(Arbeiderbladet 29/12 1966)
De satt rundt et bord på en kafé i Trondheim. De drakk kaffe og spiste skillingsboller. De var høyrøstet og gestikulerte ivrig. Fire unge menn som lyste av eventyrlyst. Det formelig haglet av mishagsytringer, for Trondheim anno 1921 var ikke så mye å rope hurra for. Et trøtt by – det var alle enige om. Så snart eksamen var over, ville de sørover – eller nordover. Heldigvis sang de nå på det aller siste handelsskole-verset.
En av de fire blar i en avis. Han fester seg ved en annonse, ber om ro og leser høyt. Alle lytter – og med ett er lurvelevenet løs igjen. Avertissementet diskuteres, sjansene måles.
Nytter det å søke, mon tro? Dette var sannelig noe for en eventyrlysten, ung mann.
Det var knyttet en egen helteglorie til Roald Amundsens navn på den tida. Alle visste at Amundsen hadde planer om en ny ekspedisjon til Nordpolen – og alle nyheter i avisene om den forestående polferden ble lest og livlig kommentert. Nå var Amundsen i beit for folk. Han søkte etter en altmuligmann til «Maud»-ekspedisjonen.
Ved kafébordet satt også Carl Martin Hansen fra Bodø. Han var alt blitt en erfaren sjømann. Siden han var 11 år hadde han vært med faren sin på fiske – i all slags vær – langs Nordlandskysten og langt til havs. Nå var han snart 30. Han mente selv å være ganske hardbarket.
Han tvilte likevel ikke et øyeblikk på at han ville bli tatt som lettvekter i selskap med alle dem som meldte seg til altmuligmann-jobben hos Roald Amundsen. Dette hindret ham likevel ikke i å foreta diverse tankeflukter. Ordene sang i ørene på ham: Amundsen – «Maud» – Antarktis. Så spennende, for en opplevelse tenk om????
De grublet ikke så lenge. Alle fire bestemte seg for å søke i jobben.
– Ja, det var sannelig en spennende tid. Jeg hadde ikke ro på meg de følgende dagene. Brevet ble sendt dagen etter – og så var det bare få vente. Optimist var jeg ikke, men innerst inne hadde jeg likevel et aldri så lite håp. Jeg husker ikke så nøye når svaret kom, det gikk bare noen få dager, så vidt jeg husker. Og jeg trodde selvsagt ikke mine egne øyne da jeg åpnet brevet fra Amundsen, som kort og godt meddelte at jeg var tatt ut som altmuligmann om bord i «Maud». Han ba meg komme til Oslo straks. Jeg var fullstendig forvirret overlykkelig og skjelven. Jeg ringte hjem til mor i Bodø og ba henne pakke alt hun fant av varme klær, tjukke strømper osv. Hun var nærmest målløs da hun fikk høre årsaken. Jeg husker ennå utbruddet hennes: Gud hjelpe meg!
Kaptein Carl M. Hansen sitter i den norske klubben i Seattle og beretter. Han har sin St. Olav på brystet, og det var denne æresbevisningen som gjorde at vår medarbeider ble oppmerksom på polfareren. At hans venner tiltalte ham som «Polar-Hansen», gjorde selvsagt ikke nysgjerrigheten mindre.
Hansen ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1926, etter å ha tilbrakt 42 måneder i isødet om bord i «Maud». Sammen med Odd Dahl i Bergen er han den eneste gjenlevende fra denne ekspedisjonen.
I 1926 dro Hansen tilbake til Seattle og har alle år virket som skipper, også i arktiske strøk. Han har ledet oljeborere, fiskere og filmfolk til en rekke farvann. Han har ført frakteskuter for dynamitt og lystyachter for rike amerikanere. Han var også skipper på én av Peter Freuchens filmekspedisjoner med «Nanuk», deltok i isbjørnjakt og hvalfangst. Ble også tilbudt skipperjobb på en av Richard Byrds Antarktis-ekspedisjoner, men avslo.
I 1944 giftet han seg med ei sykepleierske fra Trondheim. De traff hverandre i Seattle. I Norge har han ikke vært siden han forlot landet i 1926. I fjor la han kapteinslua på loftet, men måtte ta den ned igjen i høst da han sa ja til en skipperjobb på en lystyacht-tripp til California. Nå sier han at det er slutt – han svarer heretter konsekvent nei, enten tilbudene innebærer solrike strender i California eller ugjestmilde tundraer i Alaska.
Men han angrer ikke på alle de årene han har tilbrakt i isriket.
– Jeg ville gjort akkurat det samme om jeg var 30 år i dag. Så mange opplevelser ville jeg for alt i verden ikke ha unnvært, sier kaptein Carl Martin Hansen.
Roald Amundsen hadde i 1918 gitt opp «Fram» og bygd ei ny skute ved Chr. Jensens Båtbyggeri i Asker. «Maud» ble navnet, med en lasteevne på 700-800 tonn og en motor på 240 hestekrefter. Den 25. juni 1918 forlot «Maud« Oslo som den største og best utrustede polarekspedisjon som til da var utsendt. «Maud» fikk hard medfart i isen, og etter tre overvintringer gikk polarskuta inn til Seattle for reparasjon, supplering og utskifting av utstyr, proviantering for nye år i isolasjon.
