Befrielsen av Longyearbyen juli 1942

av

E. Ullring

                                  Sp. Jubileumsnummer 1950

Da jeg i 1945 leste «Arctic War», det norske informasjonskontors be­retning om Norges innsats frå den nordlige front, forsto jeg hvorfor H. M. Kongen i oktober 1942 ba om å få se gjenpart av mine rapporter om hjelpeekspedisjonen til Spitsbergen.

I de få dager jeg hadde hatt til planlegging og forberedelse av denne arktiske ekspedisjon var det nok ikke fritt for at jeg var kom­met bort i noen ømme liktorner, og i min rapport til regjeringen på veien oppover hadde jeg gjort opp­merksom på at jeg anså Forsvarets Overkommando som et overflødig organ for planlegging av norsk-britiske operasjoner. Dens evne til å yte effektiv assistanse var meget liten og de forhåndsavgjørelser den hadde truffet var lite elastiske eller mindre vel overveiet på viktige punkter, hvorfor jeg på egen hånd hadde funnet å måtte forandre dem.

Som sjøoffiser og ansvarlig leder var jeg vant til og fant at det var riktig å si fra åpent og ærlig om de disposisjoner som burde modifiseres ved mulige senere manøvrer av lik­nende art. Hvis det gikk galt skulle det ikke være noen tvil om at jeg tok det fulle ansvar, og hvis det gikk godt ville vi være sikret mot utidig reklame i kringkastingen og dette var viktigere enn noen syntes å ane. (Etter tyskernes angrep høsten 1943 måtte vi be Admiralty om å annullere tillatelsen etter første norske nyhetssending fra B.B.C., så vi kunne få reetablert virksom­heten på Svalbard).

Dyktige stabssjefer satte som re­gel pris på positiv kritikk og et av slagordene ved Combined Training & Operation hvor jeg nettopp hadde tjenestgjort var: «We are not going to do the same failure twice.»

Da jeg leste beretningen om de forhold som førte til tyskernes eva­kuering av Adventdalen, skjønte jeg at jeg var kommet i skade for å tråkke en eller flere prestisjejegere litt hårdt på tærne. Jeg benytter derfor nu anledningen til å fortelle litt om de begivenheter som førte til at Longyearbyen ble befridd uten skuddveksling, slik som denne beskjedne, men viktige episode har festet seg i min erindring.

Da jeg ble anmodet om å påta meg oppgaven som leder av en undsetnings- og fortsettelsesekspedisjon til Vest-Spitsbergen den 15. juni 1942, var oppdraget bundet og folkene tatt ut, men ingen egentlige forberedelser truffet. F. O.s plan gikk bl. a. ut på å landsette en oppklaringsstyrke på 50 mann i Long­yearbyen, hvor det var konstatert at tyskerne hadde opprettet en meteorologisk stasjon, en flylandingsplass på isen i Adventfjorden og en oppmerket landings- og startbane på én morene i Adventdalen. De tyske styrker var av en rekognoseringspatrulje som bl. a. hadde krø­pet gjennom gruvegangene, anslått til 20-40 mann. Denne styrke skulle angripes og settes ut av funk­sjon. En suppleringsstyrke på ca. 60 mann som var tatt ut og gjen­nomgikk et luftvernkurs, skulle landsettes i Longyearbyen hvor den norske hovedbase skulle opprettes og godset losset. Oppklaringsstyrken og mulige fanger, samt de skipbrudne av «Isbjørn» og «Selis» besetninger skulle returnere til Eng­land. De øvrige garnisonsmannskaper fra Sverdrup-ekspedisjonen ca. 40 mann, som befant seg i Barents­burg, på Kap Laila og i Sveagruven skulle forenes med suppleringstyrken, hvor etter garnisonen som ikke måtte overstige 100 mann skulle opprette nøkkelstillinger og forsvare disse mot lettete fiendtlige angrepsforsøk. Den meteorologiske stasjon skulle etableres på hensiktsmessig sted og norske gruver m. v. sikres mot ødeleggelse.

