Av T. Lund
Vi Menn nr. 36 1961
Arthur Eide sammen sønnen Arthur
Arthur Eide var første hvite mann på Diomede-øyene, og i fem år var han eskimoenes prest, lærer og doktor.
Tromsø-mannen dro til San Francisco og studerte teologi, giftet seg med en eskimo-kvinne og slo seg ned blant hennes folk på Diomede-øyene utenfor Alaska. Til å begynne med gikk han i stadig livsfare, men etter hvert vant han eskimoenes tillit og ble deres beste venn og hjelper.
Vitebegjærlig og full av optimisme som Arthur Eide var, la han som 18 år gammel kar ut i verden og dukket først opp i hjembyen Tromsø etter 54 års fravær.
Han hadde omsider fått tilfredsstillet sin utferdstrang. Hjemme var det liksom så smått, og han ville ikke gå i håndverkslære. Han måtte ha luft under vingene – han måtte få utfolde seg slik hem hadde drømt om.
Drømmen gikk i oppfyllelse og han fikk ikke bare se og lære selv, han fikk også anledning til å virke som lærer for et folk som ennå levde etter gamle skikker og under primitive forhold – det var eskimoene på Diomede-øyene i Beringsstredet.
Arthur Eide studerte teologi ved universitetet i San Francisco, der han også traff sin første hustru, en eskimokvinne, og sammen reiste de ut til eskimoene og tok fatt på sitt vidtomspennende arbeid blant dette folket. Han ble deres prest, lærer, doktor, dommer og jordmor. Hans hustru var hans tolk og gode hjelper på mange måter. Hun var utdannet i sykepleien og arbeidet særlig på dette felt. Det var med en brennende lyst Arthur Eide gikk inn for å hjelpe dette folket. Han var den første hvite mann der, og han gikk stadig i livsfare. Han kom seg unna et mordforsøk, – et skudd i magen og et kvelingsforsøk overlevde han. Men han fikk etter hvert bare venner blant eskimoene.
Eskimoene på Diomede-øyene levde på denne tid som i urtiden – i 70 år levde de som slaver under russerne, og da USA kjøpte Alaska, var det hverken lov eller rett i mange år. De innfødte røvet og stjal, byttet koner og drepte de gamle eskimoene.
Konebytte – en form for livsforsikring
En av de eldste skikker blant eskimofolket – konebytteriet – kan man heller se på som en form for livsforsikring enn som en «umoralsk» affære. Grupper av menn byttet koner med hverandre, fikk barn med hver enkelt av dem, og når en av gruppens menn gikk bort, døde eller omkom under de mange fangstferder, så tok de andre i gruppen vare på deres familie og sørget for dem i ett år.
En av de andre skikkene sterkt fremtredende, var at når alderdommen meldte seg og den gamle ville dø, kunne han be om å bli tatt livet av eller velge å fryse i hjel i en iglo ute på isen.
Høvdingen i en gruppe sammenkalte gjerne hele sin familie for å si farvel og for å gi gode råd til slekten. Når dette var gjort, tok en av sønnene og kvalte ham.
Eskimoene trodde på sjelevandring og mente at den dreptes sjel gikk over til yngste barnet i familien. Derfor ble det alltid tatt særlig godt vare på dette barnet.
Det hendte kanskje ikke så ofte, men når det forekom at en mann fant seg en kvinne utenom det ”reglementerte konebytte”, bet hans kone nesetippen av den nye elskerinnen – slik ble hun en merket kvinne blant sitt eget folk.
På sett og vis var det kvinnene som regjerte. Når for eksempel en av sønnene ville ha seg en ny kajakk, måtte han spørre sin mor om han fikk gå til slik anskaffelse. Mennene hadde stor respekt for kvinnene – og selv var de nærmest ofte som et redskap.
Sykehus og skoler ble virkelighet
En av de oppgavene Eide gikk sterkt inn for, var å venne eskimoene av med sine dårlige skikker. Han forklarte dem hvor forkastelig det var med konebytteri og drap av eldre eskimoer. Etter hvert kom de da også mer og mer bort fra disse urtidsskikkene. Dette folket måtte bli likestillet med alle andre mennesker, og Eide gikk inn for å få opprettet skoler og hospitaler. Det tok ham syv år å bearbeide myndighetene, han klarte det omsider. I 1921 kom det penger til et sykehus i Point Barrow, og i 1924 bevilget regjeringen 50 000 dollar til opprettelse av yrkesskoler for eskimoene.
Eskimoene er flinke og lærenemme folk – de spør ikke hvordan man skal behandle et verktøy eller lage en gjenstand. De prøver seg frem og finner det ut selv.
Det er gjennom årene skjedd store forandringer i Alaska, – takket være at myndighetene har fått øynene opp for landet og folket der, og bevilget store beløp til sosiale formål.
Eskimoenes talsmann
I de fem årene Eide levde blant eskimoene, var han avskåret fra andre mennesker, fra radio og presse, men det var en interessant tid – en modningstid på en måte – en tid som ga meget av verdi. Derfor ble Arthur Eide fortsatt eskimoenes talsmann.
Han har i tre bøker gitt andre mennesker del i sine opplevelser og studier blant dette folket. Han var den første som skrev en lærebok (skolebok) om eskimoene. Vi kjente alle til lesebøkene fra skolen, som i få, enkle ord fortalte om eskimoene, men dette var ikke nok. Vi måtte lære dette folket, deres skikker og vaner å kjenne like meget som vi lærte om andre folk, og slik lærdom får man i Arthur Eides bok ”Blant byttekone folket”.
Det er ikke bare gjennom sine bøker Eide har gitt verden del i sin lærdom om eskimoene – i utallige foredrag og ved vakre fargebilder, har han i 35 år talt eskimoenes sak og ført mange mennesker inn i hvite verden – en ny og spennende verden.
Under sitt eneste besøk i hjembyen for få år siden var Eide i Arktisk Forening i Tromsø med foredrag og lysbilder fra eskimoene og Alaska. En del engelske og tyske turister fikk anledning til å overvære møtet og Eide fikk ikke bare applaus for den fengslende stunden han holdt en stor tilhørerskare fengslet, men også for all den lærdom han ga.
Jo, – Arthur Eide har i sannhet greid det ”over there”.