av MARCUS FALK.
(Morgenbladet12/11 1932)
En nordisk vikingeskikkelse med rimfrost i skjegg og øienbryn, med en kikkert i hånden og lutet mot sin stav og med et blikk som gjenspeiler omgivelsenes kolde majestet, slik er det at man gjerne vil tenke sig Nordenskiöld!
Nordenskiöld – selve navnet fører tanken hen på nordiske regioner. Og et mer passende navn kunde vel ikke tenkes for Nordostpassasjens opdager. Dog var ikke navnet en belønning for reiser i de nordlige farvann. Han bar det i arv fra sin store far, men det var Adolf Erik som gjorde det internasjonalt berømt, og ristet det inn på de av historiens blad som handler om de store geografiske opdagere.
Og nu er det hundre år siden – nærmere bestemt den 18. november 1832 – at Nordenskiöld så dagens lys i Helsingfors. Allerede tidlig var det inntrykket av naturen som festet sig i den mottagelige gutts sinn. Og fra kjærligheten til naturen var skrittet til naturvidenskapen ikke langt. Allerede som liten viste Adolf Erik en grenseløs interesse for studiene av jordens skapelse, dyreverdenen, planteverdenen, mineralene og alt hvad han kunde komme over i den retning.
Sine interesser forfulgte han gjennem sine studier, og allerede i 1858 blev han utnevnt til professor ved det Naturhistoriske Riksmuseums mineralogiske avdeling.
Men før sin utnevnelse til professor hadde. Nordenskiöld allerede debutert som polarforsker. Fra juni til august 1858 deltok han nemlig i O. M. Torells første ferd til Svalbard. I 1861 fulgte den annen Svalbard-ferd og i denne deltok Nordenskiöld som den videnskapelige leders nærmeste venn. Næste ishavsekspedisjon gikk av stabelen i 1864, og stod under Nordenskiölds eget befal. Og hans næste ferd (1868) med jerndampskibet «Sofia» er blitt berømt fordi man da nådde den høieste nordlige bredde, 81 grader 42 minutter, som inntil da var nådd med noget fartøi, i den østlige hemisfære. I 1870 foretok Nordenskiöld en forskningsferd til Vest-Grønland, som blev rik på videnskapelige resultater. I 1872-73 overvintret han på Nord-Spitsbergen, og foretok våren 1973 sledeturer til Sjuøyene og Nordaustlandet. Og i 1875 og 76 foretok Nordenskiöld et par turer til Novaja Semlja og til munningen av Jenisej i Sibirien, og disse reiser kan man betrakte som en direkte forberedelse til den verdensberømte Vega-ekspedisjon et par år senere, da Nordostpassasjen blev opdaget. Det var nemlig hellet og de vunne resultater fra 1875–76-års ekspedisjonene som fikk Nordenskiöld til å planlegge et mere storartet foretagende, som senere, gjennem kong Oscar II.s og privatmenns storartede understøttelse kunde settes i verk.
Om foranledningen til «Vega»-ferden og meningen med denne, forteller Nordenskiöld selv i innledningen til sin bok «Vega»s ferd rundt Asien og Europa.
”Den sjøferd som jeg i denne bok skal skildre, var foranlediget av to andre sjøreiser som var utgått fra Sverige til den vestre del av det Sibiriske Ishav, ved hvilket jeg, første gang med en fangstskute «Prøven» i år 1857 og annen gang med dampskibet «Ymer», nådde Jeniseis munning.
Efter hjemkomsten fra den sistnevnte ferd trodde jeg, på grunn av den derigjennem erhvervede erfaring og på grunn av de lærdommer som man under belysning av denne erfaring kan hente fra eldre i særdeleshet russiske undersøkelser av Asiens nordkyst, å kunne erklære, at det åpne farvann som to år i rad har ført mig over det så ille beryktede Karahavet til Jeniseis munning, efter all sannsynlighet strakte sig like til Beringsstredet, og at en omseiling av den gamle verden således var mulig.