Amundsen dro hjem til Norge. Det var en masse ting som måtte ordnes, og han hadde nye planer. Han var for alvor begynt å tumle med tanken om å foreta en luftferd til Nordpolen. Da Amundsen kom tilbake til Seattle for å gå om bord i «Maud», hadde han med seg en Junker flyvemaskin, flyveren Odd Dahl – og en hardhaus fra Nord-Norge, Carl M. Hansen.
– Jeg var spent til bristepunktet – og stolt som en hane – da vi forlot Seattle l. juni 1922, forteller Hansen. Jeg ante lite av hva vi gikk i møte, men «Maud» var sterk i isen, i åpen sjø var den derimot meget elendig. Vi tilbrakte 42 måneder i Antarktis, og vi så ikke land på 30 måneder.
Den praktiske leder ombord var Oskar Wisting, mens H. U. Sverdrup hadde ansvaret for de vitenskapelige operasjoner.
Ved Point Hope på Alaskas vestkyst, etter snaue to måneders ferd, forlot Roald Amundsen og Oscar Omdal skuta. Amundsen så det som sin hovedoppgave å utforske de ukjente områder ved polen, og dette mente han kunne løses enklest ved bruk av fly. Det var intet som hindret ham i å føre «Maud» over Polhavet, men han fant at han kunne utrette mer ved å kaste seg over sin nye oppgave, som uten tvil var langt vanskeligere og forbundet med langt større farer enn å være kaptein om bord i «Maud».
Vi håpet hele tiden at Amundsen skulle dukke opp et eller annet sted på himmelen. Men våre forventninger ble aldri oppfylt. Vi holdt oss – under den 42 måneder lange driften – til Amundsens planer. Først seinere fikk vi kjennskap til de enorme vansker som Amundsen måtte overvinne for å kunne realisere å sine flyplaner til Nordpolen. Han ble til og med beskyldt for å holde folk for narr, at han i realiteten ikke hadde til hensikt å begi seg ut på noen farefull flukt, men at han bare ønsket å skape blest om sitt navn. Heldigvis lykles det ham å bevise alvoret i sine planer.
I 1925 var han på vei til Nordpolen – via luften – han nådde bare til 88 gr. nord, men året etter satte han kronen på verket ved å føre «Norge» fra Spitsbergen til Alaska.
Amundsens mål med «Maud»-ekspedisjonen var å utforske det ukjente Antarktis og samle vitenskapelige data, forteller «Polar-Hansen». Vi hadde proviant med oss for ti år, for vi visste at så snart vi frøs fast, ville vi være i drivisens makt. Vi kom inn i drivisen vest for Point Barrow, og de første 12 månedene drev vi i nordvestlig retning, helt etter planen. Dette var svært oppløftende, så vi regnet med å være på Nordpolen før de tre år var gått.
Det gikk likevel ikke etter planen, fortsetter Hansen. Først kom vi ut for en forrykende snøstorm som varte i 33-døgn. Drivisen ble nå ført mot den sibirske kyst, vi fulgte med. «Maud» ble praktisk talt presset opp av vannet. I omtrent en måned lå vi totalt fastskrudd, vi benyttet tiden til å utføre vitenskapelige målinger og undersøkelser. Ved hjelp av en 150 fot høy antenne lyktes det oss å få radiokontakt med Norge, og daglige værrapporter ble sendt.
– Omsider kom vi løs fra pakkisen og passerte Ny-Sibirøyene og kom i bra drift igjen – mot nord. Vi fant ut at vi fulgte omtrent den samme ruten som Fridtjof Nansen tilbakela med «Fram» i 1893. Vi befant oss med andre ord i tidligere oppdaget område. Det ble derfor til at vi ville forsøke å skyte oss ut av isen og søke åpent hav. Vi laget bomber og sprengte oss vei mot utløpet av Lena. Det var en slitsom operasjon som varte i omkring tre uker. En dag i september 1924 befant vi oss i åpen sjø igjen. Men en ny vinter sto på lur, og vi ble fanget inn av isen igjen ved Kolyma-elva. Vi overvintret ved en liten øy med navn Chitiri Stolbovoi. Neste sommer kom vi løs og arbeidet oss framover langs den sibiriske kyst, og tilbake til Seattle. Men først var vi innom North Cape, hvor vi kom i kontakt med sivilisasjonen for første gang på 37 måneder. Vi var også innom East Cape og Nome før vi var tilbake i Seattle, 42 måneder etter at vi forlot byen.
Vi mistet to mann på ekspedisjonen. Den ene ble syk og døde. Den andre ble gal og forsvant plutselig en ufyselig vinternatt. Vi så ham aldri igjen.
– Maten var selvsagt det største problemet vårt. Vi spiste ikke salt mat, for saltet dreper vitaminene. Friske grønnsaker hadde vi selvsagt ikke, så forsiktighet var en dyd av nødvendighet. En dag i uka hadde vi ertesuppe og skinke til middag, og det var en dag vi så fram til. Menyen ble forandret hver eneste dag. Døgnville ble vi ikke så sjelden, men da var matlukta til god hjelp. Onsdagen var ertesuppedag, et bedre holdepunkt kunne vi ikke få.