En norsk sjømannsdåd
av D. Ørbeck-Legreid
(Bergens Tidende 7/6 1933)
Man vil erindre at den store russiske isbryter «Malygin» grunnstøtte ved Svalbard ifjor, og at det efter måneders vanskelig arbeid under mange viderverdigheter lyktes å bringe den flott og få bragt den hjem til Murmansk. Her blev den selvsagt mottatt med stormende begeistring, og redningsmennene hyldet på det hjerteligste. – Bare meget få kjenner til, at tre nordmenn i forbindelse med dette forlis, har utført et stykke arbeid som fortjener å komme til offentlighetens kunnskap. Det er Einar Ingebrigtsen, Ottar Skyllstad fra Tromsø, og Arthur Engen fra Hokksund.
Det var den 30. desember ifjor, forteller hr. Ingebrigtsen, at jeg blev budsendt av direktør Sverdrup, som meddelte at der var kommet telegram fra direktøren for den russiske grube i Grumant City med spørsmål om han kunde skaffe dit en motorbåt med fornødent mannskap uten at det dog var sagt hvad det egentlig gjaldt. Jeg erklærte mig villig til å lede denne ekspedisjon, og som øvrige deltagere blev uttatt Arthur Engen som maskinist og Ottar Skyllstad som altmuligmann.
Klokken halv seks om kvelden samme dag bar det avgårde med Engens 26 fot lange motorbåt med 6 hesters maskin. Været var fint, og den eneste hindring på turen var litt sørpe av og til. Da vi efter 2 timers seilas kommer frem, får vi spørsmål om vi vil gå til Barentsburg med 3 passasjerer. Da været fremdeles holdt sig, lot vi det stå til, til tross for mørket og en masse drivende isflak. Snart møtte vi dog tykk issørpe og rett som det var støtte vår lille farkost borti isflak. Til alt hell så var det bestandig baugen som tok imot støt, ellers hadde det sett temmelig alvorlig ut for oss. Kommet ca. 400 meter fra bestemmelsesstedet blev imidlertid isen så kompakt at vi umulig klarte å forsere lenger, hvorfor vi signaliserte tillands efter hjelp, som efter etpar timers venten endelig innfant sig i form av en motorbåt som i slepte oss resten av veien. I Barentsburg fikk vi endelig vite hvorfor man egentlig ønsket vår assistanse: Isbryteren «Malygin» var grunnstøtt ved ”Festningen” utenfor! Dette fikk vi dog ikke lov til å underrette direktør Sverdrup om, men måtte nøie oss med å sende telegram om at vi var vel ankommet, og vilde returnere så snart isforholdene tillot det.
Dagen efter gjorde vi vår første vi1 sitt ut til havaristen sammen med en russisk motorbåt. Været var bra bort sett fra snetykke av og til. Straks efter ankomsten vendte russeren tilbake for å hente en pramme, mens vi skulde foreta lodning rundt vraket. Da motorbåten lot vente på sig, bestemte vi oss for å vende tilbake og tok med 4 passasjerer. – Snart blev vi var et kraftig bluss, som viste sig å skrive sig fra den russiske motorbåt, som lå og rak.
Efter å ha satt passasjerene iland gikk vi ut for å forsøke å slepe den innover hvilket efter store vanskeligheter lyktes til tross for snedrevet. Grunnen til havariet var at den var rendt mot et isflak og fått baugen innslått.
Var det første forsøk mindre vellykket, så skulde ikke forhindringene bli mindre den neste dag da vi ifølge med isbryteren «Sedow» som nu var kommet til stede, samt den russiske motorbåt og en pram påny tok fatt. Det røk op til storm så selve «Sedow» kom i drift og tok bunnen, dog uten å få skade. Ethvert forsøk måtte derfor opgis, og vi blev nødsaget til å tilbringe natten ombord i «Sedow» og sove i dens kullbakser sammen med de russiske arbeidere. Luften var her ubeskrivelig, men trettheten tok snart overhånd og vi sovnet inn. – Neste morgen øket stormen så prammen brakk sleperen og forsvant til havs. Kort efter gikk også russernes motorbåt som lå langs «Sedow»s side den samme vei, og vi var sjeleglad som ganske kort tid i forveien på anmodning hadde fått vår lille farkost heist ombord i isbryteren. Da stormen således stillet sig hindrende iveien for ethvert arbeid ved vraket, satte «Sedow» kurs for Barentsburg.
