Da Roald Amundsen beseiret Nordvestpassasjen for 30 år siden

Harry Randall forteller
(Dagbladet 17/8 1935)

Den 20. august 1905 regnet Roald Amundsen som den dag, han hadde fullført Nordvestpassasjens gjennemseiling, veien nordenom Amerika fra Atlanterhavet til ”Det stille hav”, den­ne sjøvei som i 400 år hadde trosset alle anstrengelser og kostet større ka­pital og flere menneskeliv enn noe annet geografisk foretagende.

Det er tirsdag 30 år siden det lyk­tes Amundsen å fullføre det som fle­re enn 50 større og mindre ekspedi­sjoner var blitt sendt ut for å gjøre, støttet av de største nasjoners regjeringer, vesentlig Englands. De fleste hadde forsøkt sig fra Atlanterhavssiden vestover, noen enkelte fra Behringsstredet, og det er bemerkelses­verdig at ett av disse siste fartøier, «Enterprise» under kaptein McClures kommando, som frøs inne i to vintre i trekk i Mercybukten på Banks ­land, derpå blev forlatt av mannska­pet i isen, og at mannskapet så kom frem til England med et annet skib og således fullførte Nordvestpassasjen og fikk halvparten av den belønning på £ 20 000, som var utsatt av den engelske regjering, men altså bare halvparten da skibet ikke kom gjen­nom.

Det navn som for alle tider vil stå frem i erindringen, når der blir tale om Nordvestpassasjen, er sir John Franklins. I midten av forrige år­hundre (1845) reiste han med to far­tøier, orlogsskibene «Erebus» og «Ter­ror», samt en besetning på 129 mann op gjennem Davisstredet og vestover gjennem Lancaster sundet, hvor han blev praiet av hvalfangeren, «Prince of Wales». Det var det siste man hørte fra dem, og derpå forsvant de i tåken og isen, og ingen kom noen­sinne tilbake.

Det var denne ekspedisjon, som i mange år bakefter gav støtet til de mange andre, som blev sendt ut for å lete efter Franklin, men som sam­tidig forgjeves forsøkte sig på Nord­vestpassasjen. Allesammen feilet i disse to mål, men gebetet blev kart­lagt i en meget stor utstrekning.

Lady Franklin var utrettelig i sine anstrengelser for å ettersøke sin mann og opklare hans skjebne, som nu had­de utviklet sig til et helt mysterium. Efter å ha anvendt en hel formue lyktes det tilslutt en ekspedisjon på en liten dampyacht «Fox», under kap­tein McClintock å finne spor efter Franklinekspedisjonen og klarlegge dens triste skjebne. Man fant nem­lig på Kong Williams land et doku­ment som oplyste at de to skib ef­ter en overvintring ved Beechey øya hadde gått tilgrunne i isen i Victoriastredet. Franklin var død ombord sammen med mange av mannskapet, som angrepes av skjørbuk. De over­levende forsøkte via Kong Williams­ land å nå Nordamerika, idet de hadde trukket en båt med sig over isen. Men de var alle døde av sult og kulde og var blitt liggende langs veien.

McClure traff på Kong Williams ­Land eskimoer, som var i besiddelse av sølvtøi og andre gjenstander, som bevislig hadde tilhørt Franklinekspedisjonen og som blev bragt med til­bake til England sammen med den funne skrivelse undertegnet av nest­kommanderende, kapt. Crozier.

Roald Amundsen hadde det abso­lutte inntrykk av, at hvis Nordvest­passasjen skulde gjennemseiles, så måtte det bli med et lite gruntgående fartøi, som kunde passere gjen­nem det grunne farvann sønnenfor Kong Williams Land, i stedet for å ta den vei, som alle foregående ekspe­disjoner hadde forsøkt, norden- og ve­stenfor dette. Derfor skaffet han sig den lille Hardangerjakt «Gjøa», som tillike stemte best med hans beskjed­ne midler.

Med 6 mann ved siden av sig selv forlot han Oslo natten mellem dem 16. og 17. juni 1903. Efter et par an­løp av Grønlands vestkyst for å ta ombord hunder og proviant, som var sendt forut med et skotsk hvalfangerskib, rakk han til sydkysten av Kong Williams Land, hvor han gikk i vinterkvarter i Gjøahavn, og hvor han forblev i ca. 20 måneder. Dette var for å studere de magnetiske forhold i nærheten av den magnetiske nord­pol, opdaget av Ross i 1829 på halv­øya, Boothia Felix, tvers over for Kong Williams Land. Polen befantes å være på samme sted som før.

