SOS Nobile

av Helge Rabben

Norsk Ukeblad 8. januar 1969

General Nobiles ekspedisjon til Nordpolen med luftskipet «Italia» i 1928 ble en historisk og dramatisk ferd. Luftskipet styrtet ned, og i 49 døgn var Nobile og ni andre menn fanger på et drivende isflak. Utallige red­ningsaksjoner ble satt i gang, blant dem Roald Amundsens ekspedisjon som aldri kom frem. Nå er det laget film om Nobile-ferden.

Italienerne og russerne har gått sammen om å lage en film som utvilsomt vil bli viet den stør­ste interesse i Norden, ikke minst i Norge. Det dreier seg om ”La Tenda Rossa” – Det røde teltet – som beskriver en dramatisk, histo­risk hendelse i Arktis: general Nobiles tragiske ekspedisjon til Nord­polen med luftskipet i 1928 da seks italienere, en svenske og to nordmenn – Roald Amundsen og Leif Dietrichson – mistet livet.

15. april 1928 startet «Italia» fra Mi­lano. Turen til Ny-Ålesund ved Kongsfjorden på Spitsbergen var ca. 5000 km lang og vanskelig nok på grunn av tordenvær og snøstormer. Men Nobile greide å føre både luft­skipet, besetningen og ni tonn utstyr velberget frem. Ekspedisjonens baseskip «Citta di Milano» lå allerede klar i Kongsfjorden.

23. mai satte «Italia» kurs for selve Nordpolen, og over der fløy luftski­pet om natten mellom 24. og 25. mai. Nobile markerte det store øyeblik­ket ved å kaste ut et italiensk flagg, et banner dedisert til den hellige Ambrosius (Milanos skytshelgen) og et kors som var en gave fra pave Pius XI. Mens mennene skålte i siciliansk vermouth, spilte grammofonen pa­triotiske sanger og den udødelige ”O Sole Mio”.

Under tilbaketuren til Kongsfjord om formiddagen 25. mai øket vinden til storm og luftskipet begynte plut­selig å synke. Få minutter senere styrtet det ned. Gondolen ble smad­ret. Ti av mennene ombord befant seg med ett hulter til bulter på et drivende isflak. Nobile selv var blant dem. Både han og flere andre var såret og forslått. På en eller annen måte havnet Nobiles lille maskott-hund Titina også på isen. Den var i bra form.

Mens mennene prøvde å komme til sans og samling etter nedstyrtningen, lettet luftskipet og forsvant. Seks mann – som ikke var blitt slynget ut av gondolen da luftskipet styrtet – var fremdeles ombord. In­gen av dem ble funnet igjen.

De overlevende befant seg i en nesten håpløs situasjon. Men de be­holdt fatningen og innrettet seg så godt det lot seg gjøre etter omsten­dighetene. Blant utstyret som hadde rast ut av gondolen, var det til alt hell også et telt. Det ble reist i en fart. Teltduken var overstrøket med rød anilinfarve – og slik oppsto Det røde teltet oppe i isødet.

Radiosignalene blir oppfattet!

Den dyktige radiotelegrafisten Giutty Seppe Biagi klarte å sette i stand en ødelagt radiosender. Dag etter dag sendte han desperate signaler – SOS NOBILE, SOS NOBILE – ut i eteren, men tilsynelatende forgje­ves. I mellomtiden var folkene i Ny-Ålesund blitt klar over at noe for­ferdelig måtte ha skjedd med ekspe­disjonen. Nyheten spredte seg over hele kloden. Det er ingen overdrivel­se å si at millioner av mennesker holdt pusten mens de ventet på mel­dinger fra Arktis.

Omsider ble Biagis signaler opp­fanget av en russisk radioamatør ved navn Kolka. Dermed fikk verden vite at iallfall noen av mennene fra luft­skipet var i live. Med en begeistring og en innsatsvilje som knapt hadde sitt sidestykke i historien, begynte man å organisere unnsetningsaksjoner. Regjeringer, andre myndigheter, foreninger og private stilte seg spon­tant til rådighet. Snart vrimlet det av travle mennesker i det ellers så forlatte Ny-Ålesund på Svalbard. Men det var ikke til å unngå at det opp­sto forvirring. Innsatsviljen var nok stor, men unnsetningsaksjonene var ikke godt nok koordinert.

