Da det norske samfundet på Svalbard måtte flytte

(Norsk tidend) 17/9 1941

Den norske militærstyrken i eks­pedisjonen til Svalbard var tall­messig liten i forhold til de cana­diske og britiske styrkene, men den hadde sin viktige misjon som representantene for de lovlige norske myndighetene på denne norske øygruppen. Det kom også klart fram da den norsk generalstabsofficeren gikk iland på Svalbard med myndighet som distriktskomman­dant. I regjeringens navn innkalte han straks alle vernepliktige til norsk militærtjeneste i samsvar med gjeldende norsk mobiliserings­ordre. Denne innkallelse omfattet det store flertall av nordmenn på Svalbard. I forbindelse med den ble det av mange hensyn beordret hel evakuering av befolkningen.

*

Et lite folkesamfund ble dermed på korteste varsel revet opp med rot for å flyttes over havet til fjerne sydligere himmelstrøk. Ingen revolusjon kunne vel være større. Den totale krig hadde plutselig fanget inn dette ”Nøytralien” som lå og lyste langt der nord i mid­nattssolen. Aldri i manns minne hadde Svalbard hatt en slik strå­lende vakker sommer som i år. Den hadde liksom understreket den særstillingen denne bortgjemte øy­gruppen hadde inntatt i utkanten av en verden mørklagt av krig og undertrykkelse og alleslags restrik­sjoner.

Gjennom radioen var krigen nådd opp til Svalbard, men ellers prak­tisk talt ikke. Tyskerne hadde oversvømmet Norge, men denne fjerneste delen hadde de enda ikke våget seg til å hærta. Foreløpig hadde de under trusselen av det britiske herredømme på de store havene funnet det formålstjenlig å la det lille samfundet deroppe mest mulig arbeide og styre seg selv som før. De søkte endog å vinne en viss godvilje ved å favorisere øygruppen forsyningsmessig. Det var sørget for mat og alleslags forsyninger for minst etpar år framover, og rasjonering var det bare et svakt tilløp til for margari­nens vedkommende.

Slangen var riktignok begynt å krype inn i paradiset i form av en og annen tysk propagandafilm, av stigende priser og lønnsreduksjoner, men stort sett hersket det en viss fredens sorgløshet og førkrigsvel­stand i dette ”Nøytralien” som var lykkelig nokk å være naboland til Nordpolen istedetfor til Polen.

* * *

Mot denne bakgrunnen var det den store omveltningen fant sted da Svalbard-folket nylig fikk ordre om oppbrudd. Riktignok hadde meldingene om overfallet på Russ­land undergravet noe av den tidli­gere trygghet, og forskjellige andre tegn dro i samme retning. Så en morgen viste et britisk fly seg, og det var tegnet til at oppbruddets time var rykket nær. Selve beset­telsen av Svalbard var en enkel sak som ikke krevde utfoldelse av heltemot, for det fantes ikke våpnet motstand. Men det taler til gunst for planleggingen og utførelsen av denne militære ekspedisjonen at den i all ro og mak kunne utføres uten at et skudd ble løsnet, og uten at tyskerne fikk snusen i hva som virkelig foregikk og kunne ta sine motforholdsregler. Hele eva­kueringen skjedde i fred. Solhimmelen ble ikke noe døgn for­mørket av tyske bombefly, og den rolige havflaten ble ikke stripet av periskopene fra tyske u-båter.

For kolonien som helhet var det et stort offer å måtte forlate Sval­bard. Størst ble selvsagt påkjen­ningen for de mange foreldrene å bli revet ut i krigens hasard og uvisshet med familiene sine. Det var nokk med lettelse at de igjen følte fast grunn under føttene sine da de for en ukes tid siden steg iland fra troppetransportskipet i en britisk havn.

Landstigningen i Storbritannia.

Det var solid norsk alvor og tyngde over Svalbard-folket da det kom iland for midlertidig å bli splittet og plantet over i fremmed jord. De fleste var i sportsklær der de kom nedover landgangen, mange i lusekofter og knickers, noen damer og barn i maleriske kvite pelsjakker. De bar på håndkofferter og ryggsekker, en enkelt dame en stor gitar. Det hele billede var norsk i en grad som ikke var til å ta feil av. Der var unge, kraftige grubearbeidere og værbitte fangstmenn.

