Chr. S. Oftedal i San Francisco
(Porsgrunns Dagblad 7/3 1947)
Roald Amundsens «Gjøa» har funnet sitt siste hvilested der hvor Stillehavets bølger bryter mot Californias solhvite skjønne kyst. Vakrere omgivelser kunne ikke denne sagnomsuste norske skuta ikke få. Golden Gate Park i San Francisco – et eventyr av tropisk yppighet tryllet fram under hendene til en utgammel skotsk bygartner, næret av storbyens kloakker – et smukt eksempel på at det som menneskene mest forakter stundom kan nyttes til å skape det vi mest holder av.
Da San Francisco by i 1909 tok imot «Gjøa» som gave, kunne båten trekkes opp på stranden og settes til rette i parken, hvor det nå går en bred boulevard innenfor Stillehavs stranden. I mange år var «Gjøa» en pryd og en attraksjon, men så viste det seg at den nå 75 år gamle skuten ikke tålte påkjenningen av halvtropisk sol og heltropisk regnskyll som fikk «Gjøa» til å råtne. Ingen kunne vente at San Francisco by skulle legge ut store summer for å redde den norske ishavsskuta fra tilintetgjørelsen. Likevel lyktes det å få bystyret til å bevilge de nødvendige midler. Arbeidet på en fornyelse av «Gjøa» tok til. Skuta ble kledd inne i et stort skur og tatt fra hver andre i sine enkelte deler, slik at bare spantene på kjølen sto igjen.
Nettopp da ble Amerika rammet av den store ulykken som førte så mange små ulykker med seg. Etter Pearl Harbour fikk amerikanerne annet å tenke på enn å redde gamle skip – viktige verdier enn «Gjøa» sto på spill.
«Gjøa» må reddes.
Slik gikk det til at Roald Amund sens skute nå står i sitt skur, avkledd storheten fra ”forna da’r”. Den ser meget mistrøstig ut i bokstavelig talt ribbet tilstand. Nå er det store spørsmål for den norske koloni der ute om «Gjøa» kan reddes. Generalkonsul Jørgen Galbe er en ildsjel, og ved siden av seg i Gjøa Foundation har han den danskfødte forretningsmannen Erik Krag, generalsekretær, og like norsk som noen nordmann i dette stykket.
Det er lyktes å få bystyret til å ta opp igjen sin bevilgning fra før krigen med 12.500 dollars – det er vel 60.000 kroner. Nå viser det seg imidlertid at stigende priser og uventede vansker krever den dobbelte sum for å gjøre «Gjøa» klar. Norsk-amerikanerne har vist en enestående hjelpsomhet under og etter krigen. Tidene her over er ikke lenger slik som de var, og 12.500 daler er ikke så lett å finne. Nå vender Gjøa Foundation seg til gamlelandet for å få den halvdelen av «Gjøa»s restaurasjonssum som ennå mangler. Det haster! San Franciscos bystyres bevilgning er avhengig av at den øvrige del av summen reises på annet hold: Det må skje innen 1. juli i år, ellers faller bevilgningen bort, og «Gjøa» vil bli stående i sitt skur og være det motsatte av den reklamen for Norge som ishavsskuten kunne bli.
Det er et stort spørsmål ikke bare for den norske koloni her ute, men også et spørsmål til Norge om en trass etterkrigsvansker skal gi det norske Amerika og Norges sak her over den støtte og anerkjennelse som ligger i en ekstra bevilgning til restaureringen av «Gjøa». Den som selv har gått gjennom skuret, og sett hva «Gjøa» nå er, i selskap med generalkonsulen og sekretæren i Gjøa Foundation som begge vet å fortelle om hva «Gjøa» kan bli, har vanskelig for å holde appellen tilbake: Det må være en æressak å redde «Gjøa» for framtiden.
