Alle som har lest Roald Amundsens «Sydpolen» vil huske Bettys topp, et fjell på Sydpollandet
På Sydpolkartet finner vi fire fjelltopper med kvinnenavn. Det var Roald Amundsen som i takknemlighet, hedret sine venninner med å oppkalle fjelltopper etter dem. De fire fjelltoppene er: Mount Betty, Mount Ruth Gade, Mount Alice Gade og Mount Alice Wedel Jarlsberg. Toppene er oppkalt etter: Betty Andersen – familien Amundsens mangeårige husbestyrinne, Ruth Sibley Gade, Alice Garfield King Gade og Alice Wedel Jarlsberg.
*
Litt om de hedrede kvinnene og deres ektemenn.
Betty Andersen (1838-1923)
Alle som har lest Roald Amundsens «Sydpolen» vil huske Bettys topp, et fjell på Sydpollandet. Denne toppen er oppkalt etter polarforskerens barnepike. Betty Andersen, som stammet fra Gøteborg. Hun kom ombord i en av farens skuter i 18-årsalderen og var fra den dagen – til hun døde i 85-års alderen – i familiens tjeneste. Hun var barnepike for Roald og alle hans tre brødre, delvis for neste generasjon, og også for tredje generasjon. Det var Betty som reddet Roald fra å drukne den gangen han som 3-åring lekte ute i hagen i Uranienborgvegen 9, hvor familien bodde den gangen.
Betty ligger begravet på Nordre Gravlund, hvor Roald Amundsen sørget for et pent gravmæle over denne trofaste sjel. Etter at hun i mange år hadde stelt huset for Amundsen ute på Bålerud i hans hjem ved Bunnefjorden, fikk hun bo i et eget hus på eiendommen – «Bettys hus», som bestod av stue, kjøkken og et lite værelse.
I sin tid fikk Betty Andersen en gullring av Oslo Bys Vel «for lang og tro tjeneste», som det står ringen. Hennes navn er også gravd inn i ringen. Denne ringen er av grosserer Hans Myhre, Oslo, forært til museet på Amundsens fødested i Borge ved Sarpsborg. (Aftenposten 2/10 1942).
*
En oppdagelse på Betty-toppen
Dagboksblade fra Roald Amundsen sydpolsferd
En løsrevet side av Roald Amundsens dagbok fra Sydpolsferden 1911 ble funnet i en steinvarde på Betty-toppen av den amerikanske geolog og polarforskeren dr. Laurence M. Glould da han deltok i admiral Byrds ekspedisjon 1928-30. Den 26. januar 1946 vil dr. Gould overrekke funnet som gave til Det Norske Geografiske Selskap under et besøk i Oslo. I dr. Gould, som er president for Carleton College, Northfield, Minnesota, flyr til Skandinavia fra New York 19. januar for å holde foredrag i Oslo, København og Stockholm om Antarktis.
– Helt siden jeg fant dagbokbladet har jeg oppbevart det i en stålbok hjemme i Minnesota. Mange, både museer, organisasjoner og privatpersoner har gjerne villet ha det, men det har hele tiden vært min urokkelige mening at disse 75 -100 ord skrevet av Roald Amundsen med fast og lett leselig skrift hører hjemme i hans hjemland Norge! sier dr. Gould. Men dagbokbladet innledes kort og godt med: ”Vi nådde og gikk rundt Sydpolen 14. – 16. desember 1911.” Bladet er datert 16.-17. januar 1912. Da vi fant det, var bladet i god stand, og det er det den dag i dag. Det blir oppriktig talt ikke tett å skille seg av med et så kjært dokument, men rett skal være rett, og jeg vet det kommer i gode hender og til et folk som forstår å ta vare på og hegne om minner om sine store sønner. Dr. Could forteller videre at han under sitt besøk håper å komme i kontakt med de norske ledere av den norsk britisk-svenske polarekspedisjonen som er under forberedelse. Han vil også gjerne treffe igjen de unge nordmenn som har studert ved hans college i Minnesota, og som han ble meget gode venner med. Dette blir hans første besøk i Norge, ”men neppe det siste,” tilføyer han smilende.