Jeg gjorde straks oppmerksom på at planen hadde flere iøynefallende svakhetspunkter. Ved anløp av Ad­ventfjorden ville de tyske myndig­heter i Norge øyeblikkelig bli vars­let. Det var kort vei fra Banak og Bardu flyplasser og det var også forholdsvis mange ubåter mellom Bjørnøya og Jan Mayen midtsom­mers. Oppklaringen og lossingen måtte nødvendigvis ta mange timer. Isfjorden var ikke bred og nokså lang når en hele veien ut kunne gjøre regning med heftige flyan­grep. Å plukke opp de skipbrudne på et eller flere steder med urent kystfarvann ville også ta tid eller høyst sannsynlig ikke la seg gjøre. Kort sagt det måtte være bedre å bruke Barentsburg ved munningen av Isfjorden som lossehavn og for­syningsbase. Hvis Longyearbyen skulle angripes, burde opklaringsstyrken økes til 64 mann som på den tid var en finkjemmet stan­dardstørrelse. Det ble kort og mili­tært meddelt meg at planen var approbert på høyeste hold og at deltagerantallet var fastsatt. Noen forandringer ville ikke bli foretatt.

Et øyeblikk tenkte jeg at da fikk de finne en annen leder, men så så jeg i tankene alle de gode menn som hadde klart å komme i land der oppe i ødemarken og allerede hadde ventet en hel måned på undsetting under vanskelige og primitive for­hold og med daglige fiendtlige flybesøk. Å diskutere spørsmålet med F. O.s personell ville være nytte­løst, men da foretagendet befant seg på planleggingsstadiet visste jeg at prosjektet på et senere tids­punkt måtte bli forelagt operasjons­avdelingen i Admiralitetet og C. in C. Home Fleet til approbasjon og at det da ville bli forandret. Jeg svarte derfor at jeg ville påta meg oppdraget, men måtte få bemyndi­gelse til å foreta de forandringer som C. in C. Home Fleet måtte for­dre eller omstendighetene tilsa. Dette ble øyeblikkelig innvilget, og arbeidet startet.

Ved konferansen med C. in C. Home Fleets representanter i Gouroch 22. juni meddelte viseadmiral Sir Bonham-Carter at sjefen for Home Fleet ikke kunne gå med på et angrep mot Longyearbyen, men kunne stille fartøyer til disposisjon for en mulig usett landing av trop­per og forsyninger i Barentsburg.

Jeg svarte at jeg som sjøoffiser var enig og hadde bemyndigelse til å foreta denne forandring i planen. Under utarbeidelsen av utstyrslister m. v. hadde vi også tatt hensyn til denne omlegging, så det eneste van­skelige spørsmål, ville bli om vi skulle ta med oppklaringsstyrken eller ikke. Vi ville ikke direkte få bruk for den, men det ville være risikabelt å sende den tilbake til tidligere avdeling etter den spesial­trening mannskapene hadde fått. Ltnt. Marstrander, som var stillet til min disposisjon under forbere­delsene og var F. O.s observatør ved konferansen så på meg, men sa ingenting., Vi kjente hverandre meget godt fra henimot 2 års in­timt samarbeid på Island, Jan Mayen og Shetland, og i den siste uken hadde vi begge tatt våre par­ter av forberedelsesarbeidene til denne arktiske turen, I fredstid pleier flere å ta del og et år regnes for kort tid for å skaffe alt det ut­styr som trenges. Ltnt. Marstran­der var en av de mest effektive og lovende yngre sjøoffiserer. Han om­kom dessverre ved K.N.M. «Bodø»s forlis på tilbaketuren fra Norge etter landsetting av sabotasjegrup­per. En tur som formentlig burde vært ugjort eller avblåst etter 2 mislykkede forsøk.