Det var naturlig at jeg skulde søke å utnytte denne anledning til nye viktige opdagelser som her bød sig. Det gjaldt jo løsningen av en geografisk opgave, å trenge sig frem ad østlig vei til Kina og Japan, hvilket allerede i mer enn tre århundrer har været gjenstand for konkurranse blandt verdens første handelsnasjoner og djerveste sjøfolk, og hvis utførelse, hvis man opfatter det som en omseiling av den gamle verden, allerede for årtusener siden har været et ønskemål for geografene.”
Den 21. juli 1878 forlot «Vega» Tromsø for å starte på den ferd som skulde innbringe den og dens besetning en slik berømmelse. «Vega» var et jernfartøi som målte 357 brutto registertonn. Mannskapet – foruten ekspedisjonens chef, Adolf Erik Nordenskiöld – bestod av fartøiets befalhavende, løitnant Palander og løitnant Brusewitz, samt 17 mann fra den svenske flåte, to utenlandske sjøofficerer og flere naturvidenskapsmenn. Dessuten forhyrte man for turen tre norske fangstmenn – (Johannes Haugan, Peder Johnsen og Peder Sivertsen).
Fra Tromsø gikk ferden mot Måsø, hvor man avleverte post. En heftig nordvestlig vind gjorde at man ikke kunde begi sig derfra før efter tre dager, men den 25. juli fortsattes ferden mot Chabarowa ved Jugorstredet, dette forbindelsesledd mellem Barentshavet og det Kariske Hav som Nordenskiöld besluttet sig til å forsøke. Til Chabarowa ankom «Vega» den 30. juli. I «Samojedbyen» – som den lille, fattigslige byen kalles av fangstmenn – handlet man til sig endel pelser, smykker og samojedguder, men prisene var høie så der blev ikke større forretninger av. Den 6. august anløp man Dicksons havn ved Jeniseis munning. Efter at man hadde fullført edel videnskapelig arbeide – særskilt kartlegning – blev ferden fortsatt, den 14. nådde man Taimyrøen og den 19. august var man fremme ved Kap Tscheljuskin.
”Vi hadde nu nådd et stort, gjennem århundrer forgjeves efterstrebt mål,” forteller Nordenskiöld. For første gang lå et fartøi forankret utenfor den gamle verdens nordligste odde. Intet under da at tildragelsen blev feiret med flagging og kanonsalutt, og efter at vi var vendt tilbake efter vår utflukt iland, med festtilstelning ombord, med vin og skåler.”
Ved Kap Tscheljuskin gjorde man vel en ukes ophold. Derefter gikk reisen videre til Stoloboweiøen, Ljachoffs ø og Bjørnøene. Langs kysten til Kap Schelaskij traff man den første is. Efter at «Vega» den 7. september hadde forlatt denne odde, blev den møtt av endel vanskeligheter – en tett tåke bredte sig over hav og land, og den blev stadig mer ugjennemtrengelig, og allerede den 8. måtte ferden avbrytes. Man landet ved et stort drivisflak inne ved kysten, i den hensikt å fortsette næste dag. Men ikke før den 18. kunde dette skje. Vanskelighetene tiltok imidlertid stadig mer, for ismassene tårnet sig op, og den 28. september 1878 – så godt som ved målet for ferden – blev fartøiet innestengt av is, nær byen Pitlekaj. Her så man sig nødsaget til å slå op sitt vinterkvarter.
Dette berømte vinterkvarter var beliggende på 67 grader 4 minutter og 49 sekunder nordlig bredde og 173 grader 28 minutter 2 sekunder vestlig lengde fra Greenwich. Disse nær inn på ni måneder blev flittig utnyttet for videnskapelig forskningsarbeide. Traktens flora, som aldri tidligere hadde været undersøkt, blev gjort til gjenstand for inngående studier, havets dybdeforhold og dyreverdenen blev undersøkt, og fra observatoriet som vår blitt oprettet 1.5 km. fra fartøiet blev der foretatt stadige magnetiske observasjoner. Tschutscherne var «Vega»-mennenes trofaste og stadig like sultne gjester.
