(Tromsø 20/9 1949)
– Det var så vinterlig på Svalbard i sommer, at en må mangfoldige år tilbake i tiden for å finne maken, sier Spitsbergen-veteranen Arthur Oxaas som i går kom tilbake til Tromsø med «Porsanger». Han har dratt rundt på leting etter drivtømmer langs etter kysten der oppe med to skuter. Resultatet kunne blitt bedre, men 2000 tømmerstokker sanket langs strendene er ikke så helt lite det heller. Økonomisk ble det imidlertid ikke mer enn at turen bar seg.
Da «Porsanger» gikk sørover fra Svalbard, var Bellsunds ytre del fullpakket av is. Kullskipningen har allerede vært noe hindret, og kommer det ugunstig vær nå, kan det nok bli vanskelig å få skipet årets produksjon i denne sesongen.
Den 10. juni gikk vi ut fra Melvika med de to skøytene «Kvikk» og «Viktoria», som hører hjemme der, hver med 7 manns besetning ombord. Allerede 40 kvartmil nord av Bjørnøya møtte vi is som da lå vestover helt forbi Bellsund omtrent 40 mil av land, forteller Oxaas. Vi skjønte da at det på lang tid ennå var nytteløst å prøve seg på tømmersanking, og fortsatte i stedet nordover for å se om det skulle være noen dyr å finne. Vi stakk innom alle fjordene helt nord til Wide Bay. Øyer og landskap var islagt og lå med høy landkalv. Ingen elver var heller gått opp. Både storkobbe og snadd var det lite av. Da det heller ikke der var noe å gjøre, gikk vi sørover igjen. Isen var enda ikke gått opp, og vi måtte gå på yttersiden av Forlandet.
Den 2. juli var vi innom i Advent Bay med last av tømmer.
Etterpå gikk vi til Polpunt på innersiden av Forlandet. Der satte nord vestkuling isen innover Forlandsundet og skutene rømte nordover med hele tømmerdraget på slep. Tømmeret ble fortøyd i Lagunen på Forlandet og gikk inn til Kings Bay. Da en ikke fikk solgt dekkslasten der, ble det å gå tilbake for å se om for holdene hadde bedret seg. Isen var nå på tydelig drift sørover og fartøyene hentet tømmeret i Lagunen og seilte sørover igjen. Ved Farmhamn lå isen og det ble å forsere seg fram gjennom den fordelte isen til Coal Bay. Det var ikke greit å manøvrere med 200 tømmerstokker hengende etter seg under slike vilkår.
I mellomtiden hadde forholdene bedret seg i Isfjorden og kursen ble satt for Nordfjord for å lete etter mer tømmer. Da de kom tilbake den 15. juli var Advent Bay fullpakket av is og et par lengder på slepet gikk tapt. En fikk være glad til for å slippe helskinnet ut derfra igjen.
Senere ble noe bedre. Til 15. august var det brakt inn ca. 2000 tømmerstokker og ca. 20 standard boks til Store Norske i Longyearbyen. Noen særlig lønnsom affære ble det imidlertid ikke. Selskapet betaler en lav pris for tømmeret. Noen andre å avsette det til, er det ikke. Tømmeret sankes på statens grunn og tillatelsen gjaldt ikke adgang til å ta med seg til Norge. I forbindelse med de vanskelige isforholdene kommer også den omstendighet til at mottakingen av tømmeret gikk meget tregt. Det ble å ligge å vente, og noen døgnpenger som vanlige frakteskuter har, fikk ikke disse båtene. Hadde det ikke vært for den kostbare utrustningen, ville en ha snudd og gått tilbake igjen til Norge temmelig tidlig. Slik som det nå ble, lyktes det å dekke utgiftene. Noen fortjeneste å snakke om ble det ikke.
Arthur Oxaas vil gjerne ha gjort oppmerksom på at han ikke drev tømmerleting sammen med Hilmar Nøis, som det har vært meddelt. Nøis drev på for seg selv på å føre tømmer fra Sassenbay til selskapet. Nå skulle han forresten ta fatt på selfangst. Nøis vil bli vinteren over alene der oppe i Sassenbay inne i Isfjorden.
Fartøyene «Kvikk» og «Viktoria» er nå visstnok ferdige til å gå fra Svalbard og kan ventes hjem om ikke så lenge.
Om forholdene i Longyearbyen kan det sies at den nye sysselmannsboligen er under tak nå. Fryseriet holder en på å bygge. Det regnes med at det vil være ferdig i løpet av høsten, og det er bra for matforholdene skal ikke ha vært så helt bra der oppe i sommer. Bygningen av Folkets Hus synes det imidlertid å dra lenger ut med.