Erindringer og optegnelser av kaptein Einar Sørensen, Bodø.
(Nordlandsposten 11/3 1933)
Denne rute underholdtes av dampskibet «Lofoten». Fører av skibet var det ene år kapt. F. O. Hegge, som var meget interessert og dyktig i navigeringen langs Spitsbergens kyst fra Sydkap og til Danskeøen. Dette strøk var den gang dårlig kartlagt og oploddet. Det var jo ofte tåke langs kysten, så der måtte fares forsiktig frem, men allikevel gikk det godt.
Det annet år var kapt. Otto Sverdrup fører av skibet. Det var året efter den berømmelige Nordpolsferd med det aktværdige og verdenskjente polarskib «Fram».
Kapt. Otto Sverdrup var en hyggelig og prektig mann å ha til sin overordnede. Alvorlig og bestemt når det var et knipetak som for eksempel, når man kom i tåkebeltet og der av og til var litt vanskelig å manøvrere «Lofoten» gjennem drivisen, som nu og da lå langs kysten under vestlige vinder. Kapt. Otto Sverdrup var jo vant til å behandle «Fram» i isen; men denne skute var jo bygget for øiemedet og har tatt de tyngste tak av alle polarskib i verden. Otto Sverdrup var ikke en mann av mange ord, men han kunde også fortelle mange pussige, små historier fra sine ferder og da kom der av og til et lite lunt smil, som livet op. Turistene var meget begeistret for ham, og vilde gjerne hilse på ham; men han var nu ikke den der likte altfor megen opmerksomhet om sin person.
Vi hadde jo nokså mange turister med, tildels fullt belegg. På akterdekket var der bygget en prektig hytte med plass til flere. Ellers var «Lofoten» i god og oppusset stand fra dekk til kjøl og var akkurat passende av størrelse i denne fart, da det jo gjaldt å kroke imellem isflakene lang kysten fra Syd Kap til Isfjorden. Vi var da også av og til plaget av tåke, men man tok sig frem efter loddskudd, og vi var således kjent med dybden av kysten.
Vesteraalske Dampskibsselskap hadde også bygget et hotell i Advent Bay, hvor nu store norske kullkompani er.
Hotellet var godt innredet for dette øiemed. Det var innredet med smårum som lignet lugarer ombord i et passasjerskib og som bruktes til de av turistene som vilde storme og bli over for å drive jakt, eller å drive fiske eller botaniske og geologiske undersøkelser.
Vi ankret av og til op ut for Bjørnøya på tur til Spitsbergen og der gikk jo en og annen passasjer i land og tok øya i nærmere øiensyn. Vi så av og til nogen ræver der og en masse fugl var der, havhest og alker og der blev skutt en masse fugl, som blev liggende til føde for rævene.
Der var en masse fisk hvor vi lå tilankers på ca. 15 favner vann. Det var jo en oplevelse for flere av turistene og de moret sig som barn. Jeg husker der var en franskmann og en belgier som hver hadde fått fisk på kroken, den ene en stor stenbit og den andre en svær torsk. De var da så ellevilde, at de tok omkring hverandre og gråt, sådan var tiden den gang.
En aften henimot midnatt – solen stod flammende rød på en klar himmel. Det var et vakkert skue. Og så en masse med hval omkring, der var blåst i blåst så langt man kunde se. Alle passasjerene var på dekk.
En av passasjerene, en engelskmann, tok frem et stort gevær, som han hadde brukt til elefantjakt i Afrika, og fyrte løs på en hval. Han traff nok godt for hvalen slog ordentlig kraftig med halen, så sjøen stod høit. Man fikk dog engelskmannen til å slutte med sin sport for denne gang.
Det var nok mange av turistene, som aldrig hadde løsnet et skudd; men geværer hadde de da med sig. De trodde simpelthen at der fantes dyr overalt, og de vilde selvfølgelig ha med sig trofæer hjem. Ja, vi hadde da sandelig en nordmann med, som ikke var stort likere, med hensyn til jakten, dog med den forskjell at han brukte 2 par briller på engang når han skulde skyte.
Tilslutt blev den flinke nimrod fratatt sine geværer, og det var på høi tid ellers hadde det nok gått menneskeliv tapt. En dansk hoffotograf stod bak en forhøining med sitt fotografiapparat med stativ og et sort tørklæ og holdt på å ta billeder. Det var såvidt at man kunde se noget som rørte sig. Da legger den bolde jæger geværet til kinnet og fyrer på fotografen, så kulen hvinte om ørene på ham og da blev det vel meget av det gode. Det var da at nordmannen blev desarmert.
Ja, det var mange rare folk å ha med å gjøre. Samtidig var der jo også en masse erfarne jægere som forstod å bruke sine våben. Ennskjønt jaktutbyttet ikke blev stort, et og annet rensdyr blev skutt og nogen sæl. Ja, der blev jo også skutt isbjørn, men det var i en annen fjordarm av Isfjorden.
Det var også et par fangstbåter med utstyr og mannskap som hørte til hotellet.