Den 18. juli begynte en revne i isen å bli synlig. Man gjorde øieblikkelig opbrudd. Og vidpre hindringer på vei mot Det Stille Hav møtte man ikke. Om «Vega»-ferdens glimrende kulminasjon den 20. juli 1879, forteller Nordenskiöld selv:
”Klokken 11 fm. var vi midt i det strede som forener Nordishavet med Stillehavet, og her hilste «Vega» den gamle og den nye verden med flagging og svensk salutt.”
Den 2. september forkynte telegrafen fra Yokohama i Japan, at Nordostpassasjen var fullbyrdet. Og dermed var en av de geografiske opdagelsers stolteste bedrifter utført.
Hjemreisen, som efter et kort ophold i Hongkong, Labuan, Singapore og Ceylon gikk videre gjennem Suez-kanalen og Middelhavet, blev det rene triumftog for eventyrskibet, og dens besetning og befal blev grundig hyldet med fester og en jubel som var like hjertelig i Japan som i de sydligere og vestligere havner. Den da 80-årige keiser Mutsohito mottok dem med store æresbevisninger. Den 21. oktober landet «Vega» i Nagasaki, og den alltid utrettelige Nordenskiöld gjorde en avstikker til Mogi for å samle planteforesteninger fra tertiærtiden. Ferden gikk videre, og da man forlot Japan, skrev Nordenskiöld, som varmt elsket dette land: ”Vi forlater nu Japan for på alvor å tiltro hjemreisen. Det er naturlig at avreisens stund, efter femten i måneders adskillelse fra hjemlandet, imøtesees med glede. Men i denne glede blander sig nok en vemodig følelse over så snart å skulle skilles, og sannsynligvis for alltid, fra dette herlige land og edle folk, innen hvilket der nu pågår en utvikling, som efter all sannsynlighet ikke alene vil berede en vekkelse for Øst-Asiens gamle kulturfolk, men også berede nytt jordsmonn for europeisk videnskap, industri og kunst. Det er vanskelig nu å forutse hvilke nye, uanede blomster og frukter der her kommer til å spire frem. Men de europeere regner meget feil som tror at det bare er spørsmål om å iklæ en asiatisk feudalstat en moderne, europeisk drakt. Snarere synes mig dagen å gry til en tid da landene omkring Øst-Asiens Middelhav kommer til å spille en meget fremtredende rolle i menneskeslektens videre utvikling.” – – –
En spådom som i disse dager holder på å gå i opfyllelse.
Den 27. januar nåde man Suez, næste holdeplass var Neapel, og så gikk ferden til Rom, hvor en ny styrtsjø av festligheter brøt løs over de arme polarfarere.– I Paris blev mottagelsen like hjertelig, og man var Nobels gjester i hans komfortable villa. Innbydelser fra Belgien og Holland blev avslått ”av mangel på tid og krefter til å feste med.”
«Vega» nærmet sig Stockholm. Kongen hadde uttrykt et ønske om at «Vega»-mennene først ved Stockholms slott skulde betrede svensk jord. Byen var høitidsklædt, slottet strålte i et hav av lys, og jubelropene gjallet gjennem luften. Taler og fester fulgte i det uendelige. Kong Oscar ophøiet Nordenskiöld til baron, og også de øvrige deltagere nød godt av kongens yndest. Til minne om ferden preget Videnskapsselskapet en medalje, som første gang blev. utdelt den 28. april, og Det Svenske Selskap for antropologi og geografi innstiftet den medalje i gull, som bærer «Vega»s billede og navn, og som ennu ansees som selskapets største udmerkelse.
De rent videnskapelige resultater av «Vega»-ferden var i særdeleshet betydningsfulle, og Nordenskiöld har selv fremlagt disse, særlig da i «Vega-ekspedisjonens videnskapelige iakttagelser» som utkom i fem bind. Og Nordenskiölds betydning for videnskapen innskrenker sig ikke til det, som har direkte forbindelse med hans forskningsferder, men han hører til sitt lands fremste innen geografiens, geologiens, mineralogiens og kartografiens område.
Men det er i egenskap av Nordostpassasjens opdager at Adolf Erik Nordenskiölds navn er fløiet ut over verden.