Da «Gjøa»-ekspedisjonen brøt op fra sitt lange ophold i Gjøahavn og fort­satte vestover, anså Roald Amundsen den vanskeligste del av ferden for vel overstått. Seilasen vestover langs Amerikas nordkyst var kartlagt, om enn skjønt de karter som stod til rådighet tildels var primitive og manglet dybdeforholdene på de fleste steder. Men «Gjøa» stakk bare 8 fot, så med påpasselighet og en smule hell mente Amundsen, at det nok vil­de klare sig.

Han hadde vært på grunn før an­komsten til Gjøahavn, og det var som det rene mirakel, at han fikk jak­ten krenget av; ved hjelp av en stiv, og med alle seil satte fikk «Gjøa» flott. Men å skulle gjøre dette om igjen var lite sannsynlig, og man kan derfor tenke sig det ut­kikk, som blev holdt av alle mann ombord, for nu å kunne fullføre det store mål som var på nippet til å lykkes.

Tåken var en svær vanskelighet i dette tildels meget trange farvann og selvfølgelig var der også mange sto­re prøvelser med isforholdene. Alle mann måtte tjenstegjøre på dekk 18 timer i døgnet og fikk således bare ca. 5 timers søvn i flere uker, inntil man kom i klart farvann, da Nord­vestpassasjen var fullført.

Dette fant som sagt sted den 20. august 1905, da «Gjøa» møt­te den første seiler vestenfra. Amund­sen hadde selv hatt vakt på dekk inn­til kl. 8 morgen, da han blev avløst av sin nestkommanderende, den dan­ske sjøløitnant, Godfred Hansen, som hadde meldt sig til denne stilling, og som siden er avansert til kommandør i den danske marine og kommandant for sjøkadettskolen i København.

Det var for Roald Amundsen et spennende øieblikk dette møte, som for ham betød opfyllelsen av hele hans livs store mål, som han allerede som gutt hadde stillet sig som sitt ideal for livet.

Det som hundrer av mennesker hadde arbeidet for uten resultat til tross for store midler, det skulde nu lykkes for ham med en liten norsk jakt og meget beskjedne midler. Må­let var nådd, opgaven var løst og han var den, som for alltid vilde stå som i Nordvestpassasjens beseirer.

Han har selv fortalt mig episoden og jeg lar ham derfor fortelle:

– Jeg var gått tilkøis, sa han, trett og sliten og hadde bare sovet en kort stund da jeg blev vekket av en ståhei på dekk, hvilket ergret mig, da jeg trengte søvn og syntes de ikke behøvet å gjøre slikt leven for en el­ler annen bagatell, kanskje en isbjørn eller lignende. For jeg kunde ikke tenke mig, at det skulde være noe an­net. Men så kom løitnant Hansen fa­rende nedover kahytstrappen og ropte ”seiler forut!” Mer sa han ikke, men løp atter op på dekk i den største ophisselse.

Det tok mig selvfølgelig ikke lang tid å trekke i buksene, og likeså hes­blesende som løitnanten for jeg op og fikk se en seiler langt forut. Vi hadde vinden akterut og gjorde god fart. Og det tok derfor ikke lang tid før vi kom på så nært hold at vi kunde se hvad det var for en kar. Alle mann var kommet på dekk ved dette magi­ske rop – ”seiler forut” – for det betød jo at Nordvestpassasjen var fullført for første gang, og hvad mig angikk, hadde jeg utført det som i årevis hadde vært gjenstand for min hele livsvirksomhet. Jeg kan ikke nek­te at gråten stod mig i halsen av bevegelse.

Alle kikkerter, korte og lange, som fantes ombord på «Gjøa» var i bruk. Med min egen kunde jeg se, at der stod damp ut av siden på seileren, som var en skonnert og som altså hadde hjelpemaskin, så det måtte sik­kert være en hvalfanger.

Denne antagelse viste sig også å være riktig, for da vi kom på praie­hold, fikk vi vite, at det var «Char­les Hansson» av San Francisco. Under hans gaffel kunde vi se Stjernebanneret, og vi hadde selvfølgelig ikke vært sene om å heise vårt kjæ­re norske flagg, for det vilde vel ikke nettop være så lett for ham å gjette hvad det var for en kar, som nu kom ut av isen østenfra.

– Gad vite hvad han tenker, når han får se det flagget, sa løitnant Hansen.

– Han tenker vel det er et faderlig vakkert flagg, svarte Lindstrøm.

Begge fartøier bakket seil, og vi lå stille på praiehold. Tiden var kommet til å pynte sig litt og gå ombord og hilse på amerikaneren. Sammen med Helmer Hansen og Anton Lund gikk jeg ned i hekkbåten, klædt i ordentlige landgangsklær, som jeg hadde fått op fra kistebunnen.