Bare synd at det skulle ta så lang tid, og at besøket må bli så kortvarig i Norge har gjennom Nansen og Amundsen bidratt så meget verdifullt til den i internasjonale polarforskning. Derfor i blir det dobbelt kjært for meg med egne øyne å få se det miljø de kom fra.
Dr. Gould har foruten i Byrd-ekspedisjonen også deltatt i Michigan Grønlands-ekspedisjon i 1926 og ekspedisjonen til Baffin-øya i 1927. (Aftenposten 19/1 1949).
**
Ruth Sibley Gade (1879- )
Mount Ruth Gade – et høit fjeld nær Sydpolen, det høieste og, ifølge Amundsens ord, det smukkeste blandt Sydpolens fjelde, er opkaldt etter mrs. Ruth Sibley Gade. Hendes mand er nordmanden John A. Gade, en i New York velkjendt arkitekt.
Under sit sidste ophold i Amerika var Amundsen gest hos Gade, af hvem han fik et betydeligt bidrag til sin ekspedition.
”Når jeg kommer polen nær”, sagde han ved afskeden, ”vil jeg se mig om etter noget rigtig smukt og opkalde det etter mrs. Gade.” Gade har modtaget et langt brev fra Amundsen, hvori han meddeler, at han har indfriet sit løfte (Aftenposten 21/05 1912).
.
**
Alice Garfield King Gade (1871-1938)
Fru Alice Gardfield King Gade, minister Fredrik Herman Gades hustru er som telegrafisk meddelt for nogen dager siden avgikk ved døden i deres hjem Chateau du Mesnil i nærheten av Paris.
Alice Garfield King blev i 1897 gift med Herman Gade som da var advokat, senere norsk konsul i Chicago. I de representative stillinger Gade innehadde som konsul i Chicago, som norsk generalkommissær ved San Fransisco-utstillingen i 1915, – som norsk minister i Rio Janeiro – og nu i de senere år i deres vakre hjem utenfor Paris har fru Gade stått ved sin manns side som den charmerende og elskverdige vertinne i et hjem, som gjestfritt alltid stod åpent for norske gjester. (Aftenposten 2/6 1938)
Fredrik Herman Gade
Tidligere norsk sendemann i Rio de Janeiro, Fredrik Herman Gade, er avgått ved døden i Frankrike. 20. februar, nær 72 år gammel. Minister Gade var født i Oslo, på Frogner hovedgård, som sønn av amerikansk konsul Gerhard Gade. Han reiste 17 år gammel i 1888 til Amerika. Hvor han ved Harvard-universitetet i Cambridge, Mass., tok graden bachelor of arts i 1802 og bachelor of law i 1895. Deretter slo han seg ned som advokat i Chicago, hvor han praktiserte til 1910. Det var i den lille by Lake Forest like ved Chicago han og hans amerikanske hustru, Alice Garfield King, skapte seg det hjem som våre landsmenn der over kalte ”Frogner i Vesten”. Og Lake Forest selv valgte ham til borgermester termin etter termin.
Som god nordmann fulgte han med varm interesse Norges selvstendighets kamp og tok ved unionsoppløsningen i 1905 ivrig del i det arbeid som ble nedlagt for å fremme Norges sak i Amerika. Ved nyttårskiftet 1906 ble han utnevnt til den første norske konsul i Chicago. Under et opphold i gamlelandet ble han av daværende utenriksminister Irgens oppfordret til å tre inn i det norske diplomati, og gjenervervet sin norske borgerrett 17. mai 1910. Imidlertid støtte han på mange vanskeligheter hjemme i Norge og opplevde mange skuffelser. Gade-saken opptok som mange eldre vil huske gemyttene i atskillig grad. Men Gade så stort på tingene og gjorde i de årene som fulgte sitt gamle fedreland mange og store tjenester. Han var medlem av utenrikskommisjonen og dennes arbeidskomité i 1913–14, og av emigrantkommisjonen i 1914. Han ble medlem av Nordmannsforbundets representantskap og seinere av dets styre. Han var blant Den Norske Amerikalinjes ivrigste forkjempere og satt i linjens styre fra 1910 til 1914. Under jubileumsutstillingen på Frogner presiderte han ved den store bankett i Sangerhallen for 3000 norsk-amerikanere 4. juli 1914, og holdt talen for dagen. Og det var også på hans initiativ norsk-amerikanernes jubileumsgave ble til. Samme år drog han tilbake til Amerika og var Norges generalkommissær ved San Francisco-utstillingen i 1915. Nyttår 1916 ble han Norges første utsendte konsul i Chicago, hvor han før hadde vært ulønnet konsul, og ble i januar 1918 konstituert chargé d’affaires og generalkonsul ved legasjonen i Rio de Janeiro. Halvannet år seinere ble han utnevnt til norsk sendemann her og innehadde denne viktige post til 1929. 1926 fikk han som minister en mission speciale i oppdrag å føre Hannevig-saken fram i Washington og nedla her et stort arbeid, hvor hans erfaringer som amerikansk jurist og hans gode forbindelser i politiske kretser i Washington, kom hans land i høy grad til gode. Han trodde på saken og mente den ikke skulde gis opp. I 1929 slo han seg ned i Frankrike. Han kjøpte slottet Château Mesnil St. Denis i Seine-et Oise, hvor han nå døde.
