av Aasmund Rørslett
(Arbeiderbladet 4/10 1947)
Det er først når den siste båt har forlatt Svalbard om høsten at det blir skikk på livet der oppe. Det kjennes som en befrielse å vite at det er slutt på all opprivende uro med båter som kommer og går og nye ansikter som stadig dukker opp. Bevisstheten om at vi er avskåret fra omverdenen en hel vinter, gir svalbardlivet sin jevne rytme. Så det er nok ikke bare det at arbeidsstokken blir trimmet og samkjørt som har æren for topp-produksjonen i vintermånedene.
Slik omtrent uttrykker svalbardfolkene seg, særlig gamlekarene som har en lang rekke overvintringer på nakken. Lar ikke dette oss forstå at vi her står overfor helt særegne forhold som reiser en mengde problemer som ikke eksisterer hjemme i Norge? Disse særegne forholdene omfatter ikke bare det arktiske klimaet, men like mye mangelen på sosiale innretninger, ting som vi hver dag aksepterer som selvsagte.
Gruveselskapene på Svalbard er derfor ikke bare vanlige arbeidsgivere, de må også tjenestegjøre som et slags forsyn for sine arbeidere og sørge for alle deres materielle og åndelige behov.
Men dette fritar på ingen måte staten for dens plikter overfor våre landsmenn på denne utposten i Nordishavet. På Svalbard håper man derfor at den kommisjon som med statsråd Evensen i spissen besøkte Spitsbergen i sommer, vil være sterkt medvirkende til å åpne myndighetenes øyne for Svalbard-befolkningens problemer og krav.
Under krigen ble Store Spitsbergen Kompanis anlegg i Longyearbyen ved Adventfjorden og Sveagruva ved Van Mijenfjorden på det nærmeste ødelagt av tyskerne. Kings Bay Kullcompanis anlegg i Ny-Ålesund slapp derimot forholdsvis lettere fra krigen.
Da krigen var slutt, kunne kullproduksjonen på Svalbard komme i gang så fort de nødvendige ytre anlegg ble reist.
Hovedoppgaven var derfor å få reist nye hus for arbeiderne, bygd opp kraftstasjoner, kaier og lasteanlegg så fort det overhodet lot seg gjøre. Den akutte kullmangelen gjorde de norske myndigheter sterkt interessert i å påskynne gjenreisingsarbeidet på Svalbard. Under oppholdet i Storbritannia hadde selskapenes representanter utført et stort forberedende arbeid. Gruvemaskiner, nytt utstyr til taubaner og lasteanlegg og nye aggregater til kraftstasjonene, bestilt i Amerika, England og Sverige, var ferdig for levering sommeren 1945.
Direktør Finn Boger ved Store Norskes anlegg på Svalbard forteller at Store Norske kunne sende opp sin første ekspedisjon etter krigen allerede den 29. mai 1945.
I de to årene som er gått, har det vært arbeidet intenst uten noen større forskjell på dag og natt, søkn og helg. Og resultatet er virkelig imponerende. De ytre anleggene i Sveagruva er reist på ny, og i Kings Bay er skadene utbedret. Men da jeg ikke selv har besøkt disse stedene, kan jeg ikke gi noen nærmere skildring av det arbeid som der er utført. Longyearbyen har jeg derimot fått høve til å se nærmere på. Her er lagrings- og lasteanlegget på Hotellneset, om lag 6–7 km. fra gruvene for lengst gjenreist og i full drift. Gamlekaien i Longyearbyen er utbedret, kraftstasjonen gjenoppbygd og utvidet, lagerhus, boligbrakker og spissemesser er reist på ny. Selve gruvebyen, den egentlige Longyearbyen er imidlertid ikke gjenreist på sitt gamle sted. Før krigen lå den på vestsiden av Longyeardalen, et lite stykke opp fra sjøen. Nå er gruvebyen delt i tre: Sverdrupbyen som ligger like under gruve 1, et par kilometer lenger opp på vestsiden av dalen. Nybyen som ligger under gruve 2 på østsiden av dalen, omtrent rett overfor Sverdrupbyen, og endelig ”Navarhaugen”, som ligger i den såkalte Vannledningsdalen litt nærmere sjøen på østsiden av Longyearelva. ”Navarhaugen” omfatter kontorbygning, funksjonærboliger, spisemesse for funksjonærene og et prektigt sykehus. Av årets byggeprogram gjenstår to boligbrakker, spisemesse for arbeiderne i Nybyen, bad og et såkalt ”bur” (dvs. jomfrubur, bolig for de kvinnelige arbeiderne), men de fleste av disse husene er under bygging, og med den lange arbeidsdag som bygningsarbeiderne på Svalbard holder i sommersesongen (opp til 12 timer), skal det nok lykkes å få gjennomført programmet før vinteren setter inn for alvor.