Commander Bessant R. N. Admiralitetets representant og stabssjef for dets allierte planleggingskontor, ble også noe forbauset og synlig lettet. Vi hadde arbeidet sammen en uke. Jeg hadde stor respekt for hans dømmekraft og arbeidseffekti­vitet. Han var kommet opp til Gouroch utelukkende for å være tilstede ved dette avgjørende møte og var forberedt på vanskeligheter. Da vi sa farvel til hverandre om ettermiddagen, ønsket han meg lykke på turen, ga meg et godt håndtrykk og avsluttet med: «I’m proud to have met you!» Han visste ved de avskjedsordene at han forsto og satte pris på at jeg på egen hånd hadde endret planene og at jeg ikke behovet å være redd for å be om mulig tilleggsutstyr og folk som vi utvilsomt ville trenge senere, hvis starten ble vellykket.

Ved ankomsten til Barentsburg 2. juli var alt gjort klart i land for hurtig lossing og fordeling av de forskjellige sorter gods til høvelige og sikre oppbevaringssteder, mot­tagelse av den nye styrke, og hjem­sendelsene av fartøyenes besetninger med unntagelse av de mannska­per i Sveagruva som ennu ikke var i en slik forfatning at de hadde kunnet gå over land til Barentsburg. Ca. 120 tonn førsteklasses utstyr ble losset i småbåter og bragt i land på under 5 timer med den forsiktig­het som er uomgjengelig nødvendig på steder hvor erstatning ikke kan skaffes. Ut på natten var det vik­tigste luftvern montert og prøveskutt, alt gods stuet bort og vakter satt. Alle hadde hengt i, fulgt di­rektivene og vært meget flinke. Mitt inntrykk av alle de jeg skulle arbeide sammen med var det beste. Jeg kjente ingen av dem fra før. Suppleringsstyrken hadde jeg sett under en inspeksjonstur i Dumbarten og hatt følge med på turen opp­over. Dens sjef Ltnt Gudim hadde jeg drøftet forskjellige garnisonsspørsmål m. v. med under overreisen. Han hadde fortalt meg at han og Ltnt. O. Roll-Lund, som hadde vært oberst Sverdrups nestkom­manderende, tilhørte samme vernepliktige offiserskull. Deres ansiennitetsforskjell var en dag. Den ene ville nødig stå under kommando av den annen. Ltnt. Alexander Glen hadde jeg truffet 2 ganger under konferansene i London, hvoretter han var fløyet opp for å forberede vår ankomst m. v. Han hadde for­talt meg at han og Mayer Whatmann R. S. hadde deltatt i en vi­tenskapelig ekspedisjon og over­vintret på Nordaustlandet. Begge de engelske offiserer hadde arktisk erfaring og høyere ansiennitet enn de norske. Hvis det utelukkende hadde vært en kombinert norsk-engelsk militærekspedisjon, ville det ha vært naturlig å utnevne Whatmann som nestkommanderende. Jeg var imidlertid ikke bare militær leder, men også militærguvernør for norsk landområde og måtte selv­følgelig ta hensyn til den nasjonalpolitiske side av saken. Jeg ønsket inderlig at jeg hadde fått lov til å ta med en nestkommanderende. Både ltnt. Marstrander og kaptein Deyker, sjef for oppklaringsstyrken, hadde hatt god lyst og begge hadde de menneskelige egenskaper som skaper samhold, tillit, disiplin og toppytelser. Det var deres na­tur at de selv ytet alt og deres un­derordnede beundret disse kraftka­rene som aldri var redde for noe eller noen. Overordnede satte ikke alltid pris på. Mine tanker beskjeftiget seg med spørs målet om nestkommanderende etter at jeg hadde sagt god natt til de fleste og tok en siste runde til postene ved Oerlikon-kanonene like før vi kunne vente og selvfølgelig fikk første flyvisitt etter vår an­komst. Tyskerne holdt programmet men denne gang hendte det ingen­ting p.g.a. en meget beleilig tåkedott. Jeg sa godnatt til ltnt. Gudim, takket Gud for god hjelp og beskyttende hånd og sov trygt de få timer kroppen trengte etter de siste 2 døgns ubrutte vakttjeneste m. v. ombord og dirigering og arbeid i land. Vi hadde fått fotfeste og før­ste del av oppgaven var gjennomført etter programmet.