Sendemann Gade var en mann av et varmt og ildfullt fedreland sinn. Det viste seg ikke minst gjennom de store tjenester han ytet vår store landsmann Roald Amundsen i hans trengselsår. Gade ytet Amundsen økonomisk støtte under hans foredragsturné i Amerika og likeså i forbindelse med hans ekspedisjon. I takknemlighet for dette opkalte Amundsen en av toppene på sydpollandet etter fru Gade.
I 1934–35 kjøpte Fredrik Gade Roald Amundsens hjem Svartskog og forærte det til den norske stat.
Hans ønske var å tjene sitt gamle fedreland og etter vår gjenvunne selvstendighet befeste dets stilling i den store republikk som ble hans annet fedreland.
Sendemann Gade etterlater seg to barn, legasjonsekretær Gerhard Gade (1898- ) i Quito og en datter, Alice, som er gift med byråsjef Holmboe i Oslo. (Aftenposten 2/3 1943).
*
Roald Amundsen og Alice King Gade, datter av Alice og Fredrik H. Gade. Bildet er tatt om bord i «Stavangerfjord» i 1926.
Hun er født i 1899 og døde i (1960-årene?). Hun ble gift før krigen med Egil Anker Morgenstierne Holmboe.
*
Alice Wedel Jarlsberg (1861-1913)
Roald Amundsens Pariser-besøg.
Der nu hidkomne Pariseraviser indeholder spaltelange beretninger om Roald Amundsens og kaptein Nilsens ankomst til og ophold i Paris. Sydpolens opdagere har ialfald i et par-tre dage opnået at være det selvsagte objekt for Pariserpressens journalister. De fleste af aviserne vier endog sin førsteartikel til ære for ”den mand, som har set polen.” Og der vrimler af lovord og begeistrede hyldningsartikler til den store nordmand.
”Figaro” ser ud til at være særlig Norges- og Amundsenbegeistret. Den indeholder en detaljeret skildring af Amundsens ankomst til nordbanestationen i Paris, – dengang da det geografiske selskabs prins Roland Bonaparte, ministerister Wedel Jarlsberg og alle de øvrige fremmødte honoratiores holdt på ikke at finde Roald Amundsen, som havde forstukket sig i en af de bagerste vogne i toget.
Blandt de mange store festligheter til Amundsens ære var den dejeuner (frokost), som blev givet af minister Wedel Jarlsberg, den mest strålende og vellykkede. Menukortet var på forsiden prydet med et helt lidet kunstverk udført af en af Paris første kunstnere. Man ser i midten af billedet en udmerket reproduktion af det bekjendte polbillede fra Amundsens bog, hvor de fire opdagere med blottet hoved hilser flaget over teltet på Sydpolen. På hver side af billedet ses den norske løve med det trefarvedes flag som baggrund, foran et vellykket isbillede med en sæl hvilende over et par korslagte ski. Og op af baggrunden hæver sig konturerne af «Fram»s rig med den røde silkevimpel i toppen, – riggen halvt skjult af den norske løve i guld omslynget af egeblade. Under billedet står to datoer: Sydpolen 16de december 1911. – Paris 16de december 1912.