Hvalfangeren lå ikke høiere på vannet, enn at vi kunde gripe fatt i røstjernene og klyve ombord. En eldre mann med hvitt skjegg kom imot mig akterut og hilste. Han hadde også tydeligvis barbert sig og finet sig efter beste evne.

– Er De kaptein Amundsen? spur­te han først. Jeg kunde ikke forstå hvordan han kunde gjette sig til det­te, men svarte da ja, at det var jeg.

– Er mitt det første fartøi De har truffet? spurte han så. Da jeg bejaet dette, grep han min hånd og sa, at han var meget glad ved å være den første som gratulerte mig med gjennemseilingen av Nordvest­passasjen.

– – –

Kaptein McKenna var akkurat ma­ken til alle de andre amerikanske hvalfangerkapteiner fra San Fran­cisco. Livet der ombord er hårdt, og mannskapet behandles nesten som sla­ver. Derfor kan heller ingen hvalkaptein få mannskap på almindelig manér. De må shanghaie sine folk, da ingen tør seile med dem. De har runnere som treffer sammen med fulle sjømenn, trakterer dem ofte med preparert whisky, så når de våkner neste dag er de ombord på en hvalfanger ute på havnen.

Dekket på «Charles Hansson» vrimlet av eskimofruentimmer iført røde og blå kjoler, piker, som kap­teinene skaffer sig og sine offiserer på Diomedeøyene i Behringstredet, og de går med for betaling, som elskerinner, så lenge toktet varer. Det kan som i dette tilfelle bli tre år, hvis flåten fryser inne og ikke kom­mer ut Behringstredet. På «Charles Hansson» bestod mannskapet av hvi­te, negrer og mulatter i broket blan­ding.

Amundsen og hans folk blev så budne ned i kahytten og traktert med hvad skibet kunde by på og bl. a. fikk de noen gamle aviser fra U.S., hvori de leste, at Norge og Sverige var i krig med hinannen. Ingen om­bord visste enten dette var sant eller ikke; så i denne pinlige uvisshet gikk Amundsen og hans mannskap i lang tid inntil Amundsen hadde gjort sin lange sledetur, til Fort Eagle, den på­følgende vinter. Kaptein McKenna forærte Amundsen en sekk poteter og en del løk, hvilket var kjærkom­ment for folk, som ikke hadde smakt slikt på et par år.

Så skiltes skutene fra hinannen, og «Gjøa» stod vesterover mot Herschel Island, hvor en stor hvalfangerflåte lå og hadde ligget isfaste i to år. Der var omkring 250 mann sam­let og de manglet mat, bl. a. hjalp Amundsen dem med over en tonn hvetemel, som utvilsomt frelste livet på flere av dem. Der var mange syke og bare en eneste doktor, en Mr. Wight, som var noe av en fyllefant, og hadde vært på galei i San Francisco, hvor han som de andre var blitt shanghaiet ombord til kap­tein Tilton. Han blev til stor nytte deroppe. Det kan f. eks. nevnes at en dag kom en av kapteinene i slags­mål med en av sine menn, en ung nederlender, som var blitt forelsket i kapteinens eskimopike. Kapteinen kastet en selharpun efter ham og spiddet ham fast til en isblokk, så doktoren måtte operere ham løs. Han var av rik familie i Nederland, og kapteinen blev ved tilbakekomsten til San Francisco satt under tiltale og fikk 2 års fengsel for denne udåd.

Amundsen gikk i vinterkvarter ved Kings Point, en dagsreise vestenfor hvalfangerflåten. Under denne vinter døde en av «Gjøa»s mannskap, Gustav Wiik. Han hadde utført det magnetiske arbeid ved Gjøahavn, og han ligger begravet på toppen av en odde ved Kings Point. Neste år kom Amundsen sammen med hele hvalfangerflåten løs av isen og gjennem Behringstredet, hvorefter han gikk inn til Nome, hvor han blev gjenstand for store festligheter av den skandinaviske såvelsom den amerikanske befolkning på dette gullgraversted. Der var mange norske gullgravere, selvfølgelig eventyrere, som nu hyldet den største norske eventyrer av dem alle, for de følte sig spesielt tiltalt av Amundsens bedrift i Nordvestpassasjen, såvelsom hans vågelige ferd 700 miles over land til Fort Eagle i Alaska, hvor han gjennem telegrafen meldte sin fremkomst og fikk rede på at broderfolkene ikke hadde kriget, men kommet overens gjennem forhandlinger. Da Amundsen kom til Nome, var jeg reist til Minneapolis og satte mig straks i forbindelse med ham, og vi blev enig om å møtes i Seattle, idet han lot «Gjøa» gå til San Francisco under løitnant Hansens kommando. Vi møttes i Seattle, og efter store ovasjoner og en veldig bankett reiste vi sammen til San Francisco og mottok der «Gjøa» tre uker efter dens avgang fra Nome.

