Sp nr 19 1967
Han er som en del av Målselv bygda – hører liksom med i landskapet her – han Angel Halvorsen. Denne breie tettvokste karen i kasjettlue. Han er fylt de 78, men er likevel i full vigør.
En prater ikke lenge med denne karen før en skjønner at han er blant dem som i oppvekst og ungdom har vært i en hard skole. Ser man på nevene hans, går det opp for en at han ikke er av den sorten som har lurt seg unna når de tunge takene skulle tas.
Angel kan berette om mang en opplevelse, fra fiske og sjømannsliv, fra hele 18 sesonger på Spitsbergen og fra mange andre steder hvor det har vært bruk for hans innsats og manns mot. Men for vi får han til å fortelle noe, tar han seg ei skrå – ”tobakk ha æ alti ‘vorre gl’a i” sier han, rister litt på hodet og legger til med et lurt glimt i øyet at ”det stal æ fra far min då æ va sæks år» Så forteller han flere opplevelser som fisker, og vi nevner en: Det var ikke alltid så greit, selv om det var fisk å få. Vi kom engang inn til Gamvik søkklasta med fisk. Men det var ingen som ville ha den, og vi måtte ro en mils vei helt til Risfjorden hvor vi til slutt fikk solgt den for 3 øre kiloet. Så selv om vi hadde god fangst, ble ikke lotten stor.
– Du var ikke gamle karen den gangen kanskje?
– Nei, kunne vel være en 15-16 år.
– Var det vanlig at folk herfra deltok i slikt fiske?
– Nei, men familien flyttet til Gamvik da jeg var 5 år gammel, og vi bodde der til 1917 da vi flyttet tilbake til Målselv.
I denne tiden reiste Angel også i hurtigrutefarten som matros. Han var i 5 år på «Tana horn». Senere ble det en tur til Spitsbergen, og her ble han grepet av basillen, likte seg så godt at det ble ialt 18 turer eller sesonger hit opp. Han var først med som trearbeider og kjører, men kom seinere med i stadsekspedisjonen (Hoel -ekspedisjonen) hvor han arbeidet for professor Werenskiold. Dette var en opplevelsens tid, og det var mye å lære. Under kartleggingen ga Werenskiold to av fjelltoppene mellom Hornsund og Bellsund navn etter Angel. Han kalte dem Angelfjell og Halvorfjell. Av dette skjønner man at professoren hadde satt pris på Angel Halvorsen.
Han deltok også i en amerikansk ekspedisjon i 1919. De var 125 mann, derav fem nordmenn. Han kan berette mye fra denne tiden, men særlig er det vel en ting som har satt spor i hans erindring, den gang de arbeidet på spreng i fire døgn for å redde livet. De var seks mann som måtte bli tilbake på Spitsbergen, og de hadde så smått budd seg på overvintring da det plutselig kom en skute og ankret opp. Det var «Årvak» av Ålesund. Angel fikk i oppdrag å ro til og forhandle om å få bli med til Norge. Det var greie folk ombord, og han kunne lykkelig ro i land og fortelle at de skulle få bli med, båten skulle gå inn til Bodø med dem.
Det ble stor stas og oppbrud samme dag. Men på denne turen hendte det uforglemmelige. De kom ut for uvær og båten sprang lekk. Temmelig beveget forteller Halvorsen om det inn bitte arbeid som pågikk i fire døgn med å øse vann og forsøke å reparere skuta. Et ubeskrivelig slit – nesten uten mulighet for å få i seg en matbit – men etter fire døgn fikk de landkjenning på Finnmarkskysten, og de kom seg i land temmelig utmattet.
Angel giftet seg i 1917, og det var et hardt slag for ham da kona gikk bort for to år siden.