Da guttene var mønstret og ar­beidene satt i gang neste morgen, kalte jeg offiserene sammen til en konferanse for gjensidig orientering om situasjonen, avgjørelse av prio­ritet for de forskjellige arbeidsopp­gaver og tildeling av detaljer og ansvarsområder for hver enkelt offiser. Jeg meddelte at ingen var spesielt beordret som nestkomman­derende og at jeg foreløpig ikke ville utnevne noen. Oppgavene var så mange og krevende og tiden så kostbar at det var bedre at hver av dem sto direkte under meg isteden­for som vanlig å være bundet til å gå veien om en eller annen nestkom­manderende. Hvis jeg skulle falle fra, ville det være naturlig at ltnt. Lund overtok som guvernør. Alle syntes å føle seg lettet og ivret til­bake til arbeidet. Ltnt. Lund og jeg fortsatte drøftelsene vedr., medde­lelser og forsyninger til folkene i Sveagruva, opprettelse av depot eller mellomstasjon på Kap Laila for patrulje og varslingstjeneste. Disse detaljer var Lund selvskreven til å lede, og han var glad han kunne komme bort fra Barentsburg, som han syntes var den branntomten på Spitsbergen som var minst skikket for det oppdrag vi hadde fått. Det vrimlet med ueksploderte brann­bomber på marken og i ruinhau­gene. Hele kull-lageret brente ennu og stedet lå ideelt til for tyske fly­angrep. Han mente Sverdrupbyen ville være best skikket som hoved­base. Jeg lot ham snakke fritt ut om disse Ung. Det letter å få ut­løsning. Føreforholdene for lange turer over land begynte å bli dår­lige, snøsmeltningen var satt inn og elvene ville snart gå opp, men ennu kunne vi få sendt lettere forsyninger til Sveagruva via Colesdalen og Blåhuken, hvor patruljen kunne overnatte eller få litt hvil. På øst­siden av Colesbukten var det en hytte som eventuelle rekognose­ringspatruljer mot Longyearbyen kunne starte fra eller komme til­bake til.

Jeg ba ham om å sørge for at han og hans styrker på Kap Laila fikk alt de trengte av klær, mat, hånd­våpen og ammunisjon, kikkerter, karter, kompass og øvrig militært utstyr m. v. som var nødvendig for rekognosering over land, og stillet en hvalbåt med påhengsmotor og en av våre robåter til hans disposisjon. Han kunne selv velge de folk han trengte. Forsyningene til Sveagruva hadde første prioritet. Jeg regnet med å kunne hente alle sammen der med motorbåten om 14 dager a 3 uker, avhengig av når vi fikk ammunisjonsbeitene til våre 4 stk. 12,5 mm Colt mitraljøser, hvorav vi trengte den ene i motorbåten for angrepet på Longyearbyen, og på turen til og fra Sveagruva. På en eller annen måte var kassene med beltene feilsendt, og admiral Sir Bonham-Carter på krysseren «Man­chester» hadde lovet å bryte radio taushet og gjøre oppmerksom på det så snart de var tilstrekkelig langt borte fra Spitsbergen. Vi ville bekrefte meldingen når radiostasjo­nen var montert og ammunisjonsbelter eller clips kunne vi vente å få med fly ved første leilighet, om en uke a 14 dager. En av Coltene ville bli montert i motorbåten og en forsert rekognosering foretas mot Longyearbyen. Jeg ville imid­lertid sette stor pris på om det snarest mulig kunne skaffes noe sikrere informasjoner om de tyske styrkers størrelse og forlegning, eventuelle forsvarsstillinger m. v. i og ved Longyearbyen. De opplys­ninger som flyrekognoseringen og de tidligere 2 patruljer fra Barents­burg hadde kunne gi, var mangelfulle og de tall jeg hittil hadde fått oppgitt, 20-40 mann, var høyst sannsynlig sterkt overdrevne eller at det rent tilfeldig hadde vært samlet så mange på en gang. Etter evakueringen høsten før hadde en skadet engelsk jager bare observert 4 mann som var flyktet innover mot Sassenfjorden. Lund mente å kunne bringe dette på det rene i god tid før et eventuelt angrep. Det var gode observasjonsposter fra fjellene omkring Longyearbyen og adkomsten dit relativt god.

