av
A. Ingebrigtsen.
(Tromsø 17/2-51)
Det var en søndag formiddag for mange år siden vi var kommet sammen en del karer på Karl Jakobsens båtbyggeri på Nansens Plass. Vi var interessert i noen motorbåter og da var det en gjengs skikk at vi tok oss en tripp nedover og slo av en prat. Vi var Karl Jakobsen, Lille-Johannes, Anders og undertegnede. Vi hadde en liten hikkas på lur, og mens vi står der kommer ”Pusten”– Gustav Linquist. Det første han sier er God dag, gutta. Her har dokker det fint. Ja, sier han Johannes, du e no bestandig heldig å komme tel dækka bord. Ja, sier Lindquisten, men dokker kan tru æ va i fint selskap i går. Anders avbryter: – Ja, vi hørte på byen at du sku være med han derre Nobile. Kor gjekk det med det. Du må førtæll kor det fauk a, sier han Anders.
– Kom me en dram, gutta. – Det fikk han.
– Jau, ser dokker, æ traff han Sæther, konsulen altså. Han sporte om æ va intressert i å bli med han Nobile på polfærd. No straks. Det må vi snakke om, sa æ. Vell, kom inn på Grand kl. 3 i ettermiddag, sa han Sæther. Dokker skjønne at æ dura inn da klokka ble så mange, og der satt han sjølvaste Nobile sammen med to andre italienera og han Sæther.
Da æ kom inn, helste te god dag. Vær så god, sa han Sæther, sitt ned Lindquist. Nobile bydde på fin whisky-pjolter, og det sa æ ikkje nei takk tel, – ble presangtert for di derre karan og så laga æ mæ ein stiv pjolter. Æ måtte bli i hommør, skjønner dokker.
Han Sæther var tolk førr norsk forsto dem ikkje og ikkje forsto æ italiensk og det kunne være det samme for mæ. Da vi hadde skålt, sa han Sæther: Han Nobile spør om du vil være med han som ismann. Æ tenkte ka i svarte Afrika ska æ opp i lokta å gjøre? Ålreit, sa æ, det gir nok, men æ vil ha mine betingelsa. Han Sæther oversatte. Æ måtte bare komme med dem. Jau, sa æ tel han Sæther, du kan si at æ vil ha en livspolis på 30 000 kroner til kjærringa. – Sæther tolka. Det va i orden. Åssa vil æ ha et par ski, skikjelke, 2 hoinna med sæla tel, sovepose og amusjon.
Sæther snakka – æ trur han snakka fransk – og æ skollle få alt det derre. Skål, sa æ, for å måtte ha mæ en pjolter ted ser dokker.
Anders avbryter igjen: – Æ kan ikkje skjønne at du som gammel ishavsmann ikkje sko ha gevær med det same?
– Gevær? Æ sa te han Sæther at æ sko ha 2 gevær, ei haggel og eil Krag med 50 patrona tel kvær børsa. De sku æ åsse få. Så ville æ ha to revolvera med to magasin te kvær, men da stussa han Sæther, så på mæ å sa: Ska æ si det tel han Nobile?
– Jau, sa æ, det vil æ ha. Det ble tolka og æ så kor han Nobile glante på mæ. Han momla tel han Sæther nåkka. – Han Nobile sa at han vil vite ka du ska bruke revolveran tel.
Da blei æ lumst. Dokker skjønne at æ tok mæ en go støyt og så sa æ tel han Sæther: – Du skjønner at dætt vi ned på isen et steds nord i ødemarka, kan æ ikkje drage på disse makkaronietaran. Dem må æ kvit te mæ a med. Æ og hoinnan ska vel greie oss tel vi kjæm tel Spitsbergenlainne igjen.
Da la æ merke tel at han Nobile prata om makkarori og så på mæ. Han Sæther sa at æ kunne gå no. Om han sa ka æ sa tel dem, vet æ ikkje for æ hørte ikkje mere og gla va æ.
Da sa han Jakobsen: – Va det meininga di å være med?
– Nei, e du tolllat, men det va godt brennvin han hadde det e sikkert!
Så gikk vi hver til sitt. men Pusten var i strålende humor, som vanlig.