Av Odd Gjerstad
Magasinet nr.30 1963
Russerne lo bare og tok landet rett foran øynene på oss»! Rudolf Svendsen fra Hammerfest legger frem et gulnet dokument som inneholder den hemmelige ordren om å annektere øya og forteller løst og fast om forberedelsen til erobringen – som falt i fisk.
Rudolf Svendsen viser frem et dokument, som inneholder den hemmelige ordren om å annektere Frans Josefs Land i 1929.
Siden våre blodtørstige vikingforfedres erobringstokter til fremmede land har vi forholdt oss, rolige og stort sett foretatt våre erobringer på et mer personlig plan uten territoriale og storpolitiske konsekvenser.
Men noen forsøk har da allikevel vært gjort på å leve opp til våre forfedre.
Vi kan nå lette på sløret til et av dem som har vært en godt gjemt og beskyttet hemmelighet.
Det stolte erobringsfartøyet var den 30 fot store hardangerkuteren «Thorsnes», som en sommerdag i 1929 var på vei nordover til Tromsø med et mannskap som besto av en bergenser og tre finnmarkinger. De kom fra Bergen, og Svalbard var målet i den tilsynelatende hensikt å drive fangst. Men lederen, den 34-årige finnmarkingen Rudolf Svendsen, skulle snart få erfare at det så langt fra var tilfelle.
Der ”de 10 bud ikke gjelder”
Ved ankomsten til Tromsø ble han møtt av kaptein Hjalmar Riiser-Larsen som hadde planlagt turen i samarbeid med Svendsen våren samme året i Bergen. Mens mannskapet gikk i gang med å laste resten av utstyret ombord, ble Svendsen med Riiser-Larsen for å få de siste instruksene. Han og hans menn skulle til strøk hvor ”de ti bud ikke gjelder”, en veldig isørken uten menneskelig bosetning, men isteden fikk han ganske uventet utlevert noen ganske andre og så avgjort mer jordnære ti bud som bare han og ingen andre skulle vite om.
”Hemmelig instruks” –
Disse ti budene var en «Hemmelig instruks for «Thorsnes»-ekspedisjonen, som gjorde det klinkende klart hva ekspedisjonens virkelige formål var. Konsul Lars Christensen, Sandefjord, som gjennom sin signatur ga inntrykk av å være den virkelige oppdragsgiver, hvilket han ikke var etter hva som kom frem senere, hadde utformet det selsomme dokumentet:
1. Overvintring skal finde sted på Franz Josefs land.
2. Til hovedstasjon benyttes, om forholdene forøvrig passer, Eira Havn.
3. Foruten den øvrige fangst henledes opmerksomheten på hvalrossfangst.
4. I Eira Havn, eller det sted som tas til hovedstasjon om Eira Havn ikke benyttes, tas landet som claim (patentkrav) på vanlig måte for undertegnede, konsul Lars Christensen, Sandefjord, idet tydelige merker oppsettes.
5. Øvrige steder hvor hytter oppsettes tas også i claim for overnevntes navn samt kaptein Riiser-Larsens navn som også blir å benytte.
6. Andre steder som byr på fangstmuligheter og som er av interesse for en senere utvidelse av bedriften tas også i claim og merkes behørig for at stedene ikke skal bli tatt av andre.
7. Over radiostasjonen sendes der månedlig melding til rederen om fangstens størrelse.
8. Kommer ekspedisjonen under reisen til Franz Josefs Land eller på tilbaketuren i nærheten av Victoria øya tas denne i sin helhet i besiddelse for konsul Lars Christensen.
9. Nærværende hemmelige instruks opbevares slik at den ikke kan findes om fartøiet skulde bli visitert.
10. Om «Thorsnes»-ekspedisjonen skulde bli bortvist fra farvandet av der tilstedeværende russere forlanges utvisningsordren gitt skriftlig. Dette dokument sendes ved hjemkomsten rederen i rekommanderet form.
Sandefjord, den 24. juli 1929. Lars Christensen»
(sign).
Dokumentet ble ikke returnert, det gikk i glemmeboken ved hjemkomsten og senere har det ikke vært gjort krav på det. Svendsen husket det en tid senere og gjemte det da likegodt. Bortsett fra konsulen selv, Riiser Larsen og noen få andre på den siden, er det bare Svendsen som har visst at det har eksistert.
Mellommann. –
Nå sitter vi med det foran oss. Det er gulnet av elde og frynset i kantene og Svendsen selv er blitt 32 år eldre.
– Og hva tenkte De, Svendsen, da De ble stilt overfor slike erobringsutsikter?
– Det slo meg at ingen før hadde gjort forsøk på å annektere Franz Josefs Land, på tross av at man hadde fangstet like ved kysten temmelig lenge allerede da. Men ellers ble det ikke tid til å tenke så mye over innholdet av instruksen og hva den innebar, for vi måtte komme oss avsted så snart som mulig mens det ennå var sommer. Men før jeg gikk fikk jeg vite at det egentlig ikke var konsul Christensen som var oppdragsgiver. Riiser-Larsen fortalte at det var staten som sto bak og benyttet konsulen bare som mellommann, fordi det ville virke uheldig at Norge sto offisielt fram med slike planer.
”– og helaften på ”Grand”.
– Jeg var i Bergen om våren og traff da Riiser-Larsen. som dro meg opp på restauranten på Fløyfjellet hvor han skulle holde et foredrag om Svalbard. Etterpå spurte han meg om jeg var interessert i en tur dit opp, og jeg svarte ja.
Andre dagen begynte vi å planlegge turen, og etter en tid fant vi en passende båt, syntes vi. Den ble forsterket med ishus og noe ombygget før vi begynte å ta inn proviant og en del utstyr for turen nordover. Riiser-Larsen dro under dette opp til Tromsø, og vi kom etter med «Thorsnes». Etter noen dager og en helaften på «Grand» var vi klar for avgang fra Tromsø.
I russernes kjølvann.
– Og fangstutsiktene?
– Det var jo den beste tiden å ferdes oppe i de strøkene på. Sist i juli gikk vi fra Tromsø og var ved Franz Josefs Land en dag ute i august. Men isforholdene var håpløse. Utenfor en ugjennomtrengelig ismur lå vi sammen med ni andre fangstskuter fra Norge og ventet på at forholdene skulle bedre seg.
Så en skoddefull dag kommer den russiske isbryteren «Georgi Sedov» pløyende gjennom isen og krysset i en halvsirkel om oss, mens folk ombord syntes å ha veldig moro av oss mens de filmet og fotograferte. Etter en stund forandret den kurs og begynte å gå mot Franz Josefs Land. Vi satte fart på kutteren og prøvde å følge den i kjølvannet før den åpne råken den etterlot seg lukket seg igjen. Men vi måtte snart gi opp, båten var for lett og motoren for svak og vi måtte bare se på at russerne nådde land rett foran nesen på oss.
Isbelte.
– Og noen «utvidelse av bedriften» ble det ikke?
– Nei. vi lå utenfor noen dager til og gjorde enda noen forsøk på bryte gjennom isbeltet, roen uten resultat. Vi satte derfor kursen for Tromsø, og etter et herrens uvær kom vi frem med propellen bøyd. Konsul Christensen ville ha oss til å gå tilbake igjen, men istedet gikk vi til Sandefjord, for det var blitt for sent på året til å våge en tur til nordover. Oppdraget var endt, og jeg fikk 700-800 kroner for turen. Det var ganske bra på den tiden, sier Svendsen tørt.