Den 6. januar tidlig om morgenen blev vi utpurret. Det 3dje forsøk skulde gjøres! Sant å si hadde vi ikke stor tro på å opnå suksess nu heller, dertil hadde vi sett altfor meget av russernes ”sjømannsskap” Det hersket blandt dem en sommel, som for nogenlunde bevante menn syntes utrolig. Viljen var der visstnok, men planen – den faste hånd manglet, derfor så det for oss ut som om de mest gikk iveien for hinannen. Langt om lenge kom vi da endelig avgårde sammen med «Sedow» og den siste av de mange prammer som var i behold. Med oss hadde vi en pumpe som veiet hele 3 tonn. Den var det hensikten å nytte til å pumpe «Malygin» lens med! Imidlertid var der fylt saltvann på kjelen, hvilket hadde til resultat at pumpen nektet å fungere. Langt om lenge kom vi da op til vraket, og vi skulde ta fatt med vår egentlige opgave, nemlig å redde i land det som reddes kunde.
Men da prammen var fullastet og skulde bukseres bort til «Sedow» for å losses begynte atter vanskelighetene og uhellene å forfølge oss. Det hadde blåst op til storm fra sydsydvest og det var bare såvidt vi klarte å få varene losset ombord. Derefter måtte vi dessverre innstille bergningsarbeidet for den dag. Vi fikk derfor ordre om å hente folkene som var igjen på vraket, og da dette var gjort blåste det så kraftig at «Sedow» kom i drift og måtte returnere til Barentsburg. Da den skulde slå akterover ved kaien der kom propellen inn i sleperen som derved blev brukket, hvorved den siste dyrebare pram gikk samme vei som sine forgjengere, og vår lille og skrøpelige motorbåt måtte være forberedt på å gjøre tjeneste både som pram og sleper.
Klokken var 2 morgen da vi la til kaien den 7. januar, og vi hadde stått i 46 timer uten søvn, så nu skulde det smake å komme under dynene! Den neste dag fortsattes atter bergningen efter at vi hadde foretatt en del nødvendige reparasjoner av skader som motorbåten hadde pådratt sig under den hårde påkjenning gjennem is og i hårdt vær. Denne dag fikk vi berget hele 14 tonn kjøtt, endel møbler etc. til tross for at det ut på dagen begynte å stridregne. Ved midnatt var vi så våte at vi knapt klarte å stå opreist så vi måtte slutte av. Til tross for trettheten var det første vi måtte tenke på å få våre klær tirret. Vi hadde nemlig ikke bytte med oss, og maskintoppen viste sig å være en fortrinlig plass for dette øiemed. På grunn av plassmangel var det umulig for oss å få egen lugar ombord i «Sedow», men ved mellemkomst av styrmennene blev dette ordnet ganske tilfredstillende på den måte, at Skyllstad fikk sove i bestikklugaren, Engen hos. 3. styrmann og jeg selv hos 1. styrmannen. Det var forresten nogen kjekke karer disse russiske sjømenn. De har prøvet litt av livet selv, og har derfor også fått øie for å ha omsorg for andre.
Vår opgave var nu avsluttet, og ved første anledning var vi bestemt på å vende tilbake. Dessverre var været de følgende dager dårlig, det samme var også vårt kompass, så vi torde ikke ta risikoen ved å reise. Det var derfor ingen annen råd for oss enn å ligge rolig og avvente begivenhetenes gang. Men da dagene gikk og ingen bedring innfant sig, fattet jeg tidlig om morgenen den beslutning å reise til tross for stormen fra sydsydvest. Jeg tørnet ut mine kamerater og satte dem inn i beslutningen, som de øieblikkelig var enig i. Da russerne får forståelsen av dette, blir vi budsendt av direktør Evseroff. Han spør om vi ikke synes det er risikabelt å ta ut i dette været, hvortil det blev svart, at risikoen nok var stor, men vi var i Store norskes tjeneste og ikke i russernes. På hans innstendige anmodning om å bli, blev vi dog værende, men forlangte at der øieblikkelig skulde gis direktør Sverdrup beskjed herom. – Vi synes forresten det er høist merkelig at vi intet har hørt fra Longyearbyen, hvilket viste sig å ha sin grunn i at russerne hadde funnet det mest formålstjenlig å holde tilbake de telegrammer som gjentagne ganger var sendt oss derfra! – Senere på kvelden kommer en helt uventet løsning.
