Arve Staxrud
Arve Staxrud
av
Adolf Hoel
Arve Staxrud, 1881–1933, offficer og Svalbardforsker, sønn av gårdbruker Ole Staxrud og Karoline (Lina) Elisabeth Malene Fretheim, født på Staksrud gård i Tingstad sogn, Brandbu, 6/9-1881, død i Røykenvik, Brandbu hovedsogn, 4/4 1933. Gift i Tingelstad 29/6 1916 med Kjerstine Kammerud, f. på Kammerud gård, Gran, datter av gardbruker Søren K. og Mari Struksnes.
Efter examen artium i 1898 gikk Staxrud inn på Krigsskolen og tok avgangseksamen der i 1901 som bestemann av sitt kull. Han avla eksamen ved Den militære Høyskole i 1905.
Staxrud ble premierløitnant i l. Akershusske Brigade 1901 og kaptein og chef for Nordenfjelske Hjulrytter- og Skikompani 1911. Fra 1930 var han i overtallig stilling. I 1910 tjenestegjorde han i fire måneder ved 2me Bataillon de Chasseurs à pied, Compagnie Cycliste, i Lunéville og fikk der ”brevet vélocipédiste”. Senere reiste han noen måneder i Tyskland, Sveits og Italia.
Allerede tidlig vaktes hans interesse for landmåling, og dette førte til at han arbeidet i en rekke år i Norges Geografiske Oppmåling: ved den topografisk-kartografiske avdeling som operatør i årene 1903-05, ved den geodetiske avdeling som fast detaljør fra 1906 til 7/5 1908 og som operatør i 1909 og 1925.
Staxrud var på Spitsbergen første gang i 1906 som topograf med den av fyrst Albert I av Monaco bekostede ekspedisjon under ledelse av Gunnar Isachsen. Om våren samme år opholdt han sig i Stockholm sammen med Isachsen for å sette sig inn i den fotogrammetriske landmålingsmetode hos professor i geologi ved Stockholms Högskola G. De Geer. Siden deltok han som topograf i en rekke ekspedisjoner til Svalbard, og var i alt 8 somre på Spitsbergen (1906, 1910-14, 1919, 1920). I årene 1911 og 1912 ledet han disse ekspedisjoner sammen med Adolf Hoel.
Høsten 1911 kom Staxrud op i en affære som kostet ham meget arbeide og store bekymringer. Han påtok sig med statsstøtte å lede en undsetningekspedisjon for å redde de mulige overlevende av et parti fangstfolk på fem mann i Storfjorden på østsiden av Spitsbergen; deres mandant et firma i Tromsø skulle efter kontrakten ha hentet dem sommeren 1910 efter en overvintring, men hentet dem verken da eller i 1911. Før Staxrud rakk frem til overvintringsstedet, var de to eneste gjenlevende blitt tatt op av en selfangstskute. De 3 andre var døde av sult og strabaser. Staxrud beslagla da den fangst de fem hadde gjort, til fordel for fangstfolkene og deres efterlatte. Rederen anla sak så sak mot Staxrud; den endte først 19/2 1918 med dom i Høiesterett: firmaet ble dømt til å betale erstatning til de gjenlevende fangstfolk, fordi det hadde forsømt sin avhentingsplikt. Retten kunde ikke godta firmaets påstand om at vanskelige isforhold gjorde avhenting umulig.
Denne begivenhet gav støtet til lov av 6/8 1915 om tilsyn med overvintringsekspedisjoner til arktiske egner. Loven fremkom på initiativ av Staxrud. Denne lov var meget påkrevet, fordi det i forrige århundre og inntil loven ble satt i kraft, omkom mange fangstfolk under overvintringer på Svalbard, Det hendte ikke sjelden at samtlige deltagere omkom av sult og skjørbuk. Når slikt kunde skje, skyldtes det mangelfull og dårlig utrustning med mat, brensel o. a. fra redernes side. Efter lovens ikrafttreden forekommer ikke slike tragedier mer.
Staxruds initiativ og optreden i denne sak tjener ham til megen ære.
l slutten av februar 1913 fikk Staxrud opdrag å lede en ekspedisjon for å undsette en tysk ekspedisjon under den tyske officer Schröder-Stranz, Ekspedisjonen var kommet ut i en vanskelig situasjon på nordkysten av Spitsbergen.
Ekspedisjonen (10 tyskere og 5 norske ishavsfolk) var gått fra Tromsø 5/8 1912 med motorkutteren «Herzog Ernst» på en tur beregnet til to måneder. Men intet hørte man fra den, før kapteinen, Alfred Ritscher, i januar 1913 telegraferte at han hadde forlatt skibet, og nu efter en strabasiøs tur midt i polarnatten var kommet frem til Longyearbyen. Samtlige ekspedisjonsdeltagere var dels kommet bort og dels i stor nød, så øieblikkelig hjelp var påkrevet. Under ledelse av Staxrud drog en undsetningsekspedisjon med den sterke selfangerer «Hertha» av Sandefjord fra Hammerfest 26/3 1913 og ankom ti Grønfjorden Det ble utført to sledereiser fra Isfjorden ti Treurenburgfjorden, hvor ekspedisjonsskibet lå innefrosset. Den em turen gikk langs Wijdefjorden, som man fulgte helt op til det stedet hvor skipet lå. Den andre gikk over innlandsisen på østsiden av Vest-Spitsbergen ned til Treurenburgfjorden.
Det var to overordentlig strabasiøse sledereiser over til dels ukjente områder. Det viste sig at syv tyskere var omkommet og en nordmann var død av sykdom. De andre ble dels reddet av Staxrud, dels var kommet over til Longyearbyen ved egen hjelp.
Staxrud følte seg sterkt knyttet til hjembygda, hvor han bodde nesten hele sitt liv.
Han var lærer ved Vestoppland Folkehøgskole 1917-24 og gymnastikklærer sammesteds 1924-30. Ved Brandbu middelskole var han lærer 1924-30. Han deltok aktivt i ungdomsarbeidet og var en meget benyttet foredragsholder i ungdomslagene.
Staxrud var i besiddelse av store administrative evner. Han hadde en
rask oppfatningsevne, var meget beslutningsdyktig og handlekraftig Som militær forstod han å oprettholde en mønstergyldig disiplin og det hersket alltid det beste forhold mellem chef og tropp. Han var en utmerket ekspedisjonsmann, i besiddelse av megen energi og et godt humør. Som kamerat var han avholdt som få.
Han har med K. Wegener utgitt en bok på tysk om unnsetningsekspedisjonen etter Schröder-Stranz: ”Die Expeditionen zur Rettung von Schröder-Stranz und seinen Begleitern”, Berlin 1914.
Sammen med Adolf Hoel har han i ”La Géographie” bd. 27 og 30 (Paris 1913 og 1914-15) offentliggjort resultatene av ekspedisjonene til Spitsbergen 1911-12 og 1914. Bidrag av Staxrud finnes også i G. Isachsen: Spitsbergenekspeditionen 1906, Det norske geogr. selsk. aarbog XVIII, 1906–1907, Kra. 1907, s. 15–24. og i G. Isachsen: Exploration du Nord-Ouest du Spitsberg, 1. Camp. scient. Albert ler. Fase. XL, Monaco 1912, s. 18–21.
Han har også skrevet meget i dagspressen, særlig om polare spørsmål.