Vinteren 1946–47 hadde Store Norske et belegg på om lag 600 i Longyearbyen og om lag 200 i Sveagruva. Til vinteren håper man å få belegget økt til vel 900 i Longyearbyen og 270 i Sveagruva. Kings Bay vil ventelig kommende sesong få en 
arbeidsstokk på 250-300 mann. I denne sesongen regner Store Norske med å skipe 250000 tonn kull og Kings Bay ca. 30000 tonn. Men oppfaringsarbeidet er nå kommet så langt i de forskjellige gruvene at Store Norske i neste sesong håper å kunne produsere 700000 tonn i Longyearbyen og Sveagruva tilsammen. For Kings Bays vedkommende er neste års produksjonsprogram på 150–200000 tonn.
– Hva står først på neste års byggeprogram? spør jeg direktør Boger.
– Nytt Folkets hus og nytt fryseanlegg. Med Folkets hus mener vi egentlig et samfunnshus hvor det skal være møtesal, kinolokale, leserom, rom for studiegrupper og eventuelt en restaurant. Nytt fryseanlegg sto egentlig på årets program, men byggingen strandet da det viste seg å være umulig å få frysemaskiner før vinteren setter inn.
– Har dere hatt noen vanskeligheter med å få den nødvendige arbeidskraft?
– Nei, vi har hele tiden hatt god tilgang på arbeidsfolk. Vansken for oss har vært å skaffe øvde gruvearbeidere. En del av vår arbeidsstokk fra før krigen er nå blitt for gammel, og mange har funnet seg annet arbeid i krigstiden. Vårt mål er å skaffe oss en fast, solid arbeidsstokk som finner veien til Svalbard år etter år.
Til slutt understreker direktør Boger sterkt den betydning en isbryter vil ha for kulldriften på Svalbard. Skipingssesongen ville kunne utvides betraktelig om man hadde en isbryter å sette inn vår og høst.
Isbryterspørsmålet er en hjertesak også for sysselmann Håkon Balstad.
– Som det nå er, må vi ty til russisk isbryterhjelp om isen setter oss i knipe på en eller annen måte, sier han.
– Hvordan er det forresten med forholdet til russerne? Enkelte utenlandske aviser har jo vært svært opptatt av det.
Sysselmannen smiler:
– Naboforholdet til russerne her oppe er så godt som det overhodet kan bli. De vanskeligheter som forholdet mellom statene er preget av ute i den store verden, merker vi ingen ting til. Vi omgås russerne som gode venner og naboer. Og når det gjelder de oppdiktede meldingene om påståtte russiske befestninger på Svalbard, kan jeg bare henvise til min tidligere erklæring.
Sysselmannen representerer Norges overhøyhet over Svalbard, og har den administrative og rettslige myndighet over et område på 65,000 kv.km. Jeg spør øm dette medfører særlige problemer,
– Både ja og nei. Svalbard har i vinter hatt mindre enn 2000 innbyggere, russerne medregnet. Det er fredelige folk her oppe, så noen nevneverdig bruk for min politimyndighet har jeg ikke hatt. På noen enkelte virker mørketiden slik at de blir litt ampre, men det går over når sola igjen vinner opp over horisonten. Men de svære avstandene utgjør unektelig et problem.
Deres viktigste ønskemål for den nærmeste framtid?
– Økte bevilgninger til velferdstiltak og reising av familieboliger for arbeiderne. Hittil har det viktigste av alt vært å få kullproduksjonen i gang, og velferdsarbeidet har måttet vente. Fra høsten av vil det her i Longyearbyen bli opprettet et velferdsråd med representanter for arbeiderne, funksjonærene og Store Norske.
Skal en kunne regne med å få en fast arbeidstokk i gruvebyene her oppe, må en ta sikte på å få bygd flest mulige familieboliger for arbeiderne. Nå er det bare Store Norskes faste funksjonærer og stigere som har høve til å ha sin familie her. Noen av arbeiderne har også sin kone på Svalbard, men det er bare i slike tilfelle der kona har kunnet ta arbeid som brakkesjef, serveringsdame e. l. Flertallet av arbeiderne savner den hygge og trivsel som familielivet gir.
