20 år siden Svalbard ble norsk

Jubileumsintervju med pioneren, dosent Adolf Hoel
(Nationen 24/2 1940)

 Den 9. februar 1920, da all ver­dens øine med spenning var rettet mot Paris hvor diplomater fra alle kanter av vår kamptrette klode gjor­de op efter storkrigens mareritt, blev det holdt et møte i den så berømte klokkesal på Quai D’Orsay. Det var et norsk krav som her skulde be­handles. Det gamle krav på Spits­bergen og Bjørnøya. Diplomatene inntok sine plasser rundt det hesteskoformede bord. Daværende mini­sterpresident Millerand tok ordet og uttalte stormaktenes tilfredshet ved å kunne gå til undertegnelse av en traktat til fordel for Norge.

Derefter uttalte vår minister i Pa­ris, Wedel Jarlsberg:

– Med dyp takknemlighet vil det norske folk motta meddelelsen om at de gamle ønsker om vårt lands suverenitet over Spitsbergen-øygruppen nu er opfylt. I det norske folks navn og i den norske regje­rings navn takker jeg Dem for den høie rettsindighet og de vennskape­lige følelser som De har gitt bevis på.

Det var åndeløs stillhet i salen da De Forente Staters ambassadør Wal­lace reiste sig, og med rolige skritt gikk bort til det historiske bord midt i «hesteskoen», som for denne an­ledning av den norske koloni i Paris var forsynt med et praktfullt blekk­hus i sølv. På det lille bord lå ut­lagt to parter av traktaten. Ambas­sadøren satte sig og undertegnet. Efter ham gikk Millerand bort til bordet, og stående festet han sitt navn til papirene. Derefter blev traktaten undertegnet av den danske minister Bernhoft, den nederlandske minister Loudon, den svenske mini­ster grev Ehrensvärd og til slutt av minister Wedel Jarlsberg, som i før­ste rekke hadde medvirket til at den viktige traktat blev sluttet. Takket være hans politiske innflytelse og store innsikt, blev det pionerarbeide som våre mange dyktige videnskapsmenn, forskere, fangstfolk og repre­sentanter for våre kullinteresser på øygruppen i årene før hadde nedlagt for å skaffe Spitsbergen til Norge, har ført til en lykkelig avslutning. Ved utformningen av traktaten had­de Wedel Jarlsberg som medarbei­dere dr. Ræstad, rittmester Isachsen, dr. Rabot med flere.

 Denne minnerike dag blev det holdt en stor fest i det norske ministerhotell i Paris, hvor hele den nor­ske koloni var tilstede. Minister Wedel Jarlsberg holdt her en tale hvori han bl. a. sa: Haakon Haakonsøns krav er hermed endelig anerkjent. La oss motta hvad vi således har opnådd med en slik nasjonal forståelse at historien skal kunne si, at i Haa­kon den 7des tid er over århundrernes mørke dal en bro blitt bygget mellem Norges fortid og dets frem­tid.

*

Det er altså i år 20 år siden Norge blev tilkjent Spitsbergen-øygruppen, men først i 1925 blev det nye land overtatt. Det var mange vanskelige problemer våre politikere vilde løse før Norge overtok suvereniteten, og i dette viktige arbeide, likesom også i det forutgående pionerarbeide, står dosent Adolf Hoels navn i forgrun­nen. Helt siden dosent Hoel i 1907 hadde deltatt i major Isachsens ekspedisjon til Spitsbergen, var han opflammet av en tanke, – å bringe dette land under norsk overhøihet. Han sviktet aldri sitt mål, men ar­beidet utrettelig. År efter år finner vi dosent Hoel der nord. Han gran­sker og undersøker landet, finner frem dets rikdommer, og innser hvil­ken betydning det vil ha for Norge at denne øygruppe blir lagt under vår kontroll. Han slet og skrapte sammen midler til ekspedisjonene – statsbidragene var ikke store – han organiserte og ordnet op på alle må­ter, skaffet medarbeidere og assisten­ter, sørget for innskibning og utstyr, og hver sommer drog han nordover.

Docent Hoel har ordet

Nationen har i anledning av dette minnerike 20 årsjubileum hatt en samtale med dosent Hoel, og han forteller om det som foregikk efter at minister Wedel-Jarlsberg hadde bragt saken i havn.

– Det var i traktaten medtatt en bestemmelse om at Norge skulde ut­arbeide en bergverksordning for øy­gruppen. Av forsiktighetshensyn vil­de Norge ikke overta landet før bergverksordningen var istandbragt og godkjent av signaturmaktene, og derfor varte det helt til 14. august 1925 før overtagelsen fant sted.

Mange forskjellige land hadde ok­kupasjoner der oppe. Det blev i alt sendt inn 74 krav, hvorav en rekke var omstridte, til den opnevnte Svalbard-kommissær, den danske folkerettsprofessor Kr. Sindballe, som etter bestemmelsene i traktaten, skul­de ordne eiendomsforholdene. 40 krav, tilhørende 17 forskjellige grubeselskaper, blev anerkjent. Det var norske, svenske, britiske, nederland­ske og russiske selskaper som på den måte fikk eiendom på Svalbard. Også endel tyske krav blev anerkjent, men disse var av en noe annen art.

Senere har Norge kjøpt op de al­ler fleste britiske eiendommer. Det står nu bare igjen 4 skotske. Store Norske Spitsbergen Kullkompani kjøpte ut alle svenske interesser, mens de nederlandske eiendommer blev solgt til russerne. For tiden er det bare nordmenn og russere som driver bergverksdrift på Svalbard.

