Fire julefester i polnatten

Trekk fra livet om bord i «Fram» på den annen «Fram»-ferd

(Fylkestidende  23/12 1941)

Vi synes alltid det er svare strev med å skaffe til huset det som skal til for å lage jul. Om mat og drikke og presanger, kort sagt alle de ting som skaper julen materielt sett, dreier husmødrenes tanker sig uke­vis før den store høitid. De bryr hodet med hvorledes de skal få endene til å møtes og tiden til å strekke til, det er jo så meget som skal kjøpes og utallige ting som skal gjøres. Nu kompliseres dessuten det hele ved at rasjoneringsbestemmelse og vareknapphet setter en grense for innkjøpene. – Både det ene og det andre av ting man gjerne skulde ønske å ha på julebordet må undværes. Heller ikke for presangenes vedkommende har man så rike muligheter å velge mellem som før.

Så kommer da julen, og fami­lien overraskes på mange måter. Bordet byr tross tidene virkelig på gode ting, og fra juletrefoten tas op den ene pakken efter den andre med gjenstander man ikke skulde vente å få idag. Jo, det har nok vært gjemt bort litt av hvert både av lekre mat og andre ting. Til julen kommer det frem, det den flinke husmor har klart å holde unda, og det gjøres kraftig innhugg i det lille reservelager.

Når så julefeiringen er over, sitter man igjen med det inntrykk at husmødrene sannelig har husholdert godt i denne vanskelige tid, ja de har rent overgått sig selv. Det blev da jul denne gangen også.

– – –

Disse korte julebetraktninger skyldes en tanke vi fikk: Vel kan vi ha bekymringer og strev for å få istand et julebord. Hvorledes har da de hatt det, de som måtte holde jul i ødemarken. Tenk bare på våre polarforskere, tenk på Otto Sverdrup for eksempel og hans menn som på den annen «Fram»-ferd hadde hele fire overvintringer i isødet. Hvor­ledes artet de sig de fire julehelg­ene de feiret der ute? Gir man sig i kast med å undersøke dette, blir man ikke så lite forbauset over hvor godt det var husholdert på denne ferd. «Fram»s berømte stuert Adolf Lindstrøm, hadde nemlig utrolig meget godt å by på i julen, som til andre feststunder ombord. Sannelig måtte disse karene ha «hamstret» veldige kvanta av lekre saker før de drog hjemmefra. Un­derveis kompletterte de forøvrig sine forsyninger som best de kunde med hvad den ugjestmilde natur lot sig fravriste. Storviltjakt var en yndet sport. Ferden blev jo av lenger va­righet enn beregnet, og ferskt kjøtt hungret man efter. Det er ingen smal sak å utruste en slik skute med 16 mann ombord for en ekspe­disjon som kunde ta uvisst hvor mange år.

Det skulde være unødvendig å fortelle norske lesere hvad Otto Sverdrups ekspedisjon med «Fram» årene 1898 til 1902 går ut på, den ferd på hvilken det store havom­råde mellem Jones Sund, Belcher Kanal i syd, Ellesmere Land og Grant Land i øst og Parryøyene i vest blev utforsket. Den veldige betydning ekspedisjonen fikk ved sine store geografiske opdagelser og de grundige videnskapelige under­søkelser av det vidstrakte polarom­råde, er velkjent. Vi hopper midt inn i vårt emne: De fire julehøitider der nord.

Festdagene og fødselsdagene var en behagelig avveksling i polar­nattens lange arbeidsdag. Da blev det gitt ordre til å møte op i «full gala», en befaling som efter fattig leilighet blev efterkommet med den største beredvillighet, forteller.

I Otto Sverdrup selv i den bok han utgav i 1903 efter hjemkomsten, «Nytt land. Fire år i arktiske egne». De første skritt og det som kostet mest var å vaske sig ren, som på polarferder regnes med til den høieste luksus. Så kom den næste for­vandling – påkledningen. Det kan kanskje sies at galladrakten på «Fram» ikke alltid var komplett og ikke alltid helt ensartet, men desto rikere og mer imponerende var en­semblet. Enkelte kunde virkelig prestere hvite snipper med slips og annet civilisert tilbehør, ja ekspe­disjonens zoolog, den danske kandi­dat Bay, og Ivar Fosheim, som re­presenterte de egentlige flottenheimere, kunde endog møte op med rene mansjetter. Forøvrig tok man sin tilflukt til alt mulig som på noen som helst måte kunde fiffe op ens person: Brokete sløifer, kulørte lommetørklær, kunstige blomster o. s. v. – ja en møtte op med norske flagg. Og humøret var derefter. Efterhvert gikk det forøvrig tilbake med selskapsmannen Bay, han mis­tet sine rene mansjetter, klærne hans fikk et noe loslitt utseende, og i sin mest dekadente periode måtte han låne trøie av sin «kollega» stu­erten, som fusket ham i næringen som fuglefanger og insektssamler. I det hele tatt gikk det slik med alle ferdens deltagere at de efterhvert forliste alle ytre skjønnhetsmidler og måtte nøie sig med sin natur­lige skjønnhet.

