Hvor lenge kan vi beholde Svalbard som norsk?

(Nordlandsposten 14/8 1937)

Dosent Hoel ser mørkt på situasjonen. – Der er bare 600 nordmenn på Svalbard og ca. 2000 russere. – Norge har 2300 kvadratkilometer kullførende område, russerne bare 251. Men allikevel er russernes produksjon 170000 tonn større enn vår.

De norske embetsmenn på Svalbard mangler midler til å øve kontroll og opsyn. Svalbard er ikke et norsk biland, men endel av Nor­ge. En eller annen av våre frem­tredende menn har en gang kalt Nord-Norge for «baksiden av Norge», og denne betegnelse in­nebar i sin tid ikke så lite av en realitet. Nu er det blitt meget be­dre, nu er Nord-Norge «godt stoff», nu følger hele nasjonen med interesse og sympati bestre­belsene for å knytte den nordlige landsdel nærmere til det øvrige land.

Men fremdeles har vi en lands­del som fører en skygge tilværel­se i folkets bevissthet. Og det er Svalbard. Helt til 1920 lå det der som Ingenmannsland. Siden er det blitt norsk, – og der er ikke noen annen del av Norge nord­mennene vet så lite om som Sval­bard.

Fra Ingenmannsland til norsk land.

Vi har opsøkt dosent Adolf Hoel i Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser og bedt ham fortelle litt om Svalbard og hvor­dan det gikk til at landet blev norsk.

– Stortinget har slått fast, pointerer dosenten, at Svalbard er en del av Norge. Der var et mindretall som vilde ha landet knyttet til Norge som et biland, men når det ikke blev slik, var det ut fra den betraktning at hvis Svalbard var et biland, var der større fare for at vi ikke skulde ville sette tilstrekkelig inn på å beholde det i tilfelle eventu­elle konflikter. Norge blev til­kjent suvereniteten over Sval­bard ved en traktat undertegnet i Paris 9. februar 1920. Men vi overtok suvereniteten først 14. august 1925, – altså for nøiaktig 12 år siden idag. Det som bevirket det lange intervall på 5 år mellem at vi blev tilkjent su­vereniteten og vi overtok den, var forhandlinger med forskjel­lige makter angående bergverkslovgivningen. Vi vilde gjerne ha den på en bestemt måte, da det ellers vilde ha sine vanskelighe­ter å overta suvereniteten. Vi fikk suvereniteten, men den er noe betinget, idet traktaten blant annet stiller alle de andre nasjo­ner som har undertegnet den, likt med hensyn til adgangen til å utnytte landets økonomiske re­surser. Dette er den sterkeste drawback ved traktaten.

Den norske stats interes­se.

Den norske stat begynte å in­teressere sig aktivt for Spitsber­gen omkring 1907–08. Den gang var det Ingenmannsland. Om­kring 1900 var folk av forskjelli­ge nasjoner begynt å ta kullfeltene i besiddelse og i 1907–08 var det allerede påbegynt drift. Den norske interesse viste sig da ved at Norge tok initiativet til de såkalte Spitsbergenkonferanser som kom istand for å rydde op i stridighetene mellem de mange okkupanter.

Det var nødvendig å få istand visse regler for ok­kupasjon, og å innføre lov og rett i landet. Slike konferanser holdtes i Oslo i 1910 og 1912, og her deltok Norge, Sverige og Russland som de mest interesser­te land. Og disse konferanser re­sulterte i et forslag om at Spits­bergen skulde administreres av Norge, Sverige og Russland i felleskap. Forslaget blev så be­handlet av en internasjonal kon­feranse i Oslo i 1914. Men så kom krigen, og det hele stoppet op. Og Spitsbergen var fremde­les Ingenmannsland.

En annen måte som den nor­ske stat viste sin interesse på, var at den støttet de vitenskape­lige ekspedisjoner til Svalbard. I 1909 bevilget staten for første gang midler til å dekke endel av daværende rittmester Isachsens ekspedisjon i 1909–10. Forsk­ningsarbeidet blev siden fortsatt og statens bidrag øket for hvert år, både absolutt og i forhold til de private bidrag.

Norge opretter den første trådløse.

I 1911 oprettet den norske stat den første trådløse stasjon på Spitsbergen og en på Ingøy for å kunne korrespondere med den. Det var telegrafdirektør Heftye som fikk gjennemført dette. Der var nemlig kommet andragende fra amerikanerne som hadde igang drift ved grubene om å få oprettet en slik stasjon. Men det syntes man ik­ke gikk an. Ved oprettelsen av denne stasjon påtok staten sig meget betydelige utgifter.

En rik utviklingstid.

Imidlertid gikk kullgrubedriften stadig fremover, og de nor­ske interesser tiltok, – særlig efterat nordmennene i 1916 had­de erhvervet de amerikanske fel­ter og gruber.

I 1919 kom så den første støtte fra staten til norske be­drifter deroppe, idet Bjørnøya A/S fikk en støtte på 1 million kroner i form av et forskudd for en vesentlig del av beløpet, til likvidasjon i kull-leveranser.

Og da krisen kom.

