Han som kom til Skjervøy
(Magasinet for alle nr. 34 1966)
Selvfølgelig er det mange som er kommet til Skjervøy. Dette stedet mellom Tromsø og Hammerfest har 1200 innbyggere sånn rundt regnet. Hurtigruten legger til både på sør- og nordgående. Turistene kommer dit, om ikke akkurat i kø. Og de kommer de som har salg i sinnet og varer i kofferten. Skjervøy er sentrum for et stort distrikt og ligger så høvelig til ved den store allfarveien langs kysten. I mer enn 400 år har det i hvert fall vært vanlig å komme til Skjervøy. Slekter som Rasch og Kiil er kommet dit og er blitt storfolk på stedet. Christen Michelsen Heggelund kom dit også og fikk navnet Skjervøykongen – og dette ettermæle av Petter Dass: ”Naar Bonden en Skilling paa Alteret gav, stod Kræmmeren ferdig og tog den derav.”
Navnet sitt fikk han vel nærmest for sin vidgjetne hardhet i forretninger. Da presten kom i gjeld til ham, møtte han opp i kirken og tok sine avdrag direkte fra alteret etter hvert som allmuen ofret. Likevel kan vi i dag finne ham på bilde sammen med to koner og syv barn i Skjervøy kirke, om vi skulle ta turen dit i dag.
Å jo, det kunne være mange å berette om under tittelen ”han som kom til Skjervøy”. Men det er Otto Sverdrup som er avbildet hos oss. Da han kom til Skjervøy 20. august for 60 år siden, gikk han på telegrafstasjonen og sendte telegrammer til forskjellige adresser rundt om i landet. Og gjorde stedet til et sentrum for en verdens interesse. «Fram» var kommet tilbake til Norge, som den hadde forlatt i Vardø for 3 år siden. Det var et gledesbudskap og en seiersfanfare: «Fram»-ferden over Polhavet var gjennomført. Den største og dristigste polarekspedisjon verden kjente til, ble avsluttet i Skjervøy. Bare 15 mil borte satt Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen i Hammerfest og fikk også budskapet fra Sverdrup. ”Det var som jeg ville kveles,” skriver Nansen. Det var 17 måneder siden han hadde forlatt skuta for sammen med Johansen å ta seg fram til Nordpolen. Først nå kunne de si at ferden var lykkelig gjennomført. Nansens og Johansens innsats, strabaser og lykkelige redning er blitt et folkeepos. Nordpolsekspedisjonen 1893-96 er for alle tider notert på plussiden i menneskehetens annaler. Men beretningen har på en måte fått en slagside. Hensikten med turen var å la seg drive med isen over Polhavet og på den måten nå fram til Nordpolen. Da det ble klart at strømmen ikke ville føre dem til selve polpunktet, var det at Nansen la ut på sin ferd så utenom all dristighet. Og vår oppmerksomhet har siden lett for å følge de to som dro nordover med 28 hunder, 3 sleder og 2 kajakker. Den egentlige «Fram»-ferden gikk videre med Otto Sverdrup som fører og ansvarlig. Fra 14. mars 1895.
I juni begynte isen å slå sprekker rundt skuta, snart lå den fri i en råk. Men det var ikke friheten. Isødet lå stengende på alle kanter. De måtte finne seg en ny havn mellom flakene så de kunne fryse godt inne før vinteren. I oktober begynte de å drive igjen, og den vinteren gikk det raskt vestover. De nådde 85° 57′ nord, nesten like langt som kameratene på sledeferden. En kraftig storm fra øst hjalp godt på, men så kom sønnavinden og gjorde håpet mindre; kanskje måtte de til med den fjerde vinteren. Ingen kunne vite noe, ingen hadde gjort dette før dem. Men så dreier de av mot sør. 17. mai går de i tog med flagg, dagen etter begynner de å sette sammen maskinen. De får dampen opp for første gang siden høsten 1893. Nå var oppgaven å sprenge seg fri av isen. De begynte i slutten av mai, de var ferdige 13. august. Samme dag kom Nansen og Johansen fram til Vardø. For deres del var turen gjennomført, men ingen visste noe om «Fram». Ingen kjente til den innsatsen som Nansen siden kalte ”det største kjempearbeide som vel ennu er ydet i drivisen, idet «Fram» banet sig vei like denne høie nordlige bredde og helt i åpent vann nord for Spitsbergen gjennem den sværeste polaris noe skip ennå har forsøkt, og tilbakela den lengste distanse noe skib ennu har forsøkt i is.” Samme dag de kom fri av isen, traff de på ”folk” – det var kaptein Bottolfsen med galeasen av «Søstrene» Tromsø. De hadde ingenting hørt om Nansen og Johansen, heller ikke Andrée-ekspedisjonen på Danskøya hadde noe nytt å fortelle.
På telegrafstasjonen i Skjervøy fikk Sverdrup vite at også de andre var kommet velberget til landet. 7 dager tidligere var det blitt kjent over hele den siviliserte verden: Nansen er kommet! Og nå en ny sensasjon, datert 20. august 1896 på et lite sted i Nord-Troms: «Fram» er kommet! Og slik ble begivenheten journalistisk behandlet den gangen: ”Og som fra et dempet, susende kor steg det fra de tusind hjem. Den mest enestående polarekspedisjon verden kjenner er fullført. Alle mann i behold. Ikke en flis knekket. Målet: å løse det arktiske polhavs gåte, nådd. En stordåd som aldri vil glemmes. Den har spredt en glans over vårt land som har fått hvert norsk hjerte til å banke av glede. Derfor skal vi minnes de 13 menn som satte livet på spill, og hvis løsen var: fremad – til fedrelandets ære!” I så storslått stil kan det også sies, men 60 år tilbake i tiden ville sikkert ingen av funnet det for stort. Så la oss minnes navnene: Fridtjof Nansen, Otto Svedrup, Hjalmar Johansen, Sigurd Scott Hansen, Henrik Greve Blessing, Theodor Jacobsen, Peder Henriksen, Adolf Juell, Bernhard Nordahl, Ivar Otto Irgens Mogstad, Anton Amundsen Lars Peterson, Bernt Berntsen. De som utførte den store idrettsbragd, de 11 som gjennomførte ekspedisjonen med Otto Sverdrup som leder. Han står for så mye i Norges historie og i verdens polarforskning. Det er datoen og de 60 årene som gjør at vi akkurat nå skal trekke fram bare en del av hans innsats – den gang han kom Skjervøy.