Efter fullendt påkledning kom den alvorligere del av festen med mat og drikke, tale og sang. På alle måter søkte de så godt som mulig å innbille sig at de levet midt oppe i civilisasjonen. Men under all mun­terheten tør det nok hende at tan­ken hemmelig tok sig en tur til hjemmet, og at det dirret litt un­der brystet når det blev utbragt skåler for dem de hadde kjær.

Midtpunktet for festgleden var selvfølgelig julen. Da lyste «Fram» som en brud, forteller Sverdrup om julen 1898. Renvasket fra gulv til tak, med blankpussede lamper, med vimpler og flagg og dempet lys fra japanske skjenner. Alle mann i festdrakt og feststemning, alt det beste som skuten eiet på bord og i beger.

Klokken 12 middag blev det nydt en enkel frokost bestående av «mølje» med dram, og først klokken

17 blev det egentlige festmåltid ser­vert, deretter kaffe og likør med terter og fattigmannsbakkelse og senere på kvelden champagne eller toddi efter behag.

Da juletreet kom inn, blev det ganske stille en stund, før jubelen brøt løs for alvor. Som det stod der glitrende av gull og sølv med sine røde og hvite lys midt i mørket, kom det som en hilsen hjemmefra og ovenfra. Det var som det blev sagt til mennene at det ennu fantes liv og at livet ikke var borte. De syntes som de satt mellem sine kjære, kunde ta dem i hånd og kjenne at de virkelig levde. Det var som de fikk alle gode tanker giv­ende.

Og så begynte de da å rope av glede og holdt et forferdelig leven, verre enn de firbente kameratene der ute i sneen, og det som gråt inne i dem, det blev utvendig det skjæreste skøi, især da alle jule­presangene kom for en dag. Meste­parten barneleker for folk som kjen­te sig som barn! Trommer, trompete, fyrverkerisaker, dukker, Noahs ark, nysepulver, kløpulver, marsipangriser o.s.v. Det var en jubel uten ende.

Så kom den åndelige del av festen. Med bidrag av de beste ho­der ombord hadde ekspedisjonens læge, dr. Johan Svendsen, startet en avis, «Den Venligsinnede», hvis første nummer blev oplest denne aften. Denne avis’ mange vittig­heter og drøie sarkasmer resulterte i utgivelsen av et motforetagende, «Polarræven», som utkom nyttårs­dag, men gikk inn samme aften av mangel på abonnenter.

Da julestemningen hadde nådd sin kulminasjon, blev festen avslut­tet med dans, som sig hør og bør mellem ungdom. Til tonene fra en spilledåse svinget de ellers så alvor­lige «Fram»-karer sig lystig i dans­en, mens stuerten midt oppe i so­faen holdt en begeistret tale, som ingen hørte på, om sitt yndlingstema, kjærlighet og mat.

Juleturingen på «Fram» pågikk helt til tredje nyttårsdag. Men så kom atter striskjorten på med ar­beide i begge salonger og på mellemdekket, hvor det riktignok kun­de være 18 kuldegrader – de siste vintrer endog 27 kuldegrader.

