Et intervju med «Gjøa»-mannen Peder Ristvedt

Av Oddmund Aaserud
(Drammens tidende 16/5 1952)

Peder Ristvedt var med den berømte ekspedisjonen som meteorolog og førstemaskinist.

Aldri har jeg sett en mann som årene har satt færre og mindre merker på. Han er over 79, men ingen skulle tro han var en dag over seksti. Middels høy, men rank som et lys, brunbarket og sunn er «Gjøa»-mannen Peder Rist­vedt. Ansiktet forteller om vilje og karakter. Han har et meget bestemt drag om munnen, og øynene som lyser av intelligens, er skarpe som på en falk, men kan også glitre opp i smil, særlig når talen kommer inn på jakt og fiske eller «Gjøa»-ekspedi­sjonen. Ristvedt har aldri vært syk en dag, og sunnheten formelig strutter av ham. Hele mannen bærer det preg som mennesker får, der alltid har drevet et allsidig friluftsliv. Og det har han til gangs. Han har fanget sel i Nord-Ishavet, jaktet og fisket på Spitsbergen og Grønland, i Canada og Alaska, tatt laks i Lågen, fulgt elgoksen i sko­gene i Lardal, skutt fugl og hare i Telemark og drevet villreinjakt på Hardangervidda for å nevne noe. Og 79-åringen er ”still going strong”. For tiden er han mest opptatt av skogskjøtselen, men vær sikker: Når den første elglosen lyder i Lardal til høsten, finner vi Peder Ristvedt på post i Ole Engelstads skoger i Styrvoll – med gevær i hånden og på hodet den gamle, lyse filthatten som er den merkelige egenskap at den ikke lar seg påvirke av vann, selv om det regner tollekniver.

Jo, slik måtte han være, mannen som sammen med fem andre kamerater fulgte Roald Amund­sen ombord i sildejakten «Gjøa», hvis norske skipskjøl var den første som tegnet veien gjennom Nord­vestpassasjen – fra Atlanterhavet i øst til Stille­havet i vest. I de tre og et halvt år som ferden varte, skrev disse mennene med gullskrift et nytt, ærerikt blad i vår tradisjonsrike sjøfarts- og polarforskings historie. Og uten forkleinelse for noen av de andre deltagerne i «Gjøa»-ferden, tror jeg å kunne si at Peder Ristvedt var en av ekspedi­sjonens støtter. Ingen får i Amundsens bok ”Nord­vestpassasjen” så mange lovord som han, og etter lykkelig fullført reise, var Ristvedt en av de to som ble utnevnt til ridder av første klasse, Sct. Olavs Orden.

Av «Gjøa»-ferdens syv medlemmer er det i dag bare to som lever. Det er ekspedisjonens nestkom­manderende og eneste utlending, nåværende pen­sjonert admiral Godfred Hansen, København, og pensjonert fanejunker og tollkontrollør Peder Rist­vedt fra Ristvedt i Sandsvær. Han bor nå i Styrvoll, Lardal, hos sin søsterdatter og hennes mann, gårdbruker Ole Engelstad. Under et besøk hos Peder Ristvedt forleden dag fikk jeg ham til å fortelle litt fra «Gjøa»-ekspedisjonen.

– Over 100 ekspedisjoner har i tidens løp forsøkt å seile gjennom Nordvestpassasjen, sier Ristvedt. – Mange av dem måtte vende hjem uten å ha fullført oppgaven, andre vendte aldri tilbake. Det var blant annet til­felle med Franklin-ekspedisjonen, som i 1845 sto ut fra England med to skip og 134 mann. «Gjøa»-ekspedisjonen var omhyggelig planlagt. Amundsen bygget på de andres erfaringer og kjøpte en liten, grundtstikkende båt på bare 45 registertonn. Det var jakten «Gjøa», som først hadde gått i sildefart på kysten og deretter ble brukt som ishavsskute. Etter at Amundsen had­de kjøpt båten, prøvde han den en sommer på selfangst i Ishavet, og fant den meget tilfreds­stillende.

Jeg var med på turen og virket i de følgende år som Amundsens assistent, samtidig som jeg tok un­dervisning på Universite­tet i behandling av de meteorologiske instrumenter. Jeg skulle nemlig tjenestegjøre som ekspedisjo­nens meteorolog og førstemaskinist. «Gjøa» hadde en motor på 13 hk.

Ekspedisjonen fanget ikke særlig interesse. I Kristiania mente folk det var gal manns verk å dra ut på en slik ferd med en så liten skute, og man gadd ikke en gang gå ned på bryggen for å se på båten vår. Amundsen møtte et utall av vanskeligheter, men omsider hadde han overvunnet dem alle, og 16. juni 1903 sto «Gjøa» ut Kristianiafjorden. Det var en betagende stund.