En australsk offiser sto og ventet utenfor «Gjøa»s skur da vi kom dit. Han hadde vært militærattasje i Washington og var nå på veg hjem. «Jeg stanset i San Francisco for å se «Gjøa» sa han. ”Kaptein Scott var en av mine venner.” Det ville være galt av Norge å la dette monument over norsk pågangsmot og eventyrlyst forgå i et land der nettopp pågangsmotet og eventyrlysten har spilt en så stor rolle.
Sjøfolkenes venn.
San Francisco har også et annet monument over en norsk foregangsmann. Det er alle sjøfolks venn Andrew Furuseth, hvis navn nevnes med ærbødighet over alt på vestkysten. Hans bilde har også en hedersplass på Norsk Sjømannsforbunds kontor, der bestyrer Harald Eriksen viser rundt og forklarer. Vi kom nettopp fra Norway House – det vakreste sjømannshjem som kan tenkes – opprinnelig en gave fra skipsreder Christensen, nå norsk statseiendom, så fint drevet og vakkert holdt at det er en fest, særlig for den som har sine siste inntrykk fra den tilsvarende institusjon på den andre siden av Atlanteren i Shaftesbury Hotel, midt i den svarteste delen av London.
Så langt et kort besøk er noe å bygge på, later det til at sjømannsarbeidet her er i god gjenge og i de beste hender. Selv ”Pool”-ordningen som andre steder har vært så sterkt kritisert, virker her på Amerikas vestkyst, hvor det ikke dreier seg om å forhyre hele mann skaper, men bare om tilfeldige suppleringer, på en måte som ikke kan kritiseres.
Blant våre egne.
En viktig institusjon i den aktive norske koloni er den norske klubben, hvor utflyttede nordmenn finner et hyggelig møtested og hvor en gjest fra gamlelandet alltid er velkommen. På nytt blir en slått av den overordentlige gjestfrihet og vennlighet som er så karakteristisk for Amerika og våre utflyttede landsmenn. De har Norge i sine hjerter på en måte som kan gjøre oss fra gamlelandet både glade og skamfulle. Det sang en trio under middagen i den norske klubben. Det var selve formannen, Erling Andresen fra Oslo, Øistein Tjensvold fra Stavanger og Ole Bøe fra Bergen som sang. Det var en samklang og en hjemlengsel i de tonene som ikke kunne unngå å gripe.
I det hele tatt er det ikke lenge mellom hver gang sinnet settes i bevegelse. Etter møtet i den norske lutherske kirke (og her kaller de framleis sin kirke uttrykkelig ”Norsk Luthersk”) hos pastor R. G. Hovland var det som vanlig etter alle disse møtene håndtrykk og samtale med mange norske. En kan tenke seg overraskelsen når det mellom disse hyggelige menneskene dukker opp en mann som på mildt stavangersk forteller at han har vært min oldefars elev på Kongsgård skole, før avreisen til Amerika i 1883. Så kommer de en elskelig gammel dame som på syngende arendalsk roper: ”Nei du er vel ikke sønn av Alice?”, for å avløses av en firskåren og brunbarket Alaska fisker med jernneve: ”Kan du huska då me reid heim hestane frå Markå?” Det er barndomsvennen Jonas Isachsen fra Hinna.
Også på annen måte er San Francisco de sterke inntrykks by. Her er farger så lysende som noen tecknikolour-film kan gi dem. Her er lyder så skarpe som ellers bare i Middelhavets land. De elsker lyden, for lydens egen skyld. Ingen sporvogn i verden kan klinge så frydefullt dag og natt som «the Cable Car» i San Francisco. Ingen annen by i verden har slike vidunderlig bratte bakker. Oslo og Trondheim har ingen ting som kan brukes til sammenlikning. Bergen har Fløyen og Stavanger Klingenbergbakken. San Francisco er som Roma bygd på 7 høyder, bare at disse høydene er 10 ganger så høye som Romas. Sjåførene elsker å klatre bakkene i tigersprang. Sidevegene kommer inn vannrett, og bakkene stiger praktisk talt loddrett slik at sidevegene virker som fotsats for sprangene.
San Francisco er et mareritt og en skjønn drøm.
Chr. S. Oftedal.