Det var ikke godt å vite hva slags følelser var de sterkeste hos denne flokken ved landstigningen. De fantes sikkert i en rik blanding fra ung sorgløs glede og forventning blandt barna over denne nye verden til eventyrlyst hos unge vordende fedrelandsforsvarere og en viss bekymring hos andre mere fastgrodde overfor en ukjent framtid. Mange bånd var plutselig revet over. Eiendom og goder hadde måttet forlates. Bare omkring 50 kg. bagasje hadde hver av dem fått høve til å bringe med seg, skjønt kontrollen her ikke hadde vært særlig streng. Dessuten: Et hjem er et hjem. For mange mere løse og ledige kunne ordren om å bryte opp kjennes lettere – ja kanskje endog føles som en befrielse.

Hvorledes barna tok det.

Eldstemann var en arbeider i 60-70 årsalderen. Svalbard-samfundet var så ungt at det ennå ikke hadde noen oldin­ger. Men barn var det i alle aldrer fra de aller søteste babyer og oppover. Det var en flokk speidergutter og speiderpiker i uniformer. Barna var snart i full gang med å erobre alt det nye de så på stedet, der kolonien foreløpig var blitt innkvartert. Selv det friske, grønne gresset var en sensasjon for noen av disse ekte svalbardensere. De hoppet og lekte i gresset så det var en lyst og følte på blader og stakk seg på kristtorn. En av de mer foretaksomme guttungene var snart oppe i et tre. Det var sensasjon over sensasjoner for gutten fra det nakne Svalbard. En annen liten gutt spurte med forventningsfulle øyner straks etter bussturen dit ut hvor han nå var: Skal jeg snart få bile igjen?”

Hun ville vise at hun var norsk.

Patruljeføreren for pikespeiderne, en frisk 15-års jente, hadde et norsk flagg påsydd uniformen sin fremme på brystet, ”for at folk kan se hvor jeg hører hjemme”, som hun selv sa. Troppen hennes hadde vært på opptil 10 piker, men det var vanskelige forhold å arbeide og trene under på Svalbard, sa hun alvorlig, for det var hvert år så mange vekslinger i troppen. De store årlige forandringene i arbeidsstokken er forøv­rig noe som vanskeliggjør alt foreningsliv deroppe.

I en gruppe finner vi en 20-års gutt som er født og oppvokset på Svalbard. Deroppe hadde han jobben å hakke is til drikkevann. I den lange polarvinteren da alt fryser, ligger drikkevannsforsyningen annerledes til enn under sydligere himmelstrøk. Den går ikke gjennom rørledninger, men gjennom ishakkemaskinen og ”centralopvarmingen”: Nå er han innkalt til å trekke i kongens klær. Hvis han får sitt ønske oppfylt, får han en dag flygerens blå uniform og vinger.

Seks brudevielser på en dag!

I det evakuerte Svalbardsamfundet finnes det både lege, tannlege og prest. Like før det store oppbruddet fikk presten det særlig travelt. En gudstje­neste ble som vanlig holdt på formiddagen. Om ettermiddagen viet han ialt 6 par. På en uke hadde han 10 brudevielser. Det er en rekord for Svalbard, som neppe vil bli slått i de nærmeste tiårene etter krigen når det fredelige samfundet skal bygges opp igjen fra nytt av.

De kom til dekket bord.  

Det var en stor og vanskelig oppgave å ta imot hele Svalbard-kolonien og i en fart skaffe dem hus og mat, men denne oppgaven ble løst på en utmerket måte. Alle kom til dekket bord og fikk oppredd seng for natten. Britiske damer har gjen­nom frivillig arbeid tatt seg av disse evakuerte, og det knirkefrie arrange­mentet viser at den tyske luftkrigen har tryllet fram en hjelpeorganisasjon av stor effektivitet. Og det var ikke bare en organisasjon: hjertelaget var også iorden. Byens borgermester kom allerede den første dagen på besøk og sørget for radio, og sammen med den norske konsulen ble det arrangert en underholdning og med to-tre taler om innslag.