Julen 1899 i det annet vinterkvarter lå Lindstrøm syk. Han var borte fra kabyssen i næsten tre måneder fra 1. desember. Det var Sverre Hassel som denne tid braste og stekte i byssen, og han klarte biffen ganske bra. På ham falt an­svaret for julematen denne gang. Det ansvarsfulle hverv å bake kaker våget han imidlertid ikke å påta sig. Det var Sverdrup og ekspedi­sjonens geolog, Per Schei, som gjorde hvad de kunde på dette felt. Man innrettet sig slik at Hassel fikk husere i kabyssen om dagen mens de to bakerne grasserte der om natten. Den første natten laget de en delikat butterdeig, men da de næste aften skulde fortsette med sine bakerbedrifter, opdaget de til sin forferdelse at hele butterdeigen var frosset. Den lå så hard og kald som et stykke polaris. De hadde ikke annet å gjøre enn å gå igang med å tine op det før så stolte verk. Det måtte vises den største forsik­tighet, for ellers sivet smøret ut igjen. Håpet om en heldig bakst sank i foruroligende grad, og det sank ytterligere da Schei efter et inngående studium av kokeboken fant ut og med dirrende stemme leste op: «Deigen må ikke utsettes for så lav temperatur at den fryser». Der stod deres skjebne beseglet i rene, klare ord! De blev enige om å gjøre et forsøk på å få iallfall en­del småkaker, det fikk bære eller briste. Fulle av spenning gikk de til verket og avventet begivenhetenes gang, beredt på det verste. Det varte lenge før de våget sig til å titte inn i den hete ovnen. Derinne så det betydelig bedre ut enn de hadde våget å håpe. De ynkelige deigbiter de hadde satt inn var æset op til små ballonger. De drog et lettelsens sukk, gikk med freidig mot ivei med større opgaver, og før Hassel kom om morgenen og drev dem ut, had­de de den glede å se den store deigklumpen forvandlet til deilige ka­ker. På tre netter fikk de istand en utrolig mengde fattigmann, ter­ter, sandbakkels og hjortetakk. – Dessuten fikk hver mann en stor julekake av tertedeig med sviskefylling og forsynt med navntrekk.

Juleaften inntraff dette år på en søndag. Klokken 12 fikk karene mølje med dram, det var fast takst for denne dag. Efterpå dekorertes begge salonger med flagg og vimp­ler, og alle som var på bena samlet sig i sin beste puss til middag kl. 17. Av hensyn til den nye stuert var spiseseddelen denne gang noe enk­lere enn vanlig ved fester. Den lød på fiskegratin, stekt okserygg, pe­tit pais, asparges, multegrøt og ris, og derefter kaffe med Curacao og kaker. Til slutt kom punsjbollen frem. Og dette år blev hver eneste mann beriket med julegaver, som de tildels hadde bragt med fra slekt og venner i hjemmet. Likesom det foregående år bestod de hoved­sakelig av barneleker. Aftenen for­løp så hyggelig som man på noen måte kunde vente det. Efter god gammel skikk blev de julemorgen purret ut med kaffe og kaker og en dram atpå.

Hadde høst og vinter vært en anstrengende tid, blev julen det såmenn ikke mindre, men for de fles­tes vedkommende på en annen måte. Nu gikk det løs på ekte norsk forspisning. Aller verst var det for den unge stuert som skulde diske op med så mange forskjellige retter både til frokost og middag og aften. Julen blev turet så ettertrykkelig som mulig. Ekspedisjonens næstkommanderende, Baumann, hadde fødselsdag 4. juledag. Den måtte også utnyttes.

Da julen 1900 nærmet sig, be­gynte Lindstrøm for alvor å få det travelt igjen, som regel blev det langt på natt før han kunde unne sig en times hvil. Ikke for det, han hadde så menn hatt nok å gjøre før også med «kjøttsjau» og lignen­de. Han hadde sikkert saltet ned minst etpar tønner delikat rullepølse, bringkok og andre lekre saker, som ved siden av skinke skulde serveres opskåret på frokost­bordet.

Nu blev det verre enn det noen­sinne hadde vært, forteller Sverd­rup om denne juleturingen. Lind­strøm var sengeliggende forrige jul, og denne gang vilde han ta igjen sitt mon for alvor. Han trod­de nemlig som de andre av ekspedi­sjonens deltagere, at de kunde seile hjem til høsten og at denne jul alt­så skulde bli den siste der oppe. – Foruten all bakkelsen han vilde lage, aktet han også å få istand et juletre. Ombord på «Fram» hadde man nemlig med en masse juletrepynt som de ennu ikke hadde brukt noe videre av. Stuerten kunde umulig få sig til å ta noe med hjem igjen. Hans prinsipp var at det  som var brygget til jul, skulde gå med til jul.

Man skulde ikke tro at det å lage istand et juletre egentlig er noen mørkets handling. Men forbe­redelsen til julen synes ofte å trives i nattens dunkle timer. Den er­faringen gjorde disse menn også på Kong Oscars Land.

Det var rent rørende å se hvor mandig stuerten stred natt efter natt for å bevare sin søte hemme­lighet. Men det gikk selvfølgelig ikke, dertil var for mange nysgjer­rige efter å få greie på hvad det var han strevet med.

Det holdtes storvask akter og i lugarer. Også i forsalongen vilde den tjenesteivrige stuert absolutt skrubbe og skure, men Otto Sverd­rup fant at det bare var å ødsle med såpe og vann. Derimot anså han det mer nødvendig at Schei, Baumann og Bay sammen med ham selv efter vel besørget lampepuss tok for sig messingen omkring ovn og ovnsrør, for den var neppe rørt på hele turen. Der fikk de et svare strev, men så hadde de også den glede å se den skinne omkapp med Bays ansikt da jobben var over.