Den tyske fly virksomhet ble liv­ligere og mere uregelmessig etter hvert. Den 7. juli ble det også satt inn flybåter i trafikken til og fra Adventfjorden, og det var tydelig at noe foregikk. Jeg begynte å bli utålmodig. Ekspedisjonen til Svea­gruva var forløpet tilfredsstillende. Jeg snakket med Håbet som hadde vært leder for den. Han gjorde et usedvanlig godt inntrykk. Han var skjegget og tynn, men var senesterk og hadde den sigende gangen som kjennetegner fangstmenn og folk som kan gå i dagevis i uvei­somt terreng uten å forandre far­ten. Alle forberedelser til rekogno­seringen mot Longyearbyen var nu i orden, mente Lund. De hadde også startet fra Kap Laila et par ganger, men det var kommet uforutsette eller hindringer i veien. Sneløsning, flyvirksomhet m. v. Jeg sa til ham at vi snart kunne vente Catalinaen med Clips, og at jeg ville starte med motorbåten så snart de kom. Det så jo litt dårlig ut dette. Vi hadde vært her en uke. Jeg hadde igno­rert ordren om landgang i Longye­arbyen og lovet at den skulle vi ta selv, og nu viste vi ennu ikke mere om tyskerne der enn da vi startet fra Island og hadde fått noen bil­der fra siste flyrekognosering. Han lovet at i morgen eller dagen etter skulle det sikkert lykkes.

Den 14. juli om aftenen kom en Catalina med kassene, hvorav 2 ble sluppet ned. Det var så ivrig etter å levere dem at føreren hadde glemt å følge adkomstruten for vennlig­sinnet fly og ikke gitt kjenningssig­nal, hvorfor en av Oerlikonkano­nene hadde åpnet ild og truffet flyet før vi fikk stoppet skytningen. P.g.a. den lille mannskapsstyrken, stadige tyske flybesøk og haugevis av gjøremål som måtte utføres, måtte vakthavende kanonbesetninger få friere tøyler enn vanlig. De måtte ha «fingeren på avtrekkeren» og anse enhver som fiende inntil det ble konstatert at han var venn. To støt i signalfløyten skar øyeblikke­lig gjennom luften og skytningen stoppet. Ved optisk signal ble flyet anmodet om å «lande», og det viste seg heldigvis at ingen i flyet var truffet og at skaden var ubetydelig. Jeg ba Captain Healey om undskyldning og takket for den store tjeneste han hadde ytet oss, men ba også om at de for fremtiden måtte huske på å gi kjenningssignal og følge bestemmelsen om innflyvning. Han var pioneren i denne arktiske flyvning og hadde foretatt alle fly­turene til Spitsbergen og brakt de sårede fra Sverdrup-ekspedisjonen tilbake til England. Han ble dess­verre senere skutt på en tur fra Murmansk til Svalbard, da flyet kom i kamp med 2 Junker 88 ved Bjørnøya og returnerte til Mur­mansk.