Bak oss lå hjemmet og sikkerheten, foran lå is og kulde, års overvintringer og savn. Men humøret var på topp! Alle som en var vi fast bestemt på å yte vårt ytterste for å gjennomføre de to hoved­oppgaver kaptein Amund­sen hadde foresatt seg å løse: å foreta observasjo­ner ved den magnetiske nordpol med våre selvregistrerende magnetiske instrumenter og – å seile gjennom Nordvestpassa­sjen.

Ristvedt har en fabel­aktig hukommelse og han forteller til minste detalj om forskjellige hendelser på turen over Atlanteren til Grønland. De fulgte vestkysten nordover, skjøt de første klappmyss og gikk så langt nord som til Kap York. Herfra stakk «Gjøa» vestover til Lan­caster Sund i de nordcanadiske øygrupper. Kl. 9 om kvelden 22. august gikk de til ankers ved Beechey-øya, Franklinekspedisjonens siste sikre vinterhavn. Franklins de­pot var fullstendig rasert av bjørn og mennesker i fellesskap, men Ristvedt fant en liten ambolt og en geværlås som han tok med seg. Geværlåsen ble senere brukt til et ”hjemmelaget” gevær. På Beechey-øya ble ekspedisjo­nen noen dager for å ta observasjoner, før den stakk til sjøs igjen. På Kong Williams Land fant de 9. september ”verdens herligste havn”, og her – i Gjøahavn som de kalte den – slo ekspedisjonen opp sitt vinterkvarter.

– I Gjøahavn tilbrakte vi to vidunderlige, deilige år med observasjoner, jakt og fiske, sier Ristvedt videre. – Her traff vi også våre eski­moiske venner som kom til oss i flokk og følge. De hadde aldri sett en hvit mann før, men for­holdet oss i mellom var det aller beste. Eski­moene her var stolte og ærlige, og ihvertfall den gang absolutt verdens beste mennesker.

I Gjøahavn som lå på ca. 90 kvartmil fra den magnetiske pol, ble det bygget et fast ob­servatorium. Men det var også nødvendig med observasjoner nærmere polen, og våren 1904 fikk jeg være med Amundsen på en sledetur for å foreta en nærmere kartlegging av den magne­tiske pol. Det var et vanskelig arbeid. Våre vanlige kompass var ubrukelige her i nærheten av polen, og vi måtte nærmest kjøre etter him­mellegemene, når det var klarvær. Utslagene

på inklinasjonsnålen ble svakere, jo nærmere polen vi kom. En kveld kunne inklinasjonsnålen peke rett ned, og vi var klar over at den mag­netiske pol befant seg rett under oss. Men neste morgen pekte nålen pokker i vold igjen, og så var det å begynne å lete på nytt. Den magnetiske pol var i det hele tatt høyst livlig og bevegelig, og jeg hadde av og til inntrykk av at den lekte sisten med oss. Ifølge våre ob­servasjoner skulle den magnetiske nordpol, ligge et stykke ute i sjøen på vestsiden av øya Boothia Felix. Men, som sagt, den var høyst bevegelig.

På denne turen knuste Amundsen glasset på sitt kronometer, og uten brukbart kompass reiste jeg med mine seks hunder 108 km til Gjøahavn etter nytt. Det gikk bra.

På Kong Williams Land hadde vi opp til 62,7 kuldegrader. Amundsen var stadig plaget av forfrysninger på nesen, og advarende tilrop fra oss andre som at ”Nesa er hvit!”, ”Roret er hvitt!” manglet ikke. Vi beholdt alltid det gode humøret.

Våren og sommeren 1905 var nestkommande­rende, premierløytnant Godfred Hansen og jeg ute på en 86 dagers sledetur mot Kong Haa­kon 7s kyst på Victoria Land. Jeg glemmer aldri hvordan vi feiret 17. mai det året vi to. Vi hadde mat nok, men akkurat den dagen var det lite med ferskt kjøtt, så jeg kan ikke nettopp jeg gledet med til ”festmiddagen”. Plutselig oppdaget jeg en isbjørn med unge.

– Der kommer biffen til 17. mai, løytnant, sa jeg.

– Ja, ja, sa dansken – svært ivrig etter å delta i festmåltidet.

Vi slapp alle 12 bikkjene på bjørnebinna, slik at jeg kom på hold og fikk plassert et skudd under øret på henne. Bjørneungen ble drept av hundene, men jeg fikk fatt i den, tem­met den opp og la den i kokekaret. Det ble en herlig suppe med et par centime­ter tykt bjørnefett oppå. Biff ble det riktignok ikke, men nydelig mørt kjøtt.

– Der kan nok være at der serveres flere retter ved den danske konges taf­fel, men at der serveres bedre, er skam løgn, sa løytnanten.

Dansken og jeg spiste opp bjørneungen alene. Den var på størrelse som en ka­nin. Bikkjene tok godt for seg av den store bjørnen. Og i anledning av dagen utbrakte vi en skål for Norge og drakk hver vår rum-dram. Dram eller toddy brukte vi ved alle festlige anledninger, men det ble aldri drukket mer enn ett glass av hver mann.