For å kunne foreta den lange reise rundt Kap Horn til Norge, måtte «Gjøa» undergå en svær reparasjon. Og med proviantering og mannskap vilde det ha kostet 10 000 dollar å sende den hjem, hvilket Amundsen ikke dengang maktet. Den blev derfor efter mottagelsen i San Francisco oplagt i orlogshavnen, hvor man velvilligst tilbød den fritt losji og god pasning til tross for at Amundsens bror, kaptein Gustav Amundsen var reist med mig ut for å føre «Gjøa» hjem rundt Syd-Amerika.

«Gjøa» blev som bekjent kjøpt neste år av den norske Japhet Lindeberg, rik gullgraver fra Nome, og forært til San Francisco, hvor den står i Golden Gate Park og går en nokså hurtig og sikker ødeleggelse i møte.

Av «Gjøa»s mannskap bor Helmer Hansen i Tromsø, hvor han er besiktigelses-mann for Sjøfartskontrollen. Anton Lund er pensjonert fyrvokter og bor i Harstad. Her i Oslo lever Lindstrøm og Ristvedt. Denne siste er tollkontrollør og ser ikke eldre ut enn han gjorde for 30 år siden.

Sammen med Amundsen foretok han turen fra Gjøahavn til den magnetiske nordpol på halvøya Boothia Felix. Jeg spurte ham for noen dager siden om der var noen varde eller merke på den efter Ross, som opdaget den. Nei, svarte Ristvedt, og heller ikke bygget vi noen varde på den, da området er så stort som Oslo og Bærum tilsammen. Man bruker den magnetiske vertikalnål for å bestemme stedet, og denne peker direkte mot jorden over et stort felt. Dessuten hendte det at når vi la oss om kvelden, så pekte den riktig, rett ned, og om morgenen viste den noen variasjon. Dessuten strekker dette gebet sig også utover isen, så det er slett ikke sikkert at polen ligger på land, men kanskje under vannet. Iskosene og skrugarene på dette sted er så veldige at det var umulig for oss å komme over dem. På sine steder var de inntil 30 fot høie, de sværeste jeg i det hele tatt har sett noensteds. Vi måtte derfor nøie oss med å observere inne på landet. Vi tilbragte over en måned på stedet med stadige observasjoner.

Jeg besøkte også Lindstrøm som bor på Sagene, og er pensjonert av staten. Han bor i en liten pen leilighet oppe i et av Ilakompleksene og er fremdeles i besiddelse av sitt uopslitelige gode humør, til tross for at han lider nokså meget av gikt, som er en følge av alle hans mange år i arktiske og antarktiske farvann. Han fortalte om at de på «Gjøa»-ferden hadde nokså meget uhell med den hermetiske proviant, som viste sig uholdbar, så det var en guds lykke at kjøkkenet, som han presiderte over, fikk ny tilførsel av en masse reinsdyrkjøtt den første sommer på Kong Williams Land. Også en dag tok han et lite fiskenett, som han hadde med og trakk det i en bukt i et av de mange vann, som fantes i nærheten av «Gjøa». Han fikk ni svære laks i det første trekket og to av dem var alt han orket å bære med sig ombord. Klokken var da tre eftermiddag og altså utenfor noen reglementert spisetid ombord, men ingen kunde formå ham til å bli med og hente de andre 7 laks, før han hadde servert en fin middag av ”avkokt laks”. Forresten trodde heller ingen på de øvrige 7 fisk, som jeg hadde fått, sa Lindstrøm, – og stor blev også overraskelsen da vi gikk efter dem og fant at de virkelig eksisterte. Der var sjø i sjø i hele Kong Williams Land opover, og i alle sjøene var der fullt av stor fin laks, så vi satte de innfødte eskimoer til å fiske for oss og kjøpte laksen av dem for synåler og spiker, som for dem var de verdifulleste gjenstander.

Vi hadde tilslutt 300 laks, og de holdt sig ved å grave den ned i sneen; og derefter fikk vi 100 reinsdyrskrotter ved siden av.

Lindstrøm er det eneste levende menneske, som har seilt rundt både Nord- og Syd-Amerika, for med et amerikansk dampskib har han reist rundt Kap Horn, hvilket ingen av de andre «Gjøa»-farere har gjort.

Det er i og for sig en ganske merkelig rekord denne Lindstrøms.

Harry Randall.