– – – – –

Statsråd Wold hilser Svalbard-folkene velkommen til det frie Norge i Storbritannia
,,Vi trenger dere her i vår kamp for Norges frihet“

Torsdag ettermiddag ble det i all enkelhet arrangert et velkomstmøte i forsamlingslokalet på det stedet hvor Svalbard-kolonien foreløpig er inn­kvartert for å gjennomgå alle de nødven­dige formalia. Møtet ble ledet av mini­ster Bentzon som åpnet det med å be alle samle seg i det gamle ønske for Kong Haakon, det frie Norges symbol. Der­etter ble kongesangen sunget.

Statsråd Terje Wold ønsket så på regjeringens vegne alle Svalbard-folkene et hjertelig velkommen til det frie Norge på Storbritannias jord. Re­gjeringens tanker hadde i det siste året ofte gått til Svalbard, og vi gledet oss når rapportene viste at alt gikk bra. Men på samme måten som freden er udelelig, er også krigen blitt total. Det ble etterhånden klart at kullene fra Svalbard ville gå til den tyske krigs­maskinen. Med overfallet på Russland kom Svalbard inn i krigssonen. Veien nordenom Norge ble en av de viktigste tyske transportveiene fram mot den russiske fronten. Vi kunne ikke av hensyn til vår allierte, Russland se på at disse kullene ble brukt til å føre de tyske krigsforsyningene fram det siste vanskelige stykket til nordfronten. Vi­dere ble det klart at vi måtte ta forholds­regler for å beskytte folkene våre på Svalbard på beste måten.

Jeg er glad for at dere nå er kommet vel hit, fortsatte statsråden. Ikke bare fordi dere etter regjeringens mening er mere i sikkerhet her, men fordi vi også trenger dere her i vår brfrielseskamp. Vi har her på Storbritannias jord bygget opp en hæravdeling, vi har en stadig økende marine og et flyvåpen i aksjon både her og på Island. Men det er gjen­nom handelsflåten vår at vi først og fremst gjør vår krigsinnsats.

Det viktigste som er skjedd siden 9. april ifjor er dog dannelsen av hjemme­fronten. Regjeringen står stadig i den mest intime forbindelse med folket der hjemme, og hele folket hjemme står bak kongen og regjeringen. Nå står hjemme­fronten foran den annen krigsvinters mange lidelser, forsterket ved de tyske plyndringene. Det sterkeste inntrykket av rapportene hjemmefra er dog ikke den materielle nøden, men den lovløsheten og vilkårligheten som nå rår. Våre beste menn settes i fengsel og konsen­trasjonsleir. Noen av dem er blitt skutt av tyskerne. Forleden dag ble 2 skutt under undtagelsestilstanden i Oslo. Den ene av dem kjente jeg personlig. Hans navn skal alltid leve i vår historie sam­men med de andre som har satt livet inn i kampen.

Også kampen herute krever sine ofre, og våre sjøfolk setter hver dag livet inn for å utføre sin dont. Det er til denne kampen dere er kommet. Krigen er total. Jeg vet at også dere vil være med. Jeg vet også at dere vil møte mange vanske­ligheter her i Storbritannia, og at dere er revet bort fra et sted hvor forholdene var gode. Jeg vil bare be dere huske at dere er kommet til et land i krig. Dere må alltid huske det mot og den heroisme som den britiske civilbefolkningen har vist i kampen. Det den maktet, reddet ikke bare England ifjor, men innsatsen vil komme til å lyse framover i historien. Jeg vet at også dere hver især vil hevde dere i kampen. Sammen skal vi alle være med og bringe hjem til landet vårt det som er det viktigste av alt: vårt fedrelands frihet.

Det opprettes et Svalbardkontor i London.

Statsrådens tale fant sterk gjenklang i forsamlingen og den ble fulgt av ”Ja, vi elsker”. Derpå leste Nordahl Grieg opp noen av sine krigsdikt. Et par av Svalbard-folkene fikk så ordet og takket på de evakuertes vegne for mottagelsen.

De uttalte sin forvissning om at alle ville gjøre sin plikt, og håpet om at de ofre som var krevet av dem ikke ville bli forgjeves.

Det ble opplyst på møtet i denne forbindelse at regjeringen ville gjøre alt for å ta vare på de evakuerte når de nå spredtes for alle vinde, og at det ville bli opprettet et eget kontor i London til å vareta deres interesser.

Tilslutt sa byens borgermester noen anerkjennende ord om Svalbard-folkene og ønsket dem alle hell og lykke.