(Arbeiderbladet 11/1 1947)
Svalbard hadde en begivenhetsrik historie under krigen. Da tyskerne hadde besatt Norge sommeren 1940, ventet nordmennene på Svalbard at det ville skje noe, Men ingenting skjedde. Tyskerne hadde bruk for Svalbard-kullene i Norge og ønsket ikke noen konflikt med russerne, som hadde sine gruver i Barentsburg med et par tusen arbeidere. Sommeren 1940 og 1941 forsatte derfor skipningene av kull fra de norske gruvene til det okkuperte Norge, i alt ble det disse to årene skipet 260000 tonn.
22. juni 1941 kom Sovjet-Samveldet med i krigen. Nå ble spenningen stor på Svalbard. Den siste kullbåten gikk til Norge i juli. Like etter dukket plutselig en dag krigsskip opp i Isfjorden. Var det tyskerne som kom for å besøke øyene eller var det engelskmenn? Det viste seg å være en britisk flåteavdeling på inspeksjonstokt, den tok med seg tre ferdiglastede kullbåter til Storbritannia.
Svalbard evakueres.
Dette var noe som i lengden ikke kunne skjules for tyskerne i Norge. Svalbard var nå krigsområde. Tyskerne hadde bruk for kullene, de allierte ville hindre dem i å få disse verdifulle kullastene. Helst hadde nordmennene sett at Svalbard var blitt besatt av norske og allierte styrker, men så dårlig rustet og hardt trengt som Storbritannia og dets allierte var på dette tidspunkt, var det ikke folk og materiell å avse. 25. august kom britiske krigsskip med engelske, kanadiske og norske styrker om bord. Krigsskipene evakuerte først de russerne til Murmansk og tok deretter den norske kolonien på henimot 1000 mennesker ombord, Det ble også sendt bud etter 30 fangstmenn som arbeidet på forskjellige steder på Svalbard. Troppene ødela gruvene og alt hva tyskerne kunne gjøre seg nytte av. Den norske befolkningen ble evakuert til Storbritannia.
Tre uker senere kom tyskerne opp og fikk se ødeleggelsen. De fant også en ensom fangstmann som hadde nektet å la seg evakuere, han ble tatt med til i Norge som fange.
Norsk ekspedisjon bombet i senk
I mai 1942 ble det sendt en norsk ekspedisjon opp for å besette Svalbard. Det var omkring 100 mann inklusive mannskapene på de to skipene, isbryteren «Isbjørn» og fangstskuta «Selis». Ekspedisjonens viktigste oppgave var i opprette en ny meteorologisk stasjon. Den gikk inn til den nedlagte russiske gruva Barentsburg, men ble med en gang oppdaget av tyske fly. «Isbjørn» og «Selis» lå fast i isen og ble bombet i senk, og 14 mann av ekspedisjonen ble drept. Resten kom seg inn i forlatte russiske hus, der de neste dag stadig var utsatt for tyske flyangrep. De fikk reddet med seg en del våpen og ammunisjon, fant mat og klær, gjenglemte lagre og greide seg gjennom flyangrepene. Men de kunne ikke komme i kontakt med omverdenen. En rekognoserings-ekspedisjon de sendte ut oppdaget at det lå tyskere ved den norske gruva i Longyearbyen.
Nordmennene gikk nå i forsvarsstilling og ventet på unnsetning. Den kom i form av et Catalina-fly. Senere ble det opprettet regelmessig flykontankt, og i juli kom det forsterkninger med skip. Tyskernes leir ble angrepet, men det viste seg at de alt var blitt evakuert med fly. En norsk styrke ble nå igjen på Svalbard, det var en forholdsvis liten garnison på omkring 100 mann.
Helt renset for tyskere var ikke øyene. En tysk meteorologisk stasjon ble oppdaget i 1943, men de fem tyskerne på stasjonen ble reddet av en ubåt.
Tysk slagflåte mot 100 mann.
Høsten 1943 kom så det store tyske angrepet på Svalbard. Slagskipene «Tirpitz» og «Scharnhorst» med følge av 7– 8 jagere gikk inn til Longyearbyen og Barentsburg. Den lille norske garnisonen tok kampen opp, men måtte snart gi tapt mot det tyske bombardementet. Tyske tropper gikk i land, og nordmennene trakk seg tilbake til fjellene. Tyskerne ødela fullstendig Barentsburg og Longyearbyen og stakk gruvene i brann. De tok noen få av nordmennene til fange, noen av dem var såret. Seks nordmenn falt i kampene. Men størsteparten av den 100 mann sterke garnisonen kom seg unna og fikk sine sårede med seg. Da den tyske slagflåten etter endt ødeleggelsesverk dro sin vei, kom nordmennene tilbake til branntomtene og fikk rigget til noen jordhuler og hus. Unnsetning ble sendt opp fra Storbritannia så snart det lot seg gjøre.
Tyskerne forsøkte seg ikke mer på Svalbard etter dette, bortsett fra et ubåtbesøk ved Sveagruven i 1944.
Denne gruva, som ligget flere mil fra Barentsburg og Longyearbyen, ble ødelagt og husene svidd av.
Nordmennene tok fatt på gjenreisingsarbeidet så hurtig som mulig.
Store Norske fikk lån av den norske regjering i London, og begynte alt i 1944 på arbeidet med å gjøre gruvene brukbare. I 1945 – etter frigjøringa – ble det satt økt fart i arbeidet, og det var i år kommet så langt at en i sommer eksporterte 40,000 tonn kull til Norge,
1000 nordmenn på Svalbard i vinter.
Denne vinteren overvintrer omkring 1000 nordmenn på Svalbard. Arbeidet med gjenoppbyggingen går raskt unna. Før jul ble endelig brannen i gruve 2, som har rast siden angrepet i 1943, slokt. I løpet av vinteren regner en å få gruvene i så god stand at Store Norske har satt opp et skipningsprogram på 350000 tonn kull for 1947, det vil si en produksjon som er høyere enn normalproduksjonen før krigen.
De russiske gruveanleggene i Barentsburg ble totalt ødelagt ved det tyske angrepet, og først i 1946 kom de første russerne tilbake til Svalbard. Sent på høsten i fjor kom en stor russisk isbryter med flere transportskip opp; de hadde med folk og materiell til gjenoppbygging av de ødelagte gruvene. Dette arbeidet pågår nå.