I mellomtiden hadde tvil og mis­mot sneket seg inn blant mennene i det røde teltet. De følte seg fullsten­dig isolert og forlatt. Ikke lot det til at noen kunne høre Biagis signaler. Teknikeren Natale Cecioni lå der med et stygt benbrudd, og Nobile selv hadde brukket en fot og et hånd­ledd. Matrasjonene ble mindre og mindre.

Det hjalp litt da mennene fikk skutt en isbjørn. Men selv om disi­plinen fremdeles var god, begynte noen av dem å lure på om det ikke ville være bedre å forsøke en marsj over isen til Svalbard istedenfor å vente passivt på døden. Isflaket var fremdeles i drift.

Nobile mente det var best å vente samlet. Han regnet med at unnsetningsaksjoner ville bli organisert og at det røde teltet snart ville bli opp­daget fra luften. Marineoffiserene Adalberto Mariano og Filippo Zappi og den svenske vitenskapsmannen Finn Malmgren var mest stemt for å prøve å nå land. Etter at Nobile hadde overlatt til hver mann å handle etter egen samvittighet, forlot Ma­riano, Zappi og Malmgren det røde teltet og begynte en farefull tur over isen i håp om å nå frem til folk og så sende hjelp til de andre.

Roald Amundsens ekspedisjon.

Endelig oppfattet den russiske radioamatøren de havarertes posi­sjon, og unnsetningsmannskapene fikk noe å holde seg til. En dag ble teltet oppdaget av et italiensk fly, og man klarte å få kastet ned pro­viant og diverse utstyr. Nobile og hans menn fikk håpet tilbake. Ende­lig! Redningen var bare et tidsspørs­mål. Men ville den komme før isløs­ningen?

Det var nå gått nesten en måned siden den skjebnesvangre dagen da «Italia» styrtet ned. Roald Amundsen var blant dem som brente av iver etter å gjøre noe for Nobile-ekspedisjonens medlemmer. Et par år i for­veien hadde han selv ledet en vel­lykket Nordpol-ferd med luftskipet «Norge», konstruert og bygd av Nobile.

Av forskjellige grunner som vi ikke skal komme inn på her, kom det til ganske bitre uoverensstemmelser mellom Amundsen og Nobile etter «Norge»-ekspedisjonen, som begge kan­skje ville ha æren for.

Men den store polarfareren Amund­sen tenkte ikke på denne feiden nå. Han visste bare at Nobile og hams menn var i livsfare og at han selv kanskje var den som best kunne hjelpe. Alt annet ble skjøvet til side. Her gjaldt det å gjøre en innsats.

Som vi alle vet, gikk han ombord i det franske flyet «Latham» i Bergen og fra Tromsø satte kurs for isødet. Amundsen nådde aldri frem. Han ble borte for alltid oppe i Nordishavet. Lang tid etter fant man noen vrakrester fra «Latham». Det var alt.

Redningen

Umberto Nobile skulle bli den første som ble reddet. Et svensk fly ført av flyveren Lundborg greide 22. juni å ta seg ned på isen i nærheten av det røde teltet. Det hadde plass til én mann foruten fly­veren og en kamerat av ham som var med. Hvem skulle bringes først i sikkerhet? Mennene i teltet insi­sterte på at det måtte bli Nobile, og det samme gjorde Lundborg. Hvis bare han nådde frem til basen i Kongsfjorden, ville man ha størst mu­lige sjanser til å berge de andre.

Nobile selv likte ikke tanken på å forlate sine kamerater, men han bøyde seg for de andres vilje. Med hunden Titina, loggbøker og doku­menter i armene ble han hjulpet opp i det svenske flyet som så transpor­terte ham til baseskipet «Citta di Milano».

Lundborg forsøkte senere å hente flere av mennene i det røde teltet, men flyet hans havarerte, og den modige flyveren måtte selv reddes.

Mens dette pågikk hadde russerne også bestemt seg for å organisere en unnsetningsekspedisjon. De hadde sendt «Krassin», en kraftig isbryter, ut i Polhavet. Dette initiativet skulle vise seg å være det riktige, og det ble tatt i siste liten.