Ved mottagelsen av kassene med clips var alt klart for en forsert re­kognosering mot Longyearbyen og ltnt. Gudim fikk meddelelse om at vi ville starte neste dag umiddelbart etter lunsj. Som tidligere avtalt ville han få kommandoen over landgangsstyrken, 7 korporaler og me­nige, som var tatt ut og hadde fått noen trening i skjult framrykking, husundersøkelse og nærkamp, i be­bygget strøk, hvor en kunne vente å finne landminer, selvskudd og varselfeller av forskjellig slag. Jeg ville selv føre båten med Skoglund som motormann og maskingeværassistent under selve framrykningen. 2 kjentmenn ville bli tatt ombord på Kap Laila, hvor vi også sannsynlig­vis ville få resultatet av denne styr­kes mulige rekognosering over land Coltmitraljøsen ble montert i båten og prøveskutt og skytter uttatt ne­ste morgen. Utstyret ble inspisert og prøvet og troppen gitt en siste generalprøve for å få utryddet mu­lig nervøse feil og gitt hver mann tillit til seg selv og sine våpen.

Starten fant sted som avtalt. Grønfjorden var smul og pen som vanlig ved østlig vind, men da vi rundet Kap Heer var motvind og krapp sjø ubehagelig og isnende kald. Båtens kalesjer tok imidler­tid av for den verste sjøsprøit og guttene fant uten vanskelighet be­skyttede plasser. Utenfor Kap Laila er farvannet nokså urent og en må gå godt utenom før en kan runde de nordøstlige grunner og styre inn på Colesbukten og mot Kap Laila. Sersjant Knudsen tok imot oss på stranden og vinket oss inn til det beste leie. Vind og sjø sto rett på, så jeg ville nødig ligge an­kret og fortøyet ved stranden len­ger enn strengt nødvendig. Nøis hadde kaffe og hjemmebakte scones klar og jeg tror de fleste fikk tid til å varme seg med en kopp skollende het kaffe. Det viste seg at ltnt. Lund var dradd ca. 1 time tidligere i hvalbåten med påhengsmotoren for å foreta den rekognoseringen jeg flere ganger hadde anmodet ham om. De hadde sett at båten var gått inn til Grumantbyen. Jeg spurte hvem som ville være med som kjentmann til Longyearbyen og sa at vi hadde plass til 2 mann. Sersjant Knudsen spurte om vi hadde tenkt å «hoppe bukk». Jeg skjønte han mente at vi burde vente på resultatet av Lunds rekognose­ring. Jeg tenkte at det hadde vi gjort lenge nok, men sa selvfølgelig ingenting om det. De fikk en kort orientering om rekognoseringsplanen og mulig overraskende angrep på den formodede tyske garnison som kunne være forsterket eller evakuert. Vi måtte være forberedt på begge deler. Knudsen og flere var villige til å bli med og han valgte sin ledsager. Vi dro straks videre, gikk inn langs stranden ved Grumantbyen, hvor ltnt. Lund for­talte at de hadde hatt ugreie med motoren og at de holdt på å tørke, den og varme pluggene. Jeg med­delte at vi ville gå i land ved lykten på Vestsiden av Adventfjorden og undersøke hyttene innover mot Ho­tellneset og at vi ville etterlate be­skjed på hyttedørene og Lunds hus på Hotellneset. Hvis alt så ut til å gå etter programmet, ville rekogno­seringen mot selve Longyearbyen foregå over land, langs taubanen fra Hotellneset, dekket av motorbå­ten som ville følge langs stranden. Han fikk ordre om å følge etter så snart motoren var i orden og se etter mulig beskjed på en eller flere av hyttene og på Hotellneset.

Rekognoseringen foregikk etter planen. Forholdene var ideelle, vin­den, var løyet og det regnet smått og pent. Kl. 1700 gikk Gudim og soldatene i land i bukten sønnenfor Hotellneset for den siste spennende etappe, inntok formasjon for sprangvis framrykking og dekning. Etter en kort formaning fra ltnt. Gudim om ikke å rør noe ukjent før han hadde sett på det, ga han ordre om framrykking, rettet noen nervøse feil og hadde troppen i sin hånd. Motorbåten seg langsomt inn over et stykke fra land klar til å åpne ild. Det var merkelig stille og vi kunne ikke se noen fiender. Nu, de kunne jo være skjult og klare til å ta imot oss på kort hold. Miner og feller kunne være lagt ut og gi varsel og motorbåten kunne vært observert fra flyplassen. Vi hadde selv sett flyet på veien inn. Hvert hus måtte undersøkes og inspiseres.

