av Knute Haddeland
(Tromsø 29. desember 1936)
Den gjeve pioner C. S. Martinson (Christoffer S. Martinsen), Elbow, Saskatchewan fylte 101 år den 15. oktober. Et enestående festlig lag av slektninger og venner fra fjern og nær var samlet for å hedre ham i hans koselige hjem på hans farm to mil fra byen. Geburtsdagsbarnet var friskt og rask og tross sin ærverdige alder gledet sig som et barn over laget og de utallige gratulasjoner der strømmet inn fra alle kanter. De tilstedeværende måtte beundre den staute 101-åring der var så munter, ånds- og livsfrisk efter å ha kommet over den lange og ofte knudrede vei fra en nordnorsk bygd til sitt nuværende præriehjem i Canada. Veien blir enda lengere når man husker på de veldige fremskritt og revolusjonerende forandringer som er foregått. Verdensutviklingen har gått raskere frem i de siste hundre år enn i to tusen år før den tiden, og det er imponerende at en mann har oplevet å se med sine egne øine omvekslingen fra den gamle til den nye tid. Da han blev født var Karl den 14. Johan enda konge i Norge, William den 4. var konge av England, Louis Phillippe var konge av Frankrike, Andrew Jackson var president av De Forente Stater, og han var hele to år gammel da kjølen til det første dampskib blev lagt.
Martinson er født på Skårvik, Salangen, Troms fylke, i 1835 av foreldre Martin og Birgitte Kristoffersen. Sine første arbeidserindringer fra barneårene er som gjetergutt oppe i fjellene sammen med sin eldste søster. Si den var det som fisker. Fisking i de dager med de primitive redskaper var et strevsomt, og ofte farefullt liv; han ble trett av det, og da han fikk høre om det nye eventyrland Amerika, utvandret han i 1866 – 31 år gammel. I et selskap av 700 reiste han fra Tromsø med seilskib «Norden», og efter ni ukers forløp landet han i Quebec, Canada. Midt på Atlanterhavet blev det mangel på mat, men heldigvis møtte de et skib som var på tilbakereise, og av dette fikk de så meget proviant at de klarte sig til de nådde land. Blandt de mere kjente utvandrere ombord i «Norden» var Lars Foshaug fra Dalton, Minnesota. Fra Quebec reiste de tildels med jernbane og tildels med båt til Detroit, Michigan, derfra igjen delvis med jernbane og tildels med båt til Milwaukee, Wisconsin, og fortsatte så skiftevis med jernbane, båt og hesteskyss til sitt bestemmelsessted Canoe township, nord for Decorah, Iowa. I alt tok det femten uker på veien. Han blev så vennlig mottatt av Peder Larsen Haugen, at alle reisestrabaser var snart glemt. Haugen, som kom fra Bardu, Troms fylke hadde da vært i Amerika i 14 år.
Martinson og en bror arbeidet det første året med litt av hvert. De hugget således 300 cord av eikeved, 7000 fot tømmer, som blev saget op til bord og planker. Likeså hugg og kløvet han endel rails, for gjerder, og som betaling for sin første kvige hugg han 30 cord av ”slab”.
I 1867 blev han gift med Marith Sætermo, datter av Esten og Berith Sætermo fra Bardu og søster av fru Haugen. De kjøpte da et stykke land og farmet noen år i Canoe township. Det var smått med driftskapital, men han var flink handelsmann og handlet til sig et par kjøreokser og et gammelt vrak av en vogn, som manglet flere ”spokes” såvel som jernringer omkring hjulene. Fikk tusket sig til det nødvendige til å reparere – og da jernringene var litt for mellem hjulene og ringene. Den store drev han gamle skosåler så nesten ut som ny da den blev malt, og gjorde god tjeneste i tidens løp. Blev benyttet på to reiser til nordvestre Minnesota og senere til Winnepeg, Manitoba, hvor han solgte den for $ 40,00.
