strimler og således at det ikke blir mere igjen av skinnet. De strekker så disse strimlene og binder garn av dem. – De har båter som er laget av kobbeskinn. Kjølen er av tre og spantene er oventil fastgjort til treverk, og så strekker de kobbeskinn omkring, og det blir en ganske god båt. Jeg har reist en mils vel med en slik båt. Det var da Mikkel og jeg og Siri Matti (d. e. Mathis Eira) og fem eskimoer søkte etter bygningstømmer. Disse båtene er gode å seile med. Det tror man ikke før man har sett det.
Det kunde være mye å skrive om, men det er ikke tid til det, og jeg rekker heller ikke å skrive til alle. De får ta til takke, gode venn, med denne min ringe skrivelse. Jeg vet ikke om De kan få nogen greie på den. De får stave Dem fram eller la en lese som er istand til det. Så får jeg slutte min ringe skrivelse for denne gang med vennlig og kjærlig hilsen til Dem og Deres hustru og barn. Jeg husker på dere, kjære venner, og ønsker dere et lykkelig liv og sundhet og et lykkelig gledelig gjensyn, om Gud forunder oss å leve så lenge at vi kommer tilbake. Og De da fremdeles er i Kautokeino. Hils presten, Larsen og faster Britha og hennes folk. Hils far og mine brødre om de er der tilstede, og ellers alle som har lyst til å høre fra oss. Vi har vært friske inntil denne dag.
Vær så snild, min venn, å skrive til meg, så jeg får vite hvorledes De lever og hvorledes det fremdeles går i vårt gamle Kautokeino, om ungdommen forverres eller forbedres. Jeg vet ikke så sikkert når vi får post. Det kan hende at vi ikke får før til sommeren. Dampskipet slipper ikke fram til stasjonen om vinteren. Det er 15 norske mil til det anløpsted hvor det ikke fryser om vinteren. Jeg antar at vi begynner å kjøre med ren mellom disse stedene. Eskimoene har kjørt med hunder der imellom, og de sier at de ikke er mere enn to dager på veien.
Den prest vi har er norsk og likeså hans hustru. De er begge pene mennesker, de er ikke hovmodige. Presten er også doktor. Han har vært i doktorlære, og når vi trenger medisin, gir han oss den. Jeg kan heller ikke laste Kjellmann. Han er av de folk som ikke prater meget. Jeg hadde likt bedre at han hadde vært pratsom. Hans hustru er et svært snakkesalig menneske.
Lev nu vel og la oss ønske hverandre god helbred og et lykkelig liv.
Johan Speinsen Tornensis.
Den 7. september 1894 skrev Aslak Somby et kort brev (på norsk) til sokneprest Johnsen i Kautokeino. Vi skal høre slutningen av brevet:
– – Som en kjær venn vil jeg be deg om at du frembærer meg for Gud i dine bønner, og om at du nyttårsdag i kirken vil takke Gud for det år som svant og nedbe Herrens nåde og velsignelse over meg i det nye år. Vær så snild å hilse mine barn fra meg og ved anledning å tale om dem om deres sjels frelse, og at de må erindre de formaninger jeg har søkt å legge dem på hjerte. Be for oss at vi må få forstand og nåde til i vandel og ferd å vise hedningene et godt eksempel, og at vi ikke må glemme vår dåps pakt.
Hermed en hjertelig hilsen fra Deres gamle venn Aslak Somby.
Samme dag skrev Per Rist til sin kone (på kvensk). Vi skal høre litt av det brevet også:
– Nu er vi sammen med hedningene (eskimoene). Men det ser ut til å være riktig gode folk og svært ærbødige og så endrektige innbyrdes og saktmodige, så vi slett ikke frykter dem. – – Lev nu vel, kjære kone, og kom meg i hu, og jeg ønsker deg lykke og sundhet og et gledelig gjensyn, om Gud har utsett for oss så lang levetid. Det var godt at du ikke blev med. Jeg tror det vilde vært mange flere bekymringer for de barn som blev tilbake. Jeg finner mye trøst i den omstendighet at du er hos barna. Kjære kone, forman barna til å leve et skikkelig liv og på folkevis, det er for dem, selv til størst nytte. – Lev nu vel, og Herren være med dere og med oss alle, hvor vi enn vandrer. Glem ikke Gud og heller ikke at vi har en udødelig sjel å dra omsorg for at den ikke blir ulykkelig. — Dette brev har Peder Aslaksen Rist latt skrive.