De tre mennene som hadde forlatt det røde teltet i håp om å finne red­ningen ved å gå over isen, ble utsatt for umenneskelige lidelser. Svensken Malmgren var allerede sterkt svek­ket da de startet. Snart skjønte han at han aldri ville klare hele turen. Han la seg ned og ventet stoisk på døden som for ham sannsynligvis ble en befrielse. De to italienske marineoffiserene Mariano og Zappi slepte seg videre, men også de var til slutt i en elendig forfatning.

Som ved et mirakel ble de oppda­get av folkene ombord på «Krassin» da de nesten ikke hadde krefter igjen. Den russiske isbryteren greide like etter å forsere seg frem til det røde teltet og fikk berget resten av men­nene fra «Italia». Dette skjedde ikke før 12. juli – 49 dager etter at luft­skipet styrtet ned.

Kvinnelig innslag

Det sier seg selv at å lage en film om den tragiske «Italia»-ekspedisjonen ikke er noen lett oppgave. Filmen er blitt en virkelig kjempeproduksjon i farver og på bredlerret. Alt i alt har den kostet over 70 millioner norske kroner, og den varer i ca. tre timer. Det er to italienske og et russisk selskap som finansie­rer. Italieneren Franco Cristaldi – gift med Claudia Cardinale – står som produsent. De tekniske oppga­vene og de viktigste rollene er jevnt fordelt på russere og italienere, men det finnes kjentfolk fra andre land også blant rolleinnehaverne. Regissør er den meget ansette russeren Mickail Kalatozov som har en lang, in­ternasjonal karriere bak seg.

Hovedpersonen, det vil si Umberto Nobile, spilles av engelskmannen Pe­ter Finch. Tyskeren Hardy Krüger opptrer som flyveren Lundborg, og hans landsmann Mario Adorf spiller Biagi. Italieneren Luigi Vannucchi er marineoffiseren Zappi. Ellers fin­ner vi en rekke russere som de øv­rige medlemmer av «Italia»-ekspedisjonen, dyktige skuespillere som imid­lertid ikke er kjent blant det store publikum rundt i verden.

Nå var det jo bare mannfolk med på de hendelsene som ”Det røde tel­tet” vil gjengi så objektivt og nøy­aktig som mulig. Men produsenten og regissøren er av den mening at man ikke kan lage en så stor film uten et kvinnelig innslag. Derfor har de tatt seg den lille frihet å føye Claudia Cardinale inn i handlingen som Finn Malmgrens forlovede. Sce­nene som viser Valeria – Claudias navn i filmen – mens hun venter på nyheter fra isødet på Svalbard, er meget gripende. Til slutt blir det No­bile selv (Peter Finch) som må for­telle henne om forlovedens tragiske bortgang.

Så helt grepet ut av luften er for øvrig ikke Claudia Cardinales rolle. Hun forteller selv: – General Nobile har sagt at Malmgren, før han la ut på sin siste marsj fra det røde teltet, ga ham et skjerf som han hadde hatt rundt halsen under ferden med luft­skipet og ba ham levere det til Valeria, hvis Nobile selv og de andre ville bli reddet. Det var som om Malm­gren hadde en forutanelse om at han aldri ville komme frem i live.

Mange sterke scener.

De første opptakene begynte i Estland for nærmere et år siden, og så har det gått slag i slag i Russ­land og Italia: Lundborgs tilbake­komst med Nobile ombord, Valeria som får høre om Malmgrens død, den febrilske virksomheten blant unnsetningsekspedisjonene i Kongsfjorden, «Krassin» som bryter seg inn i Polha­vet og mennene som nervøst venter på nyheter ombord i baseskipet «Citta di Milano» (et russisk skip) som ligner meget på det virkelige. Utenfor Moskva spilte man inn en del kjærlighetsscener mellom Valeria og Malmgren, inkludert kanefart med reinsdyr – og på den islagte Ladoga-sjøen ble det tatt opp scener rundt det røde teltet.

Mange tusen russiske statister er med i enkelte massescener, bl. a. når «Krassin» legger ut på redningstoktet fra en russisk havn i Arktis men for anledningen ble dette filmet på havnen i Leningrad. Enkelte interiø­rer er laget i et Moskva-studio, andre

spesielt slike som nødvendiggjør særlige effekter – i Roma. Filmen er premiéreklar til våren.