På bagsiden af menuen ses en udmerket reproduktion af et af de høieste og vakreste fjelde på Sydpolsturen, Alice Wedel Jarlbergs fjeld. (Aftenposten 1/1 1913).
*
In memoriam.
Alice Wedel Jarlsberg.
Budskabet om fru Alice Wedel Jarlsbergs død kom ikke uventet. I flere år havde hun op budt sin store energi og sit freidige livsmod for at kue den snigende sygdom, som havde angrebet hende; – man nærede allerede berettiget håb om, at dette skulde lykkes, da der viste sig symptomer overfor hvilke lægerne stod stod hjelpesløse. Det sidste halve år blev derfor en tung smertens tid, så døden tilslut kom som en befrier.
Med ministerinde Wedel Jarlsberg er en sjelden sympathisk og vel udrustet personlighed gået bort. I over en menneskealder har hun i flere af Europas hovedsteder på en udmerket måde repræsenteret det land, som hun ved sit ærgteskab følte sig så sterkt knyttet til. De fleste vil erindre hende om den elskverdige og forekommende ministerfrue i Madrid og Paris, lige afholdt af landsmænd og det store kosmopolitiske selskab, som kom i hendes hus.
Vanskelig kunde Norge finde en datter som på en mere fuldendt måde, gjorde les honneurs overfor den store verden – end denne tyskfødte dame. Allerede i sin fremtræden overordentlig smuk og statelig forstod fru Wedel Jarlsberg ved sin ydre apparition at samle opmerksomhed og beundring, men dette første indtryk svandt hurtig overfor den hjertensgodhed og naturlige elskværdighed hvormed hun mødte selv den ubetydeligste af sine gjester.
Aller mest til sin ret kom hendes store representationsevne overfor den skare – nordmænd og udlændinger – som har nydt gjestfrihet på Palsgård i Jylland os nu i de sidste år på det skjønne Skaugum i Asker – det sted som minister Wedel og frue delvis havde skabt og ved hvilket hun hang med rørende kjærlighed.
Her i de deilige omgivelser sit eget land følte hun sig som frue i sit hus og nød sine lykkeligste timer før sykdommen fik overhånd.
Medens hun lå syg i Paris var hende eneste tanke at få komme hjem til det elskede Skaugum, og hun udmalede sig, hvordan våren og sommeren lagde sig kjærtegnende over have og park.
Nu kommer hun alligevel hjem – medens landet står i sommerdragt gjør Alice Wedel Jarlsberg sin sidste reise for at finde hvile under de gamle trær på Jarlsberg.
Alice Thekla Louise von Wagner var født 1861 i Aachen som datter af geheimeråd von Wagner. Hun fik en udmerket opdragelse i sit hjem og i Frankrige og England. I 1883 blev hun gift med daværende legationssekretar Wedel Jarlsberg og hun gjorde fra første stund sin mands land til sit eget. Som tysk født, oppdraget i Frankrige og England og mange år bosat i Spanien – talte hun disse sprog flydende; hendes fransk var fuldendt, og kun en svag aksent røbede, at hun ei var norsk. I Madrid var hun overordentlig afholdt, og hun stod også i høi gunst hos kongefamilien, hvorfor hun blev dame af den spanske Marie-Louse orden.
Man vil også huske, at høsten 1905 var ministerinde Wedel Jarlsberg i det nyvalgte norske kongepars følge ved afreisen fra Kjøbenhavn og ankomsten til Kristiania.
En af de sidste gange, hun repræsenterede offentlig på Norges vegne, var ved den modtagelsen den norske minister holdt for Roald Amundsen på Retz hotel under hans besøg i Paris. Hun var allerede den gang meget svag og dertil sterkt angrebet af influensa. Trods høi feber holdt hun sig oppe og udførte sine pligter.
Senere gik det stadig nedover, men sit lyse sind og store sjels styrke bevarede hun til det sidste.
En stor kreds vil i kjærlighed og taknemlighed bevare mindet om ministerinde Wedel Jarlsberg – og vil end kanskje årene udviske indtrykket af den statelige verdensdame, så vil erindringen om en god og levende kvinde forblive lovende i hendes venners sind. (Aftenposten 10/7 1913).