(Budstikka 25/6 1940)
I fjor høst reiste en ung dame fra Stabekk, frøken Astrid Gulliksen, datter av Martin Gulliksen og hustru Jonette i Løkkeveien 2, til Svalbard. Hun blev ansatt som lærerinne ved skolen der oppe og var den første faste lærerinne ved denne skole. Til hun kom dit var det stedets prest assistert av fruen som hadde forestått barnas undervisning. Frøken Gulliksen var velskikket for sitt verv. Med sine tyve somre, sin brennende interesse for skolebarn og friluftsliv var hun slett ikke nervøs for mørketid og overvintring. ”Jeg akter å bli lenge på Svalbard,” sa hun da hun dro.
I går kom et telegram nord fra Svalbard med følgende innhold:
”hilsen stopp svalbard stopp alt vell stopp gift 1. juni stopp astrid stopp torer.”
Det kan være grunn til å fortelle litt om den solskinnshistorien som ligger bak. Da frøken Gulliksen ifjor høst dro nordover, gikk det en ung mann i Asker og var sorgsen i hu. Han ventet på en chanse til å dra efter. Det var Torer Thoresen, en i motorsportskretser velkjent skikkelse. Han er hjemmehørende i Asker, og han og Astrid hadde i mange år hatt et godt øie til hverandre, for ikke å si ”vært fast følge”, for å benytte den jargonmessige betegnelse. For kort tid siden kom den chanse som Torer Thoresen ventet på. Han blev ansatt på Svalbard og var ikke sen om å reise. 1. juni blev de gift, og venner og kjente av brudeparet såvel på Stabekk som i Aker, sender sikkert de to unge der nord sine beste lykkønskninger.