En rekke scener er filmet fra luf­ten ved hjelp av fly, helikoptere og en diger ballong. Ofte var hele fem kameraer i sving for å ta opp samme scene. Slikt koster, men produ­senten har ikke gått altfor sterkt inn for å bruke sparekniven. For eks­empel ble en rekke polarkostymer laget i hele fire sett, fordi tekniker­ne regnet med stor slitasje på stof­fene på grunn av uvær, snø, is og vann. Produsenten Cristaldi vil ikke ut med hvor mye det kostet å lage en naturtro reproduksjon av luftskipet etter general Nobiles egne

tegninger, men det var neppe småt­terier.

– Jeg glemmer aldri Amundsen …

Hverken russerne eller italienerne ville gå i gang med en slik film­produksjon uten å innhente første­hånds bistand fra folk som ennå har hendelsen i friskt minne – og blant disse står general Umberto Nobile først på listen. Ja, for Nobile lever den dag i dag. selv om han er blitt hele 84 år gammel.

Vi oppsøkte generalen i hans ko­selige hjem i Roma. Den tidligere polarforskeren, luftskipskonstruktøren, professoren m. m. er kanskje blitt litt mindre med årene, og tyde­lig er det at de mange angrep som ble rettet mot ham etter ekspedisjo­nen ikke har gått sporløst forbi.

For Nobile måtte tåle mye etter at han ble reddet fra isødet. Det øye­blikket han gikk med på å være den første til å klyve opp i Lundborgs fly, mistet han så å si en hel ver­dens respekt. Han skulle være den siste til å forlate det røde teltet, i stedet lot han sine kamerater i stik­ken for å redde seg selv. Dette og mye mer ble sagt om Nobile, hele hans karriere, ja, hele hans liv ble nærmest ødelagt etter denne redningen i 1928.

Han kom ikke hjem i triumf, og etter polferden bodde han i nærmere femten år utenfor Italia. I dag er han imidlertid igjen bosatt i Roma.

– Hva mener De om filmen ”Det røde teltet”? spør vi.

– Jeg hadde ikke noe imot at det ble laget en slik film, sier Nobile.

– Det som hendte med min «Italia»-ekspedisjon satte verden på ende i flere måneder, og som alle vet opp­sto det polemikker av alle slag i ti­den som fulgte. Ja, den er ikke dødd ut ennå, nå 40 år etterpå…

– Hvordan tror De filmen vil vir­ke?

– Som sagt, en slik film kan være bra nok – så fenge de ansvarlige virkelig går inn for å være upar­tiske. Både produsenten Cristaldi og regissøren Mickail Kalatozov var i kontakt med meg gjennom lengre tid, og jeg har stor tillit til dem begge. Kalatozov har jo det egent­lige ansvaret, og jeg vet han er en meget samvittighetsfull mann.

– Var De selv konsulent for fil­men?

– Nei, ikke direkte konsulent. Men jeg ga Kalatozov flere opplysninger fra den gangen, og dessuten er en god del av filmen basert på mine bøker. Jeg har også vært behjelpelig med tegninger og kalkyler med hensyn til byggingen av luftskipet som brukes i filmen.

– Har De fulgt filmen på nært hold hele tiden?

– Ja, stort sett. På oppfordring av produsenten og regissøren har jeg gitt en slags kritikk etter hvert som den er blitt laget. Det oppstår jo lett små feil, og de ansvarlige har vært villige til å rette på dem etter mine anvisninger. På den annen side har jeg ikke terpet på mindre viktige detaljer som kanskje er helt anner­ledes enn jeg husker. Selve film­kunsten har jo også sine krav.

– Hva med Roald Amundsen?

– Roald Amundsen er hedret stort, som han fortjener, i denne filmen. Det er et punkt som jeg har passet nøye på. Uansett det som er blitt sagt og skrevet om en såkalt feide mellom Amundsen og meg, så vil jeg gjerne understreke at dette ofte har vært overdrivelser og forvrengnin­ger. Jeg hadde alltid den største res­pekt for Amundsen, og jeg tror den var gjensidig. Han nølte heller ikke med å reise til Arktis for å komme meg til unnsetning…. Tror De jeg kan glemme dette?

Nobile vil for øvrig skjenke Tromsø by en bautastein over de menn som mistet livet i forbindelse med letingen etter de overlevende fra «Italia» – og da spesielt Roald Amund­sen. Hvis alt går etter planen, skal den stå ferdig til våren.