Som vanlig blev salongen de­korert med flagg og vimpler, for forsalongens vedkommende slik sit flaggene nøie dekket de steder hvor veggene var verst.

Julen forløp hyggelig og frede­lig, normalt i de fleste henseender. Som vanlig i julen ytret mennenes maver oprørske tendenser og krevet normal arbeidsdag. Da dette krav ikke blev efterkommet, gjorde de streik og tok sig juleferie.

Det var hyggelig å ha «Fram»s solide ekeplanker mellem oss og vinteren derute forteller Sverdrup. For det var et julevær som gjorde rent bord. Nordenstorm med en styrke på 12–14, ja optil 18 meter i sekundet og tvers på livet, mens kvikksølvet sa pass og overlot til mindre kull skjære substanser å vise under 40, ned til 50 grader Celsius.

Når været var såvidt skikkelig at karene kunde stikke nesen uten­for døren, gjorde de forskjellige småturer omkring skibet. Turene ut for å se efter storvilt var hen­siktsløs, for snelaget var så hårdføket som is; og selv om det hadde gått aldri så mange okser, hadde de neppe sett spor.

Og så går vi til slutt over til den fjerde vinter på «Fram». Ved eftersyn av proviant for folk og hunder, viste det sig at behold­ningene av hundekjeks og tørrfisk kunde love ekspedisjonens firbente deltagere god levemåte hele vinter­en igjennem. Hvad furasjen for­øvrig angikk, fryktet Sverdrup mest for at de skulde slippe op for smør og kaffe. Han fant det riktig å re­sonnere som så: «Når vi i et år er blitt forhindret fra å komme løs, kan vi risikere samme historie en gang til, og da er det best å spare på disse proviantsorter». Eftermiddagskaffen gikk derfor ut av pro­grammet, og smørvekten blev tatt i bruk. Parafinen blev likeledes ut­målt, til enkeltmannslugarer 5 li­ter pr. måned, til de andre 7 liter, mens lampene i salongen som hit­til skulde brenne til klokken 23 om aftenen. Kullene til kabyssen og begge salongene blev veiet hver uke.

Stuerten stod i sa det hadde god skikk. Elegant og smakfullt bakverk i haugevis, så dagens lys under hans rappe fingrer. Juletreet skulde iår prange  så pyntet og festlig som noensinne. Simmons og Baumann assisterte med å tegne og male en hel masse flagg. En sær­skilt omtale fortjener det spesialflagg som betegnes som Bays og Lindstrøms. I daglig tale gikk de to velnærte herrer for å være kompagnoner og blev slått i hardtkorn også ved denne leilighet. Deres farver var rødt, blått og – fett!

Det blomstret op en hel ny in­dustri denne vinter, idet man be­gynte å skjære i bein. Knivskaft og slirer av sirlig utskåret hvalrossbein gikk av stabelen i lange baner. De var nok tenkt som gaver til venner og bekjente.

I denne periode faller den «framske» litteraturs gullalder. – Bay utgav en veritabel roman (!) «Gunhild». Den omhandlet et høist romantisk tema. En flokk opdagelsesreisende foretok en ferd i det nordlige Grønland. Efter en besvær­lig vandring gjennem isørkenen nådde de frem til en stor og frukt­bar oase hvor de traff etterkommere av de gamle nordmenn. Disse hadde delt sig i to fiendtlige stammer som lå i uophørlig feider med hinannen. Blandt mange andre rariteter som de reisende støtte på, kan nevnes mammut og neshorn.

Under utarbeidelsen viste for­fatteren sig som en mester i den kunst å skjerpe publikums inter­esse, idet han innhyllet sig i den sorteste hemmelighetsfullhet. Ikke engang om bokens tittel sivet det ut det minste forlydende. Som enhver annen bok som ønsker å komme i betraktning på markedet, forelå den ferdig til jul. Den var overmåte spennende og blev slukt med stor grådighet.

De turet jul både vel og lenge og spaserte flittig i det strålende måneskinn. De måtte knipe på konjakken, men så overlot Sverd­rup endel sprit til Simmons. Av det brygget han «glødgad», og da var sorgen slukket.

– – –

I september 1902 var «Fram» hjemme i Norge igjen. Selv om vi idag kanskje kan synes karene in­gen grunn skulde ha til å klage på julekosten de fire årene der ute, er vi sikker på at ingen av dem ønsket å bytte den julen de endelig fikk feire hjemme med noen av julefestene i polarnatten.

M.C