Av K. G.
Nordlys 7/8-1958
Ombord på «Bonøy» i Bellsund på Svalbard 8/7-58
Vi måtte fylle vann. Tankene var tomme. Så gikk vi inn i Bellsund, og der tok vi vann i en bekk like innenfor et sted som jeg vil kalle Camp Smith.
Det stod et hus oppe på land, et virkelig ordentlig hus. Det så så hjemlig ut når jeg betraktet det gjennom kikkert, at jeg hvert øyeblikk ventet å se mennesker på verandaen eller i vinduene. Det var selvfølgelig ingenting å se, huset var tomt og landet ødslig. Men det var sommer under utvikling, og det stod en age av lyng og mose ut av landet, parret med kald luft fra de snøkledte fjellene og isbreene i dalene.
Huset på Camp Smith har sin egen historie. Det var en engelsk grubeingeniør som lot bygge dette huset. Hans hustru var tuberkuløs og oppgitt av legene, og de hadde kanskje et håp om å redde hennes liv i den kalde, friske luften på Svalbard. Men det var forgjeves, hun døde, og under et uleselig gravkors bak huset ligger hun begravet. Huset ble bygget om våren 1905 og samme år om høsten var alle forhåpninger knust, og ingeniøren reiste sin veg.
Man kan ennå se spor av kvinnehånden hvis man bruker fantasien, kanskje mere i atmosfæren enn i selve tingene. Men foran verandaen var det rester etter et haveanlegg. Her hadde nok nemsomme kvinnehender engang plantet ned spede Svalbard-blomster i et arrangement av lyng, mose og sjeldne atener. Bittersmå røde, blå og hvite blomster tittet fram mellom stenene og fortalte på sin måte om kvinnen og huset, om mannen og kjærligheten og de brutte forhåpninger. Om en sønderknust mann som forlot et hus og et gravkors i ødemarken.
På graven var det lagt stensiler til beskyttelse mot villdyrene, og vi måtte tenke på ham som hadde lagt disse stenene – med kanskje langt flere tårer enn stener. Hvor lite forsonende døden kan være.
Så plukket vi en blomst og la på graven, som en hilsen fra ham som hadde lagt stenhellene der, og fra oss og alle de andre ombord på «Bonøy». Var kvinnen vakker, var hun ung – det vet vi ikke, og det får vi vel aldri vite heller.
– – –
Lengere oppe på landet, på en høyde, stod et annet kors. Her var innskriften leselig Trygve Olsen, stod det. Trygve Olsen, Tromsø. Død 1914. Vi følte det nesten som om vi uventet møtte en god kjenning. Ikke en død, men et levende menneske midt i ødemarken. Men vi kjente han ikke, han var før våre dager. Også denne graven var i god stand.
Også på denne graven la vi, en blomst, som en hilsen fra Tromsø. Samtidig tar vi med en hilsen tilbake til slekt og venner, viss han har noen i livet da.