Våren 1870 solgte han ut sin farm og besluttet da å prøve sin lykke på fritt homesteadland i Minnesota. Anbragte sin hustru og barn samt alle familiens eiendele i den gamle vogn, og med okser forspent bar det avsted sammen med tre familier, som sluttet sig til i Hesper, Iowa. Med sine to oksespann og to kuer følte han sig allerede på god vei til velstand. Det var en eventyrlig reise, og det tok en hel måned å tilbakelegge de 300 mil til det distrikt hvor Fergus Falls nu er beliggende. En som reiser over den samme ruten idag med elegante veier, prektige, settlementer og store vakre byer vil vanskelig kunne forestille sig strabasene av reisen i 1870. Det trengtes en jernsterk rygg og vilje til å vinne sig frem den lange reise gjennem villmarken med fullstendig mangel på veier og kjempestore kannibalske mygg å slåss med. Ved Sauk Center var elven så høi at de måtte stable kister ovenpå hverandre i vognene, så kvinner og barn kunde sitte noenlunde tørre under overfarten. De drev så oksene i vannet og en mann vadet foran og viste veien. I skogen ved Alexandria var det ofte at karavaner, stod fast hele dagen. Ved Fort Pomme de Terre, hvor det var en liten butikk, vekslet Martinson sin siste femdollar for en sekk mel. Det var allerede en og annen nybygger i distriktet, og Martinson blev hos en av disse, C. A. Olson i Tumulti township gjennem sommeren – mens de andre av følget fortsatte til Detroit Lake, hvor det også var homestead å få. Selv tok han op homestead på Dane prairie, – den østlige del av denne homestead er nu endel av hvad de kaller for dr. Sherpings farm, som strekker inn til Swan Lake mot vest.
Den første sommer brøt han fire aker av land, slo nok høi til vinterfôr og om høsten ”cradled” han 30 aker av hvete for C. A. Olson og J. Nelson, som betaling for dette fikk han 30 bushels hvete. Swan Lake var full av fisk – så når det manglet fisk på bordet, var det bare å ta fiskestangen og gå ned til laken og på kort tid trekke op nok til flere dagers behov. Om høsten mistet han uheldigvis, den ene ku, som melket, og det blev da å leve på tørt brød og turnips gjennem den lange vinter. – De var hårdføre og greiet sig med lite de gamle pionernybyggere.
Martinsons datter Anna forteller meget interessant om nybyggerlivet og vi overlater ordet til henne:
Hveten blev først kjørt til Perham, og det tok fire dager frem og tilbake. Senere da det blev marked i Campbell, kunde turen gjøres på tre dager. På disse byturer blev de undertiden overrasket av blindende snestormer, og i slike tilfeller var det ikke mulig å se vei eller veiviser og måtte overlate til oksene å finne veien. Det var altid stor glede i nybyggerhytten når de byreisende kom hjem, bringende med litt kaffe og sukker – med kanskje noen yards av ”calico”. De var i sannhet en glad og fornøiet krets disse første nybyggere.
Cowing bygget den første butikk i Fergus Falls i 1870. Den var tømret av hele stokker med barken på. Omtrent på samme tid bygget Minnesota-Johnson byens første bordinghus (var ikke kommet så langt i den tiden at det kaltes hotell). Grussendorf hadde en liten homesteadhytte på sydsiden av elven og Ernest Busse et lignende på nordsiden – det var alt av Fergus Falls i de dager.
Martinson erindrer at Justus Picket opførte den første butikk av saget trelast. Endel av tømmeret dertil fikk han av P. Sætermo på N. Bergerson-farmen vestenfor Swan Lake og endel fra Hans Nelsons farm.
De første gudstjenester blev holdt i hjemmene – for det meste i en loghytte bestående av kun et værelse. Det var forbausende hvor mange mennesker disse små hytter kunde rumme. Pastor Kasa hadde homestead på Dane prærie, og pastor J. Berg, som senere kom til Fergus Falls gikk til fots til sine menigheter i Parkdale og Tordenskjold.