Da vi kom til gamlekaien i Long­yearbyen, fikk jeg signal om at ingen tyskere var sett ennu og at ingen miner eller feller var obser­vert. Vi fortøyet motorbåten ved kaien slik at Colten var klar til bruk. Jeg jumpet i land og gikk opp i byen til landgangstroppen som ble delt i to for videre samtidig under­søkelse av Sverdrupbyen og fly­plassen. Gudim fikk overlatt Sver­drupbyen, mens jeg selv fulgte trop­pen til flyplassen for personlig å undersøke den og flyet og ta nød­vendige fotografier som alltid er glimrende, bilag til rapporter. De gir tekniske detaljer som en kanskje har oversett i farten.

Det viste seg at tyskerne hadde forlatt stedet og hadde hatt hast­verk. De hadde fjernet sluttstykker på maskingeværene ved flyplassen, tatt med flyets våpen og papirer, satt radiostasjonen midlertidig ut av funksjon, men ikke fjernet vitale deler eller observasjonsutstyr m. v. En automatisk meteorologisk sta­sjon var montert i Hjorthavn. De aktet sikkert å komme tilbake igjen meget snart.

Litt over midnatt var jeg tilbake i Longyearbyen igjen og ble møtt av ltnt. Lund som nettopp var kommet. Han var strålende fornøyd og gra­tulerte med resultatet. Sersjant Knudsen takket fordi «en av gamlekara» hadde fått lov å bli med. Ltnt. Gudim var kommet tilbake fra Sverdrupbyen som også var ren for fiender.

Vi var alle fornøyet over at vi var kommet i rett tid til hovedstedet for den norske gruvedrift. Først nu følte vi at vi var sultne, litt trette og temmelig våte på bena etter å ha vasset over støvleskaftene i bekkefarene som var svulmet opp til elver.

Selve byen så ikke pen ut. Det så ut til å være gjort innbrudd i hvert eneste hus. Lemmer og dører hadde delvis stått åpne vinteren over og vinduer var slått i stykker. Flasker lå strødd langs veien og demoleringen var foretatt mer om­hyggelig enn jeg hadde ventet. Vi ville få nok arbeid med å rydde opp og sikre restene. Selve stedet var imidlertid vårt nu og det var jo beboelsesmessig sett mange ganger bedre enn branntomtene i Barents­burg. Ltnt. Lund ble beordret som stasjonssjef i Longyearbyen og han anviste spise og sovested. Jeg tak­ket gustene for vel utført arbeid pga. de som ønsket det fikk en drink, og det fortjente de. Vakter ble satt og avgang med motorbåten for å hente våpen, stasjonsutstyr m. v. fastsatt til Kl. 8.00. Etter timeplanen kunne vi vente tyske fly mellom kl. 6 og 7. Jeg trakk meg tilbake og takket Gud fordi han hadde styrt alt til det beste, også feilsendingen av ammunisjonsbåndene og den første patruljes etterlatte engelske signalakkumulator i hytten i Advent­dalen. Denne hadde kanskje gjort tyskerne litt usikre. De trodde først at det var russere som var kommet til Barentsburg og Svea­gruva. Flyfotografier over Barents­burg etter vår ankomst hadde nok også vist at styrken var større enn ventet og at det var best å kalle egen styrke tilbake for konferanse og se tiden litt an før virksomheten ble fortsatt.

Da de kom tilbake en uke senere, ble det åpnet ild mot flyet, det kom bort i en taubanewire i Hjorthavn og ble knust.

Horten den 2. juni 1950.

E. Ullring.