Vi hadde altså ikke tømmermenn dagen der­på, men både vi og hundene hadde spist for meget, og det ble ingen sledetur den dagen.

Isen gikk ikke opp på sjøen sommeren 1904, og det var spennende om det ville bli klart farvann i 1905. Jo, endelig 13. au­gust var stredene isfrie, og «Gjøa» stevnet for mo­tor og seil østover – mot sivilisasjonen. Av de man­ge stredene var det sær­lig to vi fryktet, Simpsonstredet og Union-stredet. Begge var beryktet for is og trangt farvann, og gjennom Simpsonstredet hadde det aldri seilt noen skute. Her var det en sterk strøm som satte isen i veldig fart, farlige grun­ner var det overalt, og det kom nå godt med at «Gjøa» ikke stakk så dypt i vannet. Men samtidig fantes det både holmer og skjær og øyer, og heldig­vis hadde vi to mann om­bord som kunne kunsten å benytte disse holmene og skjærene, slik at ikke isen fikk tak i oss. Det var Helmer Hansen og Anton Lund, begge erfar­ne ishavsskippere.

17. august var en mer­kedag. Da hadde vi pas­sert den leden som ingen mennesker tidligere had­de seilt. Men ennå hadde vi blant annet Unionstredet igjen. Også det gikk bra, og kl. 8 om mor­genen 26. august fikk vi det første skip som kom fra Stillehavet i sikte. Det var en amerikansk hvalfanger. Dette var en uforglemmelig stund. Nordvestpassasjen var faktisk gjennomseilt! Vi hadde løst våre oppgaver. Det rene norske flag­get gikk øyeblikkelig til topps.

Amundsen gikk om bord i hvalfangeren og ble gratulert på det hjerteligste. Da han kom tilbake, bar han en bunke amerikanske aviser under armen. På førstesidene sto det med store bokstaver: Krig mellom Norge og Sverige. Teksten under overskriftene var me­get knapp. Men ikke visste vi den gang at de amerikanske avisene hadde tatt det for gitt at resultatet av unionsoppløsningen måtte bli krig.

Vår glede over den vel­lykkede gjennomseiling kjølnet ikke så lite.

Vi kom ut i det åpne polhav, og skjønt isen spøkte både dag og natt, håpet vi at det skulle lyk­kes oss å fullføre ferden i løpet av høsten. Vi kun­ne allerede se de høye spissene av fjellene i Nord-Alaska, da Lund en morgen ropte fra tønnen:

Nå kommer isbaksen fra nord! Fall av mot Mackensie-floden!

Den isbaksen betød et helt år for oss. På ny måtte vi gjøre forberedel­ser til en overvintring, og vi slo oss ned ved King Point nær Mackensie-flodens utløp.

*

Ristvedt er en utmerket forteller. Han snak­ker et korrekt riksmål og vet å belegge sint ord. Antydning til skryt forekommer ikke. Han beretter om den gang ekspedisjonen fikk vite at det ikke var krig hjemme, men at landet hadde fred og var fritt og selvstendig. – Da fikk vi den riktig store festen, sier Ristvedt Han er blank i øynene, da han beretter om kameraten Gustav Juel Wiiks død av lungebe­tennelse og hans begravelse i den evige tele der nord. Jeg får høre om livet ved Kings Point, om jakt og fiske, om negrer, eskimoer, indianere og krysninger av alle disse folkeraser, om hvalfangere som lå frosset fast i isen og som levde på forskjellig vis og om gode venner som «Gjøa»-folkene fikk blant befolkningen.

Endelig i begynnelsen av august 1906 var sjøen såpass seilklar at «Gjøa» kunne fortsette ferden. Den rundet Point Barrow, Alaskas nord­spiss, seilte gjennom Beringstredet, en by som til gullbyen Nome i Alaska 31. august, en by som ikke eksisterte den gang de reiste fra Norge, fordi gullet da ennå ikke var funnet. – Vi ble mottatt med en endeløs jubel, som er helt umu­lig å beskrive, sier Ristvedt. – Dampskip, seil­skuter og robåter dukket opp rundt skipet, og alle slags nasjoner vinket fra fartøyene.

Dermed betraktet vi ferden som avsluttet, men «Gjøa» ble seilt videre til San Francisco hvor den samme velkomst og den samme jubel møtte oss. Skjønt byen nettopp var rammet av det store jordskjelvet, var begeistringen ikke til å beskrive, og vi fikk noen herlige dager også her. Amundsen forærte vår kjære «Gjøa» til byen San Francisco, og den ble plassert i Golden Gate, hvor den ennå står. I løpet av de siste år har amerikanerne kostet 150 000 dollars på båten, og det er ikke dårlig for en liten ishavs­skute, sier Ristvedt.