Julen var alltid en stor gledesfest i nybyggerhytten. Den blev da hvitvasket, og ovnen borte i hjørnet blev pusset skinnende blank – måskje var det en liten simpel hund eller katt av lertøi på klokkehyllen, og i skapet var det gjerne, ”doughnuts” og epler. Gjestfrihet og vennlig naboskap bandt nybyggerne sammen. Ofte var det uår med haggelstormer og andre ødeleggelser og undertiden var det ikke så liketil å se hvor matsmulene vilde komme fra, dog ved Guds hjelp og et freidig mot blev det alltid en utvei.
Våren 1876 kjøpte Martinson og en annen ung mann endel kreaturer for å drive til Winnipeg, Manitoba, hvor det da var gode priser. Et oksespan forspent den gamle vognen ledet prosesjonen. Det var høit vann, og i Winnipeg gikk elven over sine bredder, båter måtte benyttes for å krysse gatene i byen, og ikke så sjelden så man hytter flyte bortover prærien. Oversvømmelsen hindret nybyggerne å komme inn til småbyene, og markedet for kreaturer var meget dårlig. Ved Portage la Prarie blev det bygget en ny jernbane, og Martinson besluttet å ta sin drift derut. En morgen våknet han og fant at kreaturene om natten hadde vandret inn i en hveteåker, og eieren av denne hadde tatt dem og forlangte $50 for å slippe den ut. Martinson hadde bare $25 og så sig ingen utvei til å komme ut av knipen. I største fortvilelse lå han marken og bad til Gud om hjelp; – om en stund fikk han se en liten flekk langt borte på prærien mot vest, og det viste sig å være en mann til hest som kom for å kjøpe ei melkeku. Han betalte $30 og Martinson kunde betalt den forlangte skadeserstatning. En kort tid efter i jernbaneleiren solgte han endel av kreaturene med god fortjeneste for omkring $500. Imidlertid nærmet det seg høislotten, og Martinson måtte hjem, mens hans kompanjong tok resten av kreaturene til leir på østsiden av Winnipeg. På samme tid fikk han også høre at gresshoppene herjet slemt på mange steder i Minnesota, og det var med bange anelser at han satte kursen mot hjemmet. Han gikk til fots det meste av veien til Crookston, derfra med jernbane til Barnsville, og så igjen til fots til Fergus Falls. Det var lenge efter at det var blitt mørkt han nådde hjem, – og fant til sin store glede at hveteåkeren stod ham til skuldrene. Merkelig nok hadde gresshoppene reist efter å ha spist op omtrent en rads bredde av gress omkring hele åkerstykket, mens mange av naboene hadde mistet all sin avling.
Den første forbedring fra ”Cradle” som innhøstningsmaskin var en såkaldt ”Dropper”, som efterlot sig båndet i skårets hele bredde, så den som bandt måtte gå med rive og rake det sammen før han kunde slå bindelen om båndet. Dernest kom de selvrakende ”reaper”, som la båndene nokså pent tilside for så å bindes; de første var riktig nok noe klumset, men det var dog allikevel en stor begivenhet i den tiden. N. Bergerson hadde en maskin, som bandt med ståltråd, som det tok seks gode hester å trekke gjennem åkeren.
Endelig kom så ”Plano” som bandt med hyssing. – Hermund Holo i Aastad hadde den første treskemaskin som dreves med hestekraft, og nest efter ham kom Thomas Thompson med en noe forbedret utgave av samme slags, men da Clement Welby kom med sin ”Bull Tractor”, treskeutstyr med damp som drivkraft, blev det et stort fremskritt.