De fleste anmeldte eiendommer var kullførende områder. Men der finnes for øvrig blyglans, sinkblende, jernmalm, svovelkis og gips. Imid­lertid er det bare kull- og gipsforekomstene som har særlig verdi.

– Når blev Norges Svalbard og Ishavsundersøkelser oprettet?

– I 1928 blev dette kontor orga­nisert som en statsinstitusjon, men kontoret var egentlig ikke annet enn en fortsettelse av de systematiske videnskapelige utforskningsarbeider som har pågått kontinuerlig helt si­den de blev påbegynt i 1906 av Gun­nar Isachsen. Kontoret har til opgave å organisere og utføre alt forsk­ningsarbeide i Ishavet. Det påhviler således kontoret å kartlegge landet og havet, undersøke de geologiske forhold, bl. a. kullforekomstene o. a. der nord, men derimot har vi intet å gjøre med fiskeriundersøkelsene og det meteorologiske arbeide.

– Hvilken betydning har Svalbard for Norge?

– Først og fremst kulldriften, som er av overordentlig stor betydning for landet. Dernæst kommer fangst på land av pelsdyr (rev og bjørn), og selfangst og fiske i farvannene omkring Svalbard. Der er et betyde­lig fiske av torsk, kveite og hå­kjerring.

Nord-Norge vilde være meget van­skelig stillet hvis Svalbard ikke var vår besittelse, da inntektene fra Svalbard, er av helt avgjørende be­tydning for nord-norsk næringsliv. I de siste år er fangstområdene i Ishavet blitt sterkt innskrenket, og hvis også Svalbard skulde falle bort, vilde det være katastrofalt for Nord-Norge.

Under samtalens løp kommer vi også inn på kulldriften, og de resul­tater som er opnådd siden overta­gelsen. Dosenten forteller at det i 1924, altså året før overtagelsen av landet, blev eksportert ca. 450 000 tonn kull. På den tid var det i drift 3 utenlandske og 4 norske selska­per. Den norske eksport var på 266 000 tonn, mens utlendingene eks­porterte 184 000 tonn.

Ifjor var det bare russerne og Store Norske Spitsbergen Kullkompani som drev. Den samlede eksport var på ca. 640 000 tonn, hvorav norsk eksport var 298 000 og russisk 340 000 tonn. I 1940 regner man med en økning i den norske eksport på 50–75 000 tonn. Dertil kommer også produksjonen ved selskapet Norske Kulfelter A/S, som nu i høst er optatt til drift av skibsreder Kjøde, men som ikke har været i drift si­den 1927.

1937 var rekordår, med en total­eksport på 745 000 tonn. Russernes produksjon er gått sterkt tilbake si­den dette år, da den var på 454 000 tonn. I 1938 var russerne eksport sunket til 319000 tonn.

– Hvor mange mennesker bor det på Svalbard?

– Ca. 850 nordmenn og ca. 2000 russere.

Til slutt kommer vi inn på det stående isbryterspørsmål, og dosent Hoel forteller:

Vi har nu 5–6 måneders skibningssesong, men med en isbryter vil sesongen straks kunne forlenges med en måned om våren og en må­ned om høsten. Senere, når vi får erfaring, kan skibningssesongen nok ytterligere utvides. Vi vet at rus­serne hadde en kullbåt inne ved sin kai på Svalbard den 28. desember ifjor!

Isbryteren vil i det hele tatt være av helt avgjørende betydning for kullskibningen og dermed for kull­driften der oppe. I den ordinære se­song opstår ofte isvanskeligheter som imidlertid lett kunde overvin­nes ved hjelp av isbryter.

De viktigste opgaver for fremtiden er å skaffe Svalbardisbryteren, fore­ta nøiaktige undersøkelser av kull­forekomstene og anlegge lagerplas­ser for kull i Norge. Vi må fortsatt innarbeide Svalbard-kull på det nor­ske marked.

Videre må vi arbeide for å sikre beseilingen på Svalbard ved anlegg av fyr og radiofyr. For kullskibnin­gen, fiskere og fangstfolk er det også av viktighet at oplodningen og opmerkningen av farvannene omkring fortsettes.

Den kapital som nedlegges på Svalbard, sier dosent Adolf Hoel til slutt, er vel anvendte penger. Den sikrer oss tilførslen av det viktigste av alle råstoffer – kull – kull til brensel og kraft, og bidrar til å gjøre oss selvhjulpne på dette område. Den nedlagte kapital letter og tryg­ger våre fangstmenns, fiskeres og sjøfolks vanskelige og farefulle ar­beide og bidrar til større utbytte av fangst og fiske.

Det var mange som var redd for at Svalbard skulde bli et kostbart land å administrere for oss, men det har vist sig å være en helt ubegrun­net frykt. Budgettet for Svalbard settes utenfor vårt statsbudgett, og er altså et budgett for sig – Svalbard-budgettet. Dette budgett har for det meste gitt overskudd, vel det eneste statsbudgett som kan opvise et slikt resultat! sier dosent Hoel.

Den utvikling av Svalbards øko­nomiske muligheter som har funnet sted i de siste 30–40 år, er helt ene­stående. Intet annet så langt mot nord kan opvise maken til denne ut­vikling, fortsetter dosenten, og leg­ger til: – Dette skyldes i første rek­ke det fremragende arbeide som er utført av våre videnskapsmenn, fangstfolk og fiskere og dem som har stelt med kullgrubedriften. Måtte bare denne utvikling fortsette til gagn for vårt land!

Dette er dosent Hoels ønske ikke bare for de næste 20 år, men for hele fremtiden. Og på dette jubi­leum vil vi nok alle og enhver her i Norge slutte oss til hans ønske, men samtidig vil vi også takke do­sent Hoel for hans store innsats der nord.