av Magnhild Ødvin
(Norges Kvinder 22/6 1928)
I disse dager da drivisens luner blir diskutert verden over, da spenningen omkring Svalbard optar alle sinn, tror jeg vi er mange som lister oss til å tenke at uten våre tapre, gamle ishavsfarere, uten de gamle i sjøkapteiner som egentlig var norske opdagere, vilde alt ha sett anderledes ut omkring disse spennende hendelser ved øgruppen i Ishavet. Hvor tallrike er ikke de nordmenn som fant sin død i isødet deroppe, hvor mange av vårt lands sjøfarere har ikke prøvet tålmodigheten i drivisen eller inne på Svalbards nakne høider hvor skjørbuken kunde få tak i det største motet, de seigeste kreftene.
Mange nådde jo hjem til Norge, men skjørbuken hvis legedom var ukjent, kom efter dem og fikk overtaket. Den gang ante ingen at en appelsin eller en banan kunde redde et menneskeliv.
Enda husker jeg hvordan vi frøs en augustkveld lærerinnen hadde fortalt om Ishavet og vi samlet oss, nogen veninder og jeg om min gamle bestefar, en av dem som var blitt kaptein i seilskutenes tid og anderledes kjente farene fra de månedlange reiser på verdenshavene. Han skulde fortelle oss om de små øene Norge eiet ute i isødet! Han måtte da vite om nogen mennesker turde ferdes mellem isbjørnene?
Og han fortalte om en ung dame som hadde vært modig nok til å følge sin far til Svalbard. De par lystende tragedier som var flettet inn i fortellingen grep oss og under uhyggestemningen vokste den unge damen til en helt av veldige dimensjoner. Bestefar måtte ut med navnet for vi måtte ha henne mellem de andre krigs- og sjøheltene våre. Dem vi er felles med guttene om i 7 – 8 års alderen i en sjøby. Men den unge damen vi presentertes for mellem drivisens floger var ingen andre enn lederen av Oslo kvinneparti. Den var den energiske, handlekraftige Nanna With fra Tromsø.
Frk. Nanna With hører til de Nordlandsslektene som i mange ledd har kjent spenningen vi nu oplever ved å vite nogen ligger i Ishavet. Men det var verre å vente i måneder som hennes bestemor og andre måtte det. Mange gamle Tromsø-mennesker forteller om de spennende efterretninger hennes bestefar bragte fra sine mange, tapre ishavsturer. Hennes far har jo også stadig frisket op minnet om Tromsø-kapteinen Erling Carlsen, han som først omseilet Svalbard. Nanna Withs far har vi jo alle lært sa meget om på skolen og fulgt hans virke like til idag, denne handlesterke sjøkapteinen som grunnla Nordlands-hurtigruten, blev direktør for selskapet og siden fikk igang en mengde reformarbeide og nybrytningssaker.
Det var i 1896 at kaptein With reiste til Svalbard med Raftsund. Våre foreldre husker jo spenningen fra den gangen. Han kom jo tilbake og hadde grunnlagt turistrute til Svalbard, hotell hadde han anlagt, stiftet avis, postforholdene var ordnet, – og vi fikk hans muntlige beretning om Andrée som skulde flyve ut i Ishavet med balongen sin og blev borte for alltid. Kaptein With var en av de siste som talte lenge med ham. Det var på hans tur ditop med «Lofoten» da han hadde fått Otto Sverdrup til fører. På denne turen fant de to av fire forkomne fangstmenn. Alle fire hadde hatt tilhold i Nordenskjolds hytte, kapteinen døde, en blev syk og de andre to skulde over isen til Advent Bay og skyte vilt til føde. Mens de drev jakten, brøt isen op, det var i april og så la de sig til i en jordhytte til kaptein With fant dem.
Næste sommer blev Nanna With med sin far og flere kjente europæere ditop. De tok da over bukten for å finne den fjerde fangstmann. De klatret i den løse, steile fjellveggen og nådde hytten. Døren var lukket og den savnede fant de ingen spor efter. Kaptein With og mange av de andre som drog ditop har skildret reisene i det strålende lys mellem underligformede isfjell i drift. Men aldri har Richard With fortalt om Svalbard og Ishavet uten å minne os om de tallrike, tapre, utholdende nordlandsskippere som har slitt alene med isen og stormen i det ukjente, nedskrevet sine iakttagelser og oplevelser, alle de navnløse kraftkarene som gjør det mulig at man idag kan innrette sig som man gjør det på øene våre nord i isødet.