Av
Pastor S. Storaker (Adresseavisen 5/20-26)
I forgårs hadde innbyggerne i Longyearbyen satt hverandre stevne på kirkegården. Det er heldigvis ikke ofte det skjer. Denne gang var imidlertid folk kommet for å vise en av viddens kjemper den siste ære og se ham bragt til sitt siste hvilested. – En fangstmann som var funnet død i sin hytte, skulde begraves.
Han var død ute i villmarkens ensomhet, og nu skulde han også legges til hvile heroppe på den stille kirkegård så langt mot nord, fjernt fra hjem og familie. (På hans grav står et hvitt kors med teksten: Arne Matheus Olsen 13/2 1885 – 7/4 1926)
– En høitidsfull stillhet rådet rundt omkring da båren senkedes i jorden. Det var søndag, så der hørtes heller ikke noen larm fra den nærliggende grube. – En dyp fred hvilte over det barske landskap. Og det blev noe av en høitidsstund, da de sterke menn med blottede hoder andektig stod og lyttet til talen som blev holdt. Alene, ensomme skal vi alle legges i grav, enten det blir ved den store og folkerike by eller ute i ødemarken som her. Men en dag skal også enhver av disse gå frem igjen, hvor de enn har hatt sitt hvilested.
Efterpå frembar chefen for anlegget her en liten hilsen til den avdøde fangstmann og nedla en krans fra sysselmannen. Noen av stedets barn kom også med krans som var laget av markens eller rettere sagt villmarkens blomster.
*
Nu hviler denne mann i stillhet og fred; men en hård kamp hadde han kjempet derute, før han bukke under; – efter hvad hans «dagbok-optegnelser» beretter. I korthet skal her fortelles litt av det som skjedde. En dag i juni måned blev det meldt hit at en fangstmann var funnen død i sin hytte (Bohemannesset). Snart blev det meldt til sysselmannen som noen dager efter ankom for herfra å dra ut til stedet og hente den døde. Sammen med stedets læge, et par andre og undertegnede drog sysselmannen i motorbåt dit ut. Det var om natten i strålende midnattssol at vi kom frem. Over den snedekkede vidde var det så fredfullt og tyst som alt skulde være i skjønneste orden. Den storslagne natur likesom åndet fred og mildhet, og man vilde helst uvilkårlig dvele ved dette uten å tenke på hvad som hadde gått for sig i vinterens løp. Landskapet hadde nok hatt et ganske annet utseende i vinterens mørke, når stormen raste og sneen føk henover vidden. Da hadde det nok ikke vært så hyggelig å stå her ute for et menneskelig vesen. Nu var det imidlertid skjønt.
– Vi nærmet oss fangsthytten, og det viste sig snart at det var dødens stillhet som hersket der. Ved siden av inngangsdøren stod et lite hundehus og der lå hunden, men den var død. Som den hadde fulgt sin herre i livet, så hadde den også fulgt ham i døden.
Vi kom inn i hytten, og der lå fangstmannen – død – i sin seng. – Det så ut til at han hadde vært død nokså lenge. På bordet ved siden av sengen lå en bibel og indremisjonens sangbok. En del av hans efterlatte papirer, dagboksoptegnelser (Svalbardminner nr.13), fantes også, dessuten et par breve, deriblant et til pastoren ved Vår Frelsers kirke, Advent Bay. Av disse papirer søkte vi så å finne ut, hvorledes han hadde hatt det, hvilken sykdom han led av, når han var død o.s.v. Det viste sig imidlertid at det var bare var bare i de siste uker han hadde ført dagboksoptegnelser. Fra den første del av vinteren fant vi intet uten optegnelser angående vær og vind.
