Bjørnøy-blakka
Vi Menn nr. 48 1967
Den norske, lysebrune og knudrete er kjent som en makeløs hardfør og omgjengelig hest. Men maken til Bjørnøy-blakka har det vel likevel ikke eksistert. Blant ishavsfolk omtales hun med nesten like stor ærbødighet som Rudi og Nordervald.
Det var den gang under og etter første verdenskrig, da nordmenn drev kulldrift der oppe, at Bjørnøy-blakka ble brukt til å dra kullvognene fra Tunheim til lastehavnen. Da kulldriften tok slutt, ble hesten sendt tilbake til Norge sammen med mannskapene. Men da værvarslingsstasjonen ble opprettet litt senere, returnerte også Bjørnøy-blakka.
I hele 20 år var Bjørnøy-blakka på øya. Det er en rekord i antall overvintringer som står ennå.
Det harde klimaet på Bjørnøya syntes på ingen måte å sjenere henne.
– Hun akklimatiserte seg faktisk så godt at hun anla et ragg så langt som på en bjørn. Hun gikk jo ute både vinter og sommer. Hver vår kunne overvintrerne på stasjonen strigle av henne et par fulle sekker med ragg, og hun ble en ganske pen hest igjen.
Det som gjorde Bjørnøy-blakka noe bortimot verdensberømt var hennes merkelige spisevaner. Hun tok nemlig konsekvensene av at det var knapt med fôr på øya, og gikk regelrett over til å spise kjøtt. Hun knasket i seg bjørnekjøtt, hvalkjøtt og selkjøtt, – reveskrotter og fugl sjenerte hun seg heller ikke for å sette til livs.
En polsk professor som besøkte Bjørnøya, og som skulle holde foredrag i Tyskland, ble nesten utledd da han fortalte om denne ”verdens eneste kjøttetende hest”. Han måtte reise ens ærend til Bjørnøya og filme Bjørnøy-blakkas spisevaner før noen trodde ham.
Bjørnøy-blakka stjal som en ravn. Hun hadde lært seg til å skyve slåen fra kjøkkendøren, og ofte var hele middagen til mannskapene borte. Det var ingen vits i for kokken å sette fra seg noe i et åpent vindu.
Men overvintrerne fant seg i alt det Bjørnøy-blakka gjorde og betraktet henne som en god kollega. Hver jul lot de henne komme inn i stua, hvor hun fikk juleknask og øl.
Men hver sommer, så sant som hun het Bjørnøy-blakka, tok hun seg ferie. Hun rett og slett forsvant i fjorten dagers tid. Hun hadde et sted på vestsiden av øya hvor det vokste forholdsvis bra med gress. Når de fjorten dagene var gått, kom hun tilbake av seg selv.
Bjørnøy-blakka overlevde ikke krigen. Hun var den eneste som falt da engelskmennene bombet Tunheimanlegget i 1940.