(Gjengangeren 7/2 1970)
Det er ikke alle forunt å ha et lommeur av en slik verdi – både pengemessig sett og som en kuriositet – som det Einar Mofjeld i Botne ved Holmestrand har i sitt eie. Uret har en gang tilhørt Roald Amundsen og var med på turen til Sydpolen i 1910–11. Det flotte kronometeret i gull og sølv skiftet eiermann på polturen. Under en pilkastkonkurranse som ble arrangert på «Framheim» ble det overrakt Jørgen Stubberud som var med på ekspedisjonen. Stubberud gikk seierrik ut av pil-dysten – og Amundsens gullur var førstepremie.
Siden den gang har uret skiftet eiere jevnt og trutt. Helt til det kom i hendene på Einar Mofjeld for 8–10 år siden. Han har siden den gang hatt det trygt forvart i sitt hjem i Botne. Det vil si for ca. to år siden lot han det sende over til Point Barrow i Alaska, der tre engelskmenn med Wally Herbert som leder la ut på en sledeferd til Nordpolen. Uret var med på denne ferden, og de tre engelskmennene kom seg velberget over til Spitsbergen. Nå befinner det seg i London, men om ikke så mange uker vil det være tilbake i Norge. Det berømte uret har altså nå tilbakelagt to polferder. På lokket står det inngravert ”Sydpolen 14/12 1911” og like under ”Nordpolen 5/4 1969”.
Einar Mofjeld forteller at han kom på tanken med å sende uret på ny poltur da han i slutten av 1968 leste en artikkel i Aftenposten om de tre engelskmennenes planlagte ferd. Han tok kontakt med avisen, og gjennom den fikk han vite tidspunktet for når starten skulle finne sted. Einar Mofjeld fikk vite at han hadde tre dager å få sendt klokken over til Alaska. Men det var mange ting som skulle ordnes, og han trodde denne tidsmarginen ville bli for liten. Uret skulle forsikres, og det viste seg snart å være en meget, komplisert sak. Vanlige forsikringsregler gjelder nemlig ikke i arktiske strøk, og det måtte spesialavtaler til. Uret ble forsikret for 150.000 kroner da alle formaliteter var ordnet. Aftenposten, som var med på å finansiere Amundsens polferd i 1910, tok så på seg oppgaven å frakte uret over til Alaska.
Bare noen timer før Wally Herbert og hans kamerater skulle begynne polferden kom uret frem. Da engelskmannen fikk seg forevist uret, sa han uten å nøle et sekund at det sikkert måtte ha tilhørt Roald Amundsen. Hvorfor han trodde dette, er det ennu ingen som har fått klarhet i. Men Herbert sa senere med en gang villig til å ta med seg uret. I London hadde han fått en mengde forespørsler om å ta meg seg forskjellige ting til polen, men hadde bestemt avslått alle. Uret tok han imidlertid med, ikke minst fordi Roald Amundsen var hans store forbilde.
Nå er både Wally Herbert og klokken ferdig med turen til Nordpolen, og begge er tilbake i London. Nå har Einar Mofjeld i invitert engelskmannen over til Norge. Han håper nemlig å kunne arrangere et møte mellom den unge nordpolfareren og mannen som fikk klokken av Roald Amundsen, Jørgen Stubberud. – Stubberud er nå 87 år gammel, men lever i beste velgående i Oslo.
Mofjeld har ennu ikke fått noe svar på sin invitasjon, men håper det vil komme om ikke så alt for mange dagene.
Hvordan klokkens videre skjebne kommer til å bli, er det ingen som har noen anelse om. Men Einar Mofjeld kommer ikke til å si nei takk til å gjøre seg av med den. Han mener at klokken er for verdifull til at den skal ligge hjemme hos ham. Han kunne for eksempel tenke seg at Fram-museet på Bygdøy overtok den.