Viltbestanden etter krigen

av Asmund Rørslet.
(Arbeiderbladet 22/8 1947)

 

– Svalbard har nå tre gnagere som alle sammen er innført, nemlig hare, mus og rotte, forteller cand. real. Hjalmar Munthe-Kaas Lund, som sammen med sin assistent, stud. zool. Arne Gabrielsen, har drevet merking av fugl og undersøkelser av landdyrbestanden på Svalbard i sommer for Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser og Statens Viltundersøkelser.

 

Rotta, som er det siste tilskott til dyrelivet på Svalbard, kom til Longyearbyen med skip fra England sommeren 1945. Store Norske Spitsbergen Kulkompani fikk nemlig et par skipslaster med maskiner og annet utstyr direkte fra Storbritannia, og da hadde vel noen foretaksomme og eventyrlystne dokkrotter nyttet høve til å dra på oppdagerferd. Og Svalbard var absolutt nytt land for dem, for tidligere hadde man ikke lagt merke til andre uvedkomne gnagere på øygruppen enn rottas mer beskjedne slektning musa. Den tredje gnageren, haren, ble innført fra Grønland og Finnmark i 1930–31.

– Det ser dessverre ut til at rotta klarer polarvinteren godt, forteller Munthe-Kaas Lund. Den har formert seg betydelig og er nå spredt over hele Longyearbyen hvor den har funnet ypperlige muligheter på de store avfallshaugene som man på grunn av den forserte gjenoppbyggingen ikke har fått tid til å ta seg av.

Det har vært drevet en omfattende rottekrig på Svalbard, særlig siste vinter, men hittil uten avgjørende resultat. For tiden gjelder det en skuddpremie på en flaske konjakk pr. avlivet rotte, og det er den mest verdifulle premie en kan tenke seg i Longyearbyen, hvor arbeiderne bare får kjøpt en flaske brennevin i måneden. Skuddpremien gjelder riktignok bare i tidsrommet fra siste båt har forlatt Svalbard om høsten til første båt kommer om våren. Hvis en ikke hadde tatt dette forbehold, ville det vel vært fare for større rotteeksport fra Nord-Norge! Til høsten og vinteren er det meningen å sette i gang en storstilt giftoffensiv mot Svalbard-rotta, og så får en se.

– Hvordan er viltbestanden på Svalbard nå etter krigen?

– Vi fikk det inntrykk at landdyrbestanden er blitt sterkt redusert, men vi undersøkte selv bare området omkring Isfjorden og måtte for de øvrige områders vedkommende nøye oss med uttalelser fra fangstfolk og andre som har reist omkring, så det er vanskelig å komme med noen generell erklæring. Man hadde antatt at revestanden ville ha økt ganske sterkt under krigen da jakten på den var omtrent helt innstilt, men fangstresultatet i år tyder ikke på det, iallfall ikke når det gjelder den vestre del av selve Spitsbergen.

Isbjørnen synes å være det dyret som har høstet størst fordel av krigstidens påtvungne fredning. På Hopen og langs isbjørnens øvrige trekkveier i den østre del av Svalbard-området har det i vinter vært usedvanlig mye isbjørn. Det må en ha lov å ta som tegn på at selv bare noen få års fredning av et stort landpattedyr betyr en vesentlig økning av bestanden når det opprinnelige antall er såvidt stort som tilfellet var med isbjørnen.

Haren synes ikke å trives noe videre på Spitsbergen. I de 16 årene den har hoppet omkring heroppe, har den aldri formert seg i noen nevneverdig utstrekning. På den annen side er den heller ikke utdødd. I vinter har flere harer vært sett i Isfjord-området, og selv så vi ekskrementer etter den på flere steder.

Den lille bestanden av moskusokser som ble innført fra Grønland i 1929, synes derimot å trives utmerket på Spitsbergen. Allerede før krigen hadde den formert seg bra, og nå har vi fått det inntrykket at bestanden er ganske stor, trass i at det under krigen ble skutt ikke så få dyr. Jaktloven ble jo dessverre ikke overholdt så nøye mens krigen sto på. Dette forhold har forresten særlig gått ut over reinbestanden på Svalbard. Den er nå så sterkt redusert at hvis ikke fredningen fra nå av blir strengt overholdt, er det fare for at Svalbard reinen blir totalt utryddet.

– Har ikke de ville hundene en stor del av skylden for at reinbestanden er blitt så sterkt redusert?

– Jo, det har de sikkert. I fjor så den kjente fangstmann Hilmar Nøis ikke mindre 60–65 døde rein i Sassenfjorden. De var helt sikkert blitt revet hjel av de ville hundene. Ellers er det tegn som tyder på at hundene har herjet blant reinen på østsiden av Spitsbergen og på Edgeøya. Helge Ingstad skal forresten i disse dager gjøre en tur bortover på de kanter for å undersøke hvordan det står til med reinbestanden og viltbestanden for øvrig. Når det gjelder reinen, er det imidlertid ikke tvil om at de firbente hundene har fått skylden for mye av det som de tobente har utført. At det ikke ble tatt så nøye med fredningsbestemmelsene under krigen, kan en forstå. Da kunne det jo mange ganger være nødvendig for våre folk å skyte en rein for å skaffe seg tilskott til matforsyningene. Men den ulovlige jakten på rein har fortsatt i betydelig utstrekning også etter krigen, og det er det ingen tilgivelse for. Myndighetene bør nå gjøre mest mulig for å overvåke jaktloven på Svalbard, og overtredelser bør straffes strengt.

– Herjer de ville hundene fremdeles?

– Nei, nå synes de på det nærmeste utryddet å være. Etter krigen har det vært skuddpremie på dem, og dessuten har flere fangstekspedisjoner til den østlige del av Svalbard-området hatt et særskilt statsbidrag for å drive jakt på dem. Flere av hundene synes forresten ikke å ha tålt den strenge Svalbard-vinteren. Flere er sultet eller frosset ihjel, og i enkelte tilfelle har vel også de sultne bikkjene spist opp sine egne unger. Det skulle således være gode sjanser for å bli kvitt hundeplagen på Svalbard.

– Hva har dere ellers drevet med?

– Vi har skutt en hel del fugl og foretatt målinger av dem, undersøkt fuglenes mageinnhold osv. Det er av stor interesse å få brakt helt på det rene hva de forskjellige fuglene egentlig lever av. Vi har også foretatt merking av fugleunger. Skinnet av de fuglene vi har skutt, har vi overlatt til to studenter som har ligget her oppe for å samle fugl for Bergens Museum. De norske samlinger av utstoppede fugler på Svalbard har hittil vært nokså mangelfulle.