– Høsten 1925 hadde han alene med sin hund tatt ut til denne hytte for å ligge vinteren over og drive fangst. Fangsten hadde det visstnok gått smått med, lite vilt eller annet, og så er mannen blitt syk ut på vinteren. Den store ensomhet langt ute fra andre mennesker i uke efter uke og måneder efter måneder har sannsynligvis også øvet sin innflydelse og bidratt til å nedsette hans motstandskraft. Og så blev han dårligere dag for dag. Proviantbeholdningen skrumpet også inn, især blev det smått med kjøtt og flesk, og en dag i mars skriver han at siste fleskestykke var gått. Derefter blev det vesentlig å leve av melspise, som i dette klima blir for litet nærende og altfor ensidig kost. Sykdommen tok som følge av dette til, og efter en tid forstod han nok at det vilde bli døden, hvis der ikke kom hjelp. Men hvorledes skulde der komme hjelp derute i villmarken? Utsiktene dertil var nokså små, når han ikke kunde få forbindelse på noen kant!
Den 17. mars var første del av brevet til undertegnede skrevet, og der forteller han at det visstnok er skjørbuk han lider av og sannsynligvis ikke har så lenge igjen. Derfor vil han fremføre et ønske, som han hadde – å få hvile i innviet jord – på kirkegården i Advent Bay. – Så forteller han litt om sig selv, og at han gjerne vilde talt med pastoren, men det blev der nok ikke anledning til. Dog var han ikke redd for å dø, thi han var forvisset om at Gud (Jesus) hadde tilgitt hans synder, og da kunde han gå med glede inn til ham. Bibelen som hadde fulgt ham i mange år, men uten å leses, var nu blitt den beste bok og hans trøst. – Sitt brev denne dag sluttet han på følende måte: «Med hilsen til venner i Gud». – Denne hilsen bringes herved videre, og især til dem som har hatt en kjærlig tanke på kirkens arbeide her nord. Senere skriver fangstmannen noe hver dag en tid utover. Derav ser man hvilken hård kamp han har ført med sykdom og kulde. Den siste tid led han meget av kulden dessverre, efterat han var blitt for svak til å hente inn brennsel. (Utenfor hytten var der nemlig nok av kull). Da det også var smått med maten, måtte han nøie sig med svart kaffe, knekkebrød, litt margarin og somme tider havregrøt. Men tross sykdom og nød kunde han allikevel sendes takkens toner op til Gud.
Den 18. mars skriver han: «Dagen forløper med bønn og sang.» – Ellers uttaler han flere gange at Jesus er god mot ham og takker ham derfor. Undertiden blir det dog så tungt at han nesten ikke kan klare det. Således skriver han den 23. mars bl. a.: «Har sendt bønn til Jesus om enten å løse sjelen eller sende mig hjelp. Dette greier jeg ikke lenger.»
Sist i mars uttaler han ønsket om å komme til Store Norske til påskepreken. Siste dag han skriver noe i dette brev, er tirsdag den 6. april. Da forteller han at han har måttet holde sengen noen dager; men fremdeles håper han at der skal komme hjelp. – Men dessverre, hjelp kom der nok ikke, og den ensomme fangstmand måtte også kjæmpe sin dødskamp alene i hytten. Sandsynligvis er han død kort efter, muligens 9. eller 10. april. Den 9. april var nemlig den siste dag som var overstrøket i hans kalender. Mot slutten hadde han også skrevet med blyant, hvad der tydet på at det stod dårlig til. – De aller siste dage har han vel ikke orket at skrive noget, kræfterne forsvandt. Så tok kampen slutt, og den ensomme kjæmper fik lov til at gå ind til den evige hvile. Meget hadde han lidt og hårdt hadde han kjæmpet sidste vinter; men det evige liv var vundet, og en plads i de evige boliger var gitt ham, hvad der jo var det aller bedste.
Dette var litt av hvad en av Svalbards fangstmænd har måttet igjennemgå i disse ugjestmilde egene. Men denne er nok verken den første eller den enste som har kjæmpet og lidt heroppe i ismarkens øde. Flere er nok de som har bukket under i den ulike kamp mot naturens mægtige kræfter, og som har fundet sin grav derute på vidden langt fra kirke og kirkegård. – Gud frede deres siste hvilested!