Martinson pleiet å kjøpe kreaturer for Jesse Billings, likesom han en tid var i kompaniskap med kreaturhandler S. P. Lee. Når han var ute på disse turer for å gjøre innkjøp av kreaturer likte han aldri å ha bryderi hest og buggy og gikk derfor helst til fots. De er ikke så flinke på foten i vår nyere tid, hvor man daglig ser unge, spreke karer hoppe op i sine biler bare de skal tilbakelegge et par kvartaler eller om de skal gå ut i havnegangen efter melkekuene.
I 1903 var det vokset op et prektig norsk settlement omkring Martinson. Da følte han igjen vikingånden, som undret på hvad der var å se lengere ute i en ny villmark. Tross at han da allerede var i en alder hvor de fleste tenker på å ta livet med mere ro, solgte han sin vakre, vel oparbeidede farm og flyttet til Saskatchewan, og sammen med fire sønner settled på homesteader 35 mil fra Davidson, som da var nærmeste jernbanestasjon. Efter fem års forløp blev jernbanelinjen forlenget til å komme gjennem hans farm, og byen Elbow blev anlagt to mil fra hans hjem.
Den første vinteren blev de nesten innsnedd og fikk ingen post på fem uker.
Heldig var det dengang å ha noen dollar så det blev innkjøpt nok proviant om høsten til å vare hele vinteren. Våren 1904 var det stor flom og jernbanen til Davidson blev vasket ut. Martinson og en sønn kjørte da 85 mil til Moose Jaw efter nødvendige varer. Dette året begynte flere settlere å komme inn, og for hvor ny settler som kom, gledet hele familien sig som til fest, her var døren åpen for alle som var villige å arbeide, og landsøkere kom i store flokker. Et par landhandleri ”general stores” og postkontor blev også åpnet i nabolaget i 1904.
– – –
Hele sitt lange liv har Martinson vært velsignet med god helse; inntil for noen få år siden var hans øine så skarpe og hånden så stø at han kunde skyte ”Gophers” med sin rifle og på ganske lang avstand regelmessig treffe dem i hodet. Mangen ungdom vil ha vanskelig for å eftergjøre ham dette med præriens kvikkeste snyltedyr. Han leser aviser, er levende interessert i dagens spørsmål og hvad som foregår omkring i verden; likeså er han meget interessert i politiske spørsmål, og i mange år har han nu vært den eldste til å avgi sin stemme ved valg i Saskatchwan.
Fru Martinson døde den 4. august 1914. Hun var et sjeldent bra menneske, og Martinson sier ofte, at hadde det ikke vært for henne, vilde det ikke gått så godt for dem. Hun var en av de stille, fine, bramfrie karakterer som aldri klaget og som skapte en atmosfære av hjemlig hygge, mens hun alltid så til at maskineriet var oljet. Så altfor lite blir sagt om det store arbeide som er nedlagt av våre pionerkvinner – som uegennyttig strever bak kulissene for å skape et hjem og opholde og fromme kristendommens edleste idealer i våre hjem, skoler og kirker. Både herr og fru Martinson var dypt religiøse, – de tok det alvorlig med religionundervisning og satte kirken i høisetet i sitt liv. Noe av det første rom blev gjort også på
prærien i Saskatchewan var å bygge kirke – tilhørende frikirken. Pastor Sylvester Rue er nu menighetens prest og Martinsons gode venn og sjelesørger.
Alle Martinsons søsken er for lengst døde. En søster og søsterdatter bor i Salangen, og flere av slekten er bosatt i Tacoma, Washington. Av deres seks barn blev John drept av solstikk i 1934, en sønn Martin og datter Bessie bor ved Meota, Saskatchewan, Tollef ved Ashley, Minnesota og Esten og Anna er hjemme med sin far.
Norsk-Amerika og Kanada, som er stolt av sin spreke hundreogen-åroing, sender ham sine beste ønsker med håp om at han må bli med oss enda i mange år og få nyte rike velsignelser så velfortjent efter sin lange hederlige og trofaste arbeidsdag. –