Denne kullgrubedriften, som foregikk på fire forskjellige ste­der, var imidlertid bygget op un­der en rivende høikonjunktur med svære priser. I 1920 kom krisen med et veldig prisfall først og fremst på kull. Fra å koste 250 kroner pr. tonn falt prisen til 100 kroner, og fallet fortsatte videre. Derved kom al­le bedriftene i store vanskelighe­ter, og allesammen fikk støtte av staten.

Regjeringen fikk blanko­fullmakt.

I 1922 gav stortinget regje­ringen blankofullmakt til å støt­te disse selskapene som den fant det påkrevet. Når dette skjedde, var det både av nasjonaløkono­miske grunner, og av politiske, idet følgen av konkurs vilde kunne bli at grubene og feltene kom over på utenlandske hen­der.

Men staten innskrenket sig ikke bare til å støtte de norske selskaper. Det kjøpte også op utenlandske felter når det bød sig et godt kjøp, og ofret mange penger på Svalbard i de føl­gende år.

Bakgrunnen for denne po­litikk var at staten vilde prøve å nøitralisere de ugunstige bestem­melser i traktaten ved å få alleslags forekomster over på nor­ske hender, idet jo da den be­stemmelse vilde bli illusorisk at alle nasjoner skulde være likeberettigede i sine foretagender deroppe. Og denne politikk fulg­te staten i mange år fremover.

Plutselig svikter statens interesser.

Men efterat vi hadde fått su­vereniteten over Svalbard i 1925 og eiendomsforholdene var ord­net ved forhandlinger i et par år efterpå, svikter statens interesse for tingen ganske merkbart.

Også efter den tid har det imidlertid funnet sted opkjøp av felter, slik at i begynnelsen av 1930-årene var det bare 2 kullførende områder av betydning som var på utenlandske hender.

Det ene område var det sven­ske grubefelt i Bellsund, et stort og viktig felt hvor svenskene hadde drevet i mange år. I 1925 utbrøt det imidlertid brand i gru­ben og der kom også andre van­skeligheter, slik at svenskene helst vilde selge gruben, og al­lerhelst til nordmennene. Men der var ingen interesse å opdrive for et slikt kjøp i regjeringen, og de fremsatte tilbud blev ikke akseptert.

Det andre kullførende område var det hollandske. Hollen­derne hadde kjøpt et felt ved i Grønnfjorden og hadde drevet grubene til 1925. Og de hadde lagt ned en mengde penger der,

ca. 20 millioner kroner, og had­de anlagt en hel by med kraft­stasjon m. v. ved grubemunningen. Men de opgav tilslutt drif­ten og forsøkte gjentagne gan­ger å få nordmennene interes­sert. De forsøkte også å selge til den norske stat, men det var intet gehør å få, – og enden på i det blev at den russiske stat kjøpte det hele i 1932 for en be­tydelig høiere sum enn den nord­mennene kunde få det for.

Dette satte skrekk i nord­mennene.

Russerne begynte straks et overordentlig dyktig og energisk arbeide for å utnytte grubene, – og da blev Norge engstelig for Sveagruben, Store norske Spits­bergen Kullkompani A/S, fikk et lån av den norske stat på 1 mil­lion kroner og kjøpte Sveagru­ben.

Et beklagelig brudd med den tidligere politikk.

Den norske stat hadde her gjort et brudd med sin tidligere politikk, sier dosent Hoel, et meget beklagelig brudd. For å få mest mulig av feltene over på norske hender, hadde staten inn­til da ofret ca. 20 millioner kroner. Og så stod det igjen den ene stakkars millionen for de hol­landske feltene, som man ikke var villig til å ofre Det er dob­belt beklagelig, både utenrikspo­litisk sett, fordi det ikke er øn­skelig at der i en del av Norge sitter en russisk befolkning som er tre ganger så stor som den norske deroppe, og av økonomi­ske grunner fordi disse kullgruber kunde øke var kullproduk­sjon og avhjulpet arbeidsløshe­ten.

Stillingen i dag.

Vi ber dosent Hoel fortelle litt om fordelingen av nordmenn og russere på Svalbard og om kullproduksjonen i de norske og de russiske gruber.

Det samlede antall perso­ner ved kullgrubene er for Nor­ges vedkommende iår 651. Det første året russerne begynte gru­bedriften kom der 240 russere, neste år 1000 og iår er der 1812 russere, altså 3 ganger så man­ge som der er nordmenn.

Men hensyn til de kullførende lag så råder nordmennene over 2300 kvadratkilometer russerne over bare 251. Ifjor eksporterte nordmennene 297 000 tonn og russerne 106 000 tonn. Eksporten pr. kvadratkilometer kullførende område var for nordmennene 132 tonn og for russerne mer enn 12 ganger så meget, – nem­lig 1624 tonn. Det er herav umid­delbart innlysende at vi utnytter våre svære kullforekomster på en meget mangelfull måte. Den norske produksjon nådde et maksimum i 1935 med 316 000 tonn og er siden gått nedover. Russernes produksjon har vært i uavbrutt og sterk fremgang si­den de begynte. Iår vil nordmen­nene produsere ca. 280 000 tonn og russerne ca. 450 000 tonn.

Dårlig administrasjon.

– Denne svekkede interesse fra statens side, skyldes den økonomiske årsaker?

– Nei, Svalbard-budgettet gir såmenn et ganske betydelig over­skudd, så økonomien er det ikke. Men det er dårlig administrasjon og mangel på kjennskap til forholdene på Svalbard.