Betydningen av et økt, velferdsarbeid understreker også formannen i Arbeiderforeningen og i Svalbard Arbeiderungdomslag, Kjartan Olsen:
– Jeg er enig med sysselmannen i at velferdsarbeidet må utvides sterkt og mener at et Folkets hus med restaurant vil være av det gode. Arbeiderne trenger et sted hvor de kan komme sammen for å spille kort og sjakk, lese eller ganske enkelt sitte i gode stoler og slå av en prat.
– Mener du at det er behov for en egen velferdsmann her i Longyearbyen?
– Ja, absolutt. Kunne en finne den rette mannen, ville han få nok å gjøre,
– Hvordan er det med organisasjonslivet her?
– Longyearbyen er det for tiden tre organisasjoner i virksomhet: Arbeiderforeningen som står tilsluttet Norsk Arbeidsmannsforbund, og dessuten Svalbard Turn og Svalbard Arbeiderungdomslag. Det siste ble dannet i fjor høst. Siste vinter hadde Arbeiderforeningen om lag 400 medlemmer. Enkelte arbeidere fortsetter å stå i sine fagforeninger hjemme i Norge, og hvis vi tar dem med, er over 90 pst. av arbeiderne fagorganisert. Arbeiderungdomslaget hadde i vintersesongen 70 medlemmer og holdt flere vellykte møter.
– Hvilke spørsmål har Arbeiderforeningen oppe til løsning nå?
– Først og fremst tariffspørsmålet. Vi har forresten bare et par grupper av arbeiderne igjen. For de øvrige gruppers vedkommende er hovedavtalen med Store Norske nettopp forlenget ett år. Ellers er det så at vår forening må ta seg av alle saker som gjelder arbeidernes ve og vel, husspørsmålet samt renholdet i brakkene, matspørsmålel, rensligheten på messekjøkkenet osv. er eksempler på saker som Arbeiderforeningen må ta seg av. Siste vinter fikk vi opprettet frivillig forsikringskasse for arbeiderne. Det er det største sosiale tiltak Arbeiderforeningen har fått gjennomført i år. I denne forsikringskassen kan arbeiderne bli forsikret mot halv og hel invaliditet og dødsulykke. Her på Svalbard hører vi nemlig ikke inn under Rikstrygdeverket. Vi har også frivillig sykekasse, og selskapet yter fri lege- og sykehusbehandling og fri medisin. Sykepengene er 7 kroner dagen og fri kost.
– Er det flere aktuelle spørsmål du ønsker å få løst?
– Jo, saker er det nok av. Jeg skal nevne et par: Nyhetstjenesten og bibliotekspørsmålet. Lytteforholdene på Svalbard er så dårlige at det er vanskelig å ta inn riksprogrammet på vanlige radioapparater. Derfor trenger vi en særskilt nyhetstjeneste. Siste vinter hadde vi her i Longyearbyen en Hell-mottaker som ble betjent av en av funksjonærene som også er korrespondent for NTB. På Hell-mottakeren fikk han inn nyhetsstoff fra NTB og Reuter og laget en maskinskrevet avis, ”Radiopressen”, som ble slått opp på forskjellige steder i Longyearbyen. Han eksperimenterte også med en liten radiotelefonisender som han fikk til å fungere som en lokal kringkastingsstasjon. Eksperimentet var vellykket, og nå er det gjort henvendelse til kringkastinga for å få en egen relésending for Svalbard. Jeg håper det går i orden. – Før krigen var det en prektig boksamling her, men den ble helt ødelagt under krigen. Siste vinter var boksamlingen kommet opp i 300 bind igjen, og nå har vi fått ytterligere bind. Men det er selvsagt altfor lite. Om en uke reiser jeg til Oslo, og da skal jeg konferere med Arbeidernes Opplysningsforbund om muligheten for å skaffe studiemateriell, bøker og filmer.
Longyearbyens lege, doktor Hermann Ziegler fra Molde, forteller at helsetilstanden siste vinter var meget bra. Det forekom heller ingen virkelige alvorlige arbeidsulykker. De mangelsykdommer som man før var så plaget av i arktiske egner, skjørbuk, beri-beri, pellagra, utgjør ikke noe problem lenger. Den kosten man bruker er såvidt allsidig at man får de nødvendige vitaminer.
Det nya sykehuset er Longyearbyens stolthet, og det med rette. Her har Store Norske vist et framsyn og en generøsitet som fortjener honnør. Sykehuset har et godt røntgenanlegg og moderne operasjonsutstyr, og når det blir helt ferdig, vil det med letthet kunne betjene over 3100 mennesker.