Som fangstmenn der var forhyret av Vesteraalens Dampskibsselskap på disse turer med fangstbåtene var også den landskjente Paul Bjørvik og en av «Fram»-mennene, Bernt Bentzen, samt et par andre Tromsøgutter.
Disse mannskaper rodde turistene rundt om i de forskjellige fjorder omkring Isfjorden.
Av kjente norske menn var blandt andre advokat Ludv. Lumholtz, Oslo, overlærer Christensen, Tromsø, samt distriktslæge Johs Holmboe, Tromsø, med som turister. Distriktslæge Holmboe forsøkte sig meget med laks- og ørretfiske med sluk og advokat Lumholtz gikk på jakt efter rensdyr. Kaptein Hegge og jeg var med på en tur, og da skjøt vi hver vår ren, men det var lang vei å transportere dyrene ned til stranden.
Hotellet hadde også en laksenot stående nede i sjøen. Ja, laks fikk man jo så det blev nok til hotellets gjester. Laksen var sjelden større en 3 a 4 kilo. En dag hadde der forvillet sig en stor rugg av en kvitfisk i nærheten av laksenoten. Jeg kom nettop fra en liten jakttur, sammen med kapteinen og et par andre, da maskinisten ombord gjorde mig opmerksom på kvitfisken og avsted bar det med fangstbåten og et gevær. Jeg tror jeg skjøt 10 skudd på dyret, men den gikk fremdeles langs noten, ennskjønt det sikkert var såret. Så kom Paul Bjørvik og en mann til med en harpun og line, og da fikk kvitfisken dødsstøtet, men det blev en voldsom fart med båten på slæp.
Da endelig dyret var dødt, kom alle som bodde på hotellet og hjalp til med å trekke kvitfisken i land.
Den hadde ganske 4 tdr. spekk på sig. Huden tok jeg med til Hammerfest og solgte og fikk kr. 85.00 for den. Spekket fikk fangstmennene for sitt strev, og fornøiet var de. De var en vakker natt, da dramaet stod på. Blå himmel med strålende midnattsol og stille, ikke et vindpust engang.
Det skulde ha vært filmet.
En tur fra Hammerfest hadde vi med som passasjer den berømte russiske admiral Makkarow, som senere blev sprengt i luften med sitt skib under krigen med japanerne i Port Arthur.
Det var en prektig og statelig mann, som der før var så mange av i Russland. Vi stoppet flere avganger på turen for å ta loddskudd, og tok temperatur av sjøen. Admiral Makkarow hadde flere instrumenter med i videnskapelig øiemed.
Blandt andre kjente størrelser var Hertugen av Abruzzene med følge også med, samt flere andre store menn, likeså nogen prinser.
Hertugen av Monacco med sin flotte store S/y «Prinsesse Alice» lå også i Advent Bay på sin videnskapelige ekspedisjon.
Vi hadde med 400 sekker kull fra Hammerfest til fyrsten, og vi blev invitert ombord til fyrsten til lunch, kaptein Hegge og vi to styrmenn.
Der var intet som manglet så det ut for, en masse av retter, og flere sorter vine, og dertil musikk som 2 elektriske pianoer besørget, så det var ikke langsomt.
Ennskjønt jeg for min del, syntes der var noget mystisk over hele skuten, da jeg tenkte på spillefyrsten i Monacco og på navnet «spillehelvete» som banken jo også blev kalt.
Blandt de mange hyggelige og interessante oplevelser, må jeg også nevne møtet med Andreé og hans kamerater. Vi tok jo av og til en avstikker til Danskeøen. Første året blev det jo ikke noget av «Ørnen»s seillads. Det var vinden som fikk bære skylden den gang. Andreé var meget uheldig da det for det meste var nordlig vind, og han skulde jo nordover, og å seile eller krysse mot vinden i en ballong, vilde være nytteløst. Så var det da å pakke sakerne sammen og forsøke til neste år.
Året efter var vi også oppe ved Danskeøen et par ganger. Siste gangen vi var der var ballongen, «Ørnen», klar til start. Den stod og svaiet og var sprengfull av gass og vilde løfte sig, men den var godt fastgjort i sine fortøininger.
Vi var og hilste på Andreé og hans kamerater, og de var ved godt mot og så nokså lyst på sitt foretagende, å seile over polen med «Ørnen».
Om det virkelig kom fra hjertet det tvilte jeg på, men, som sagt, humøret var upåklagelig. Efter å ha sagt adjø med Andreé, Strindberg og Frankel, fikk jeg med den siste post til deres pårørende og det blev jo de siste hilsener fra disse prektige menn.
Jeg tok Andreé og hans kamerater i hånd og ønsket dem held og lykke på ferden. Og det blev jo også det siste farvel. Vi måtte nu gå fra Danskeøen for å innta vår rute fra Advent Bay, og nogen timer derefter fikk Andreé gunstige vindforhold, og avsted bar det mot det ukjente – over polarisen – med lidelser og strabadser – til døden befriet dem.