Brevene vidner om at det var bra folk Kjellmann hadde fått med seg. De viste også at de var dyktige. De behandlet renene godt og fikk mange ganger så mye melk av dem som før. Da passet på når renene kalvet, så nesten alle kalvene beholdt livet. Når renene skulde iland fra skip som førte dem fra Sibirien, puffet finnene renene i sjøen, og de kom på land uten uhell. Før hadde mange brukket benene når de ville dyrene i sterk sjøgang blev ført fra skipet i prammer.
Rendriften i Alaska stod under ledelse av Indredepartementet. Oplæringen av rengjetere var lagt til misjonsstasjonene, og misjonærene tok ut lærlingene blandt eskimoene. Kjellmann blev satt til å føre opsyn med rendriften og blev kalt superintendent for renstellet i Alaska. Lærlingene fikk fritt ophold og klær. I lønn fikk de 2 ren for første året, 5 for det andre og 10 for hvert av de følgende år. Læretiden var 5 år. Når læretiden var ute, kunde de ha en flokk på 50 dyr med de kalvene som var kommet til. De som hadde vist seg dyktige, kunde dertil få lånt 100 ren i 5 år mot å levere det samme antall tilbake. Etter hvert som eskimoene blev oplært, flyttet de med renflokkene sine til ymse kanter av landet. I et brev blir det fortalt at Kjellmann, Johan Tornensis og Mikkel Näkkälä skal reise til det indre av landet og undersøke om det der finnes beiteland for ren.
I 1895 var det kommet ut det ryktet i Statene at det var gått dårlig med rendriften i Alaska, og at alle renene var slaktet. I et brev til bladet Skandinaven i Chicago gjendriver Kjellmann disse ryktene og forteller hvorledes det har vært med rendriften fra først av, og han fortsetter:
”Utfallet av foretagendet har vært til regjeringens fulle tilfredshet. Især etterat samene og nordmennene tok hånd i med. Disse 418 er aldeles ikke slaktet, men har tvert imot formert seg betydelig i forhold til den måte hvorpå dyrene var behandlet for lappene kom. Den 12. august i år, da jeg forlot stasjonen, fantes ialt ca. 710 rensdyr, så man vil se at formerelsen har vært god.
Det vilde visstnok interessere mange lesere om Skandinaven fulgte litt med rensdyrforetagendet i Alaska. Især da de fleste vet at det er norske folk som bestyrer og utfører dette i sitt slags så store foretagende. Foruten de ved stasjonen værende samer er den nuværende bestyrer, hr. Vidsted, og hans assistent norske, likeledes den ved stasjonen værende misjonær og lærer, pastor T. L. Brevig.”
Da Kjellmann skrev dette, opholdt han seg i Statene på grunn av sygdom i familien. Han reiste siden tilbake til Alaska. – Offisielle beretninger skal også gi samene godt skussmål for deres arbeide.
I 1898 kom mange samer til Alaska. Men en del av de innvandrede reiste hjem igjen etter to år eller gikk over til annet arbeide.
I 1903 var det 9 samefamilier ved forskjellige renstasjoner.
Eskimoene er blitt dyktige til å skjøtte ren, og driften har vært svært lønnsom, så de innfødte skal nu ha det bra. I den tiden folk strømmet til Alaska og skulde grave gull, var det rent utrolig høie priser både på renkjøtt og kjøreren. Rendriften var satt i verk for de innfødtes skyld, og det var meningen at denne næringsvei skulde være forbeholdt dem. Det var derfor forbudt å selge rensimler til andre enn indianere og eskimoer. Men fra 1914 begynte ymse selskaper på en eller annen måte å skaffe seg ren. Forbudet mot salg av rensimler blev ophevet i 1929. Det største renselskapet eies av familien Lomen som stammer fra Valdres. For nogen år siden var det sagt at de eide 70 000 ren. De driver eksport av renkjøtt til Statene. Nogen samer er i kompani med Lomen eller i hans tjeneste. En Nilima og Ole og Andrew Bahr (d e. Ole og Anders Bær) blir nevnt i et amerikansk skrift. Det blir sagt om dem at de er framifrå til å skjøtte ren og gode borgere. Det er interessant å vite at disse Finnmarkssamene har vært med og grunnlagt en ny og blomstrende næringsvei i dette fjerne land. Det skal nu finnes over 600.000 tamren i Alaska av dem eier de innfødte ca. 70 prosent. Mange mener at landet godt kan fø 4 – 5000000 ren, og det på land som man ikke kan gjøre seg nytte av på annen måte.
Fire av de samefamilier som reiste til Alaska i 1894, kom tilbake ved juletid i 1897. Kjellmann kom samtidig til Finnmark igjen. Han skulde nu kjøpe kjøre-ren og leie finner til en ekspedisjon som skulde undsette gullgraverne i Klondike.