Midt i vår utålmodighet og iver efter å komme avsted, kommer der beskjed om at om et par timer skal «Sedow» gå utover til «Malygin» med proviant, og derfra fortsette til Grumant City, men på grunn av den sedvanlige sommel gikk det både to og ti timer uten at «Sedow» fant det for godt å seile. Vi gikk derfor til køis en skuffelse rikere.
Hvis vi mente at vårt eventyr hos russerne nu var til ende, tok vi storlig feil. Dagen efter da vi endelig drog avgårde til vraket for siste gang, skulde komme til å bli kanskje den mest spennende av alle.
Det blåste storm fra syd, og for at vi skulde slippe å sette vår båt på vannet, fløitet vi da vi kom i nærheten efter en fra «Malygin». Om en stund kom der en stor livbåt bemannet med 10 menn, som fikk sakene innlastet, og derefter begynte turen tilbake til vraket. Imidlertid blåste det så kraftig at de ikke greiet å ro sig op mot været, men drev nedover Isfjorden og forsvant i mørket. Situasjonen var kritisk, og vi var straks klar over, at skulde der bli tale om redning, måtte vår motorbåt settes på vannet. Merkelig nok hørte vi intet fra russerne, og jeg løp derfor op på broen og sa fra. Båten blev så satt på vannet, og til tross for den høie sjø lyktes det oss å få den klar skipssiden. – Vi var nu kommet langt ut i Isfjorden, hvor sjøen gikk høit og stadig slo over baugen,
En av oss måtte stadig stå ved pumpen og en annen ved øsekaret for å holde oss nogenlunde lens. I mørket var det umulig for oss å avgjøre hvor vi hadde livbåten, men vi lot det stå til med kurs for Kap Heer, og en liten stund efter blev vi den vár tvers om styrbord og — op langs dens side. Vi forsøkte å få tak i sleperen, men stormen og den høie sjø gjorde dette umulig, hvorefter vi gikk til læ av den for å ligge på været og derefter med sakte fart arbeide oss op under den. Dette forløp bra, og vi fikk sleperen ombord, la roret hårdt venstre og slo full fart forover hvorved vi skar klar av livbåten, fikk sleperen fast og farten til lands kunde begynne. Dette gikk selvsagt bedrøvelig smått i det hårde vær. Til tross for at vi alle satt helt bak, slo propellen stadig vekk tørt. At russerne under slike omstendigheter la årene inn og la sig selv ned i båten for å røke skulde ikke nettop være egnet til å gjøre det lettere. Vår kraftige anmodning om å ta fatt med årene, efterkom de dog øieblikkelig, og da gikk det adskillig bedre. Efter halvannen times spennende seilas kunde vi avlevere livbåten med dens innhold langs «Malygin»s side. Selv var vi som vi pleiet å være i denne tid, våte til skinnet, og hvite i ansiktet av sjødrevet.
Klokken 6.30 den 14. januar kunde vi så si russerne farvel i Grumant og vende tilbake til vår kjære Longyearby efter endt eventyr. Et befrielsens hurra undslapp oss alle idet vi fikk lysene på ”gamlekaia” i sikte. Klokken 8.30 lå vi vel fortøiet ved tunellen i Longyearbyen, glade ved å være hjemme, og tilfredse over at den opgave som var oss tilstillet var vel gjennemført.
Jeg hadde mer en gang i løpet av disse spennende og begivenhetsrike dager grunn til å være takknemlig for de to kamerater som direktør Sverdrup hadde uttatt. Friske og uforferdede karer begge, som ikke tapte fatningen om det mange ganger så mørkt og håpløst ut, slutter Ingebrigtsen.
Denne karakteristikk passer også på ham selv, og gledeligvis på mange, mange av våre sjøfolk rundt om i verden.
”Vår ære og vår makt har hvite seil oss bragt”.