En samtale med botaniker Olaf Hanssen
Bergens Tidende 18/9 1930
Olaf Hanssen er en autodidakt fra Hegglandsdalen i Os, som har vunnet sig ry som botaniker. Han var en av deltagerne i «Bratvåg»-ekspedisjonen, som forresten ikke er ekspedisjonens virkelige navn, Franz Josef Land-ekspedisjonen heter den. Det var denne ekspedisjon som fant Andrées leir, noget som nogen hver kjenner til; men det som vi har glemt er, at ekspedisjonen kommer tilbake med et rikt videnskabelig materiale. Men vi vil la Olaf Hanssen selv fortelle. Han begynner beskjedent med en fortelling om selve ferden og gjemmer omtalen av sitt eget arbeide til sist.
Ekspedisjonen var planlagt av dosent Hoel ved Svalbardkontoret og den fikk 12,000 kroner av den norske stat. Dens mål var Franz Josefs Land. For at ekspedisjonen skulde bli så billig som mulig gikk den sammen med fangstfartøiet «Bratvåg» av Ålesund. Avtalen var at fartøiet skulde gå til land der hvor videnskapsmennene fant det formålstjenlig for sine undersøkelser. De tre videnskapsmenn var doktor Gunnar Horn, zoolog Sørensen og botaniker Hanssen. Fartøiet gikk fra Tromsø 30. juli og satte kurs for Hopen, fordi man i Tromsø fikk høre, at der var isfritt farvann ved Nordostlandet på Svalbard, en meget sjelden foreteelse.
Da vi kom til Hopen, fortsatte hr. Hanssen, blev vi møtt av sterk tåke, som gav oss liten anledning til å gå i land, hvorfor vi snart vendte stevnen mot Kong Karls Land. Herfra fortsatte vi til Nordostlandet og Storøya. Den siste er kjent fra Nobile-ferden. Det var her kaptein Zora lå. Fra Storøya, hvor vi var i land, drog vi til Kvitøya. Denne er 30 km. lang og 5 km. bred. Over øya hvelver sig en stor snebre, som når en høide av et par hundre meter. I varme somre er strandlinjen snebar på en strekning av 5 km. på sydostsiden. På denne strandlinje var det vi fant Andrées leir. Jeg deltok i fremgravningen av leiren fra først til sist. Det var høitidelige øieblikke og det var med underlige følelser vi arbeidet da vi blev klar over at vi løste denne isheimens gåte. Det som slo oss mest var hvor greit alle gjenstander var merket. På hvert eneste instrument, på båten, årebladene, øksene og alle de andre ting fant vi merket «Andrée-ekspedisjonen».
Årsaken til at «Isbjørn» fant mer enn vi er den, at sneen er smeltet sterkt efter at vi forlot øya. Vi tok med oss alt det vi fant.
Fra Kvitøya gikk vi videre til Victoriaøya, som ligger mellem Kvitøya og Franz Josefs Land. Russerne sier, at denne er russisk land, men vi må ikke gi efter her. Victoriaøya er norsk og den har stor betydning for våre fangstmenn. Der drives en livlig fangst efter hvalross og storkobbe av nordmennene, og den blev opdaget av en Tromsø-skipper i 1898. En hel snebre dekker hele øya, hvor der ingen vegetasjon finnes. Neppe nogen har vært i land der. Dr. Horn, Eliassen og jeg gjorde landgang og vi kløv helt op på det høieste fjellet (det er 115 meter høit) hvor vi hadde et vakkert utsyn.
Ekspedisjonen fortsatte til Franz Josefs Land, hvor vi fant alle sund stengt av is. Vi kunde derfor ikke komme inn med fartøiet, men vi tok skibsbåten inn til land. Skodde og storm hindret arbeidet. Der var rik vegetasjon på Franz Josefs Land, men vi kom dessverre 14 dager for sent dit. Vegetasjonen var for langt kommet på grunn av det varme været. Vi så, at russerne hadde satt op sine sovjet-merker og sovjetflagg på forskjellige steder som tegn på, at det skulde være russisk land. Dette må nordmennene protestere imot. Vi har store fangstinteresser her.
Da vi forlot Franz Josefs Land, satte vi atter kursen til Kvitøya i håp om å gjøre nye fund, men brenningene var så farlige, at vi ikke turde gå i land.
– Hvilke botaniske fund har De så gjort?
– Litteraturen om floraen på Frantz Josefs Land er meget spredt og derfor vanskelig å få tak i. Efter de kilder som er kjent, skal der være 25 forskjellige planter, av hvilke de fleste er innsamlet av Jackson-ekspedisjonen til Kap Flora i 1895–97. Jeg kan med sikkerhet si, at jeg har funnet flere nye, slik at tallet kommer op i nogen og tredve. For mig var fundet av en liten pilart ved Kapp Nansen særlig gledelig. Her var der en rik vegetasjon. En alge, som blev funnet på Victoriaøya, var også meget interessant. Det innsamlede materiale skal nu kritisk gjennemgåes på universitetets botaniske avdeling, og jeg håper at resultatet må bli godt.
Hoel og Sørensen har også samlet et rikt materiale, men fangstmennene gjorde det ikke godt.
Værforholdene i Nordishavet var eksepsjonelt gunstige i sommer, slutter hr. Hanssen. Jeg talte med en skipper, som hadde vært på 82 gr. nord og som ikke hadde sett så meget som en isbite.
Under så uvanlige værforhold burde der ha vært en meteorologisk ekspedisjon deroppe fra Norge i sommer.
– Ja, det burde der ha vært.