av Robert Pommier
(France Illustration 11/1 1947)
Tre unge franskmenn: Yves Vallette, J.A. Martin, Robert Pommier har nettopp gjennomført en uventet bragd. De har nesten uten hjelp og med ekstremt begrensede midler utforsket en hittil ukjent region på Spitsbergen. Ekspedisjonen deres dekket nesten 500 kilometer i distanse og kartla omtrent 200 kvadratkilometer med fjellterreng. Takket være dem vil nye franske navn snart pryde kartene
Yves Vallette Robert Pommier J.-A. Martin
En kveld i januar 1945 var mine kamerater som var lidenskapelig opptatt av polarspørsmål, samlet i et rom med vegger kledd med geografiske kart og fotografier av fjell. Slik ble en studiegruppe for arktiske og antarktiske problemer født. Noen måneder senere, under et møte, snakket en av oss om Spitsbergen. Han var til og med uforsiktig nok til å legge til: – Vi drar neste år. Det blir vår første ekspedisjon.
Ingen trodde da på denne reisen. Vi likte bare å drømme og forestille oss. Men litt etter litt tok prosjektet form. Fritiden vår ble brukt på Nasjonalbiblioteket til å samle nødvendig informasjon om Spitsbergen.
Vi visste at Spitsbergen, som ble oppdaget i 1596 av nederlenderen Willem Barentz, er en del av «Svalbard»-øygruppen, med et totalt areal på 62405 kvadratkilometer, og at øygruppen ligger under Norges overhøyhet ved Paris-traktaten i 1920.
I 1940–1941 bodde det totalt 2207 mennesker på øya: 1420 russere ansatt av det russiske selskapet Artikugol i gruvene i Barentsburg og Pyramiden, og 787 nordmenn i Ny-Ålesund, Longyearbyen og Sveagruva. I tillegg overvintret rundt tretti fangstmenn som jaktet på isbjørn og rev.
I 1941 ble den norske befolkningen evakuert med et engelsk skip. Russerne forlot også anleggene sine. I 1942 ødela de tyske krigsskipene «Tirpitz» og «Scharnhorst» industriinstallasjoner på øya med kanoner, med unntak av den russiske gruven Pyramiden, som lå skjermet i en smal bukt utenfor rekkevidde av artilleriet.
De få norske soldatene som var stasjonert i Longyearbyen, «tok til fjells» da de så en fiende de ikke kunne hamle opp med. De levde under harde forhold i fjellene, men ikke én ble tatt.
I flere år var det ingen folk på Spitsbergen. Det siste året har de tre norske gruvene igjen blitt tatt i bruk, og nye bygninger reises ved siden av ruinene. Russerne har på sin side gjenopptatt driften ved sine gruver.
Det er skrevet mye om den betydningen arktiske områder har fått etter utviklingen av moderne luftfart. Nordpolen er i ferd med å bli en forbindelse mellom kontinentene. Det holder å se på et verdenskart for å innse at Spitsbergen, før eller senere, vil spille en rolle, og man kan forutse at flyplasser vil bli bygget der i nær fremtid.
Vi må ikke glemme at det var fra Spitsbergen de første transpolare flyverne startet. Det var i Ny-Ålesund at den berømte norske oppdageren Roald Amundsen var klar til å ta av mot polen med luftskipet «Norge», så Byrd lande med sin Fokker etter å ha gjennomført bragden.
Med oppmuntring fra professor M. P. Drach ved Sorbonne og kommandant Rouch, direktør for det oseanografiske instituttet i Monaco, begge tidligere medlemmer av Charcot-ekspedisjonene, ble vår tremåneders ekspedisjon til Spitsbergen planlagt for sommeren 1946.
Prosjektet omfattet kartografiske, geologiske og meteorologiske undersøkelser nordøst på øya, i Ny-Friesland og Margaretas Land. Dette området, med øyas høyeste fjellmassiver, inkludert det høyeste punktet, Newtonfjellet 1717 meter (ny måling 1712 meter), var det minst kjente på Spitsbergen. De høye isdalene gjør at toppen bare kan nås gjennom en lang skitur med slede. Det fantes ingen detaljerte kart over Ny-Friesland. Den viktigste oppgaven for ekspedisjonen vår var derfor å foreta en fullstendig detaljert oppmåling.
I mai 1946 var vi tre klare til å dra: Yves Vallette, J. A. Martin og jeg selv. Vi hadde fått et oppdrag fra Utdanningsdepartementet, støtte fra Geografisk Selskap og et stipend fra Utforskerklubben. Vitenskapelige instrumenter for kartlegging og meteorologi lånte vi av Marinens hydrografiske tjeneste og O.N.M. Vi hadde vårt eget slitte fjellutstyr, som fortsatt var godt nok. Senere fikk vi ski og en slede fra den norske hæren. Den franske marinen gikk med på å ta oss med på torpedojageren «Le Malin», som skulle direkte til Narvik i forbindelse med minnehøytideligheten for den allierte landgangen.
Den 23. mai 1946 forlot vi Cherbourg. Etter ankomsten til Narvik den 26. mai, og dro vi videre til Harstad, hvor båtene som trafikkerer for Store Norske Spitsbergen Kullkompani seiler fra når isen fjordene er borte.
Dessverre måtte vi vente i over tre uker. Vi utnyttet fritiden til å kjøpe mat og å komplettere utstyret vårt. En morgen da tvilen begynte å snike seg inn, kom et grått skip med kompakte former inn i havnen. Det fikk fjellene rundt til å gjalle med lyden av en ekstraordinær sirene. Det var isbryteren «Åsenfjord». Vi fikk vite at den skulle til Spitsbergen. Ti minutter senere satt vi med et glass konjakk i kapteinens lugar – en berømt hvalfanger og stor venn av Frankrike. Han tok oss med!
Den 24. juni forsvant Norges kystlinje fra synet vårt. Rett etterpå seilte «Åsenfjord» inn i tykke tåkebanker som fulgte oss hele overfarten. Skipets kompass var upålitelig, men hva gjorde det! Norske sjømenn er mestere i å navigere «på slump».
Med sterk vind og grått vær fikk vi Spitsbergen i sikte. Landskapet var barskt. Fjellene som fortsatt var snødekte, stupte bratt ned i det grå vannet. Skipet gikk inn i Isfjorden og la til i Longyearbyen.
Etter å ha losset mat og utstyr, var vi snart klare til å gjennomføre en første treningstur. Vi skulle gå fra Longyearbyen til Sveagruva i sør, og finne veien gjennom breer og høye fjell, unngå dalene der jorden var vasstrukken av sommersmeltingen.
Vi dro fra Longyearbyen den 1. juli med sekker på 35 kilo, ski og proviant for femten dager. Etappene var slitsomme. Iskalde elver måtte krysses. Vi måtte brette buksene høyt opp og noen ganger ta dem helt av. Beina ble helt blåfrosne av det kalde vannet. Vi tok liten dram og en sukkerbit, så fortsatte vi. Vi klatret opp lange, oppsprukne breer og passerte fjelloverganger.
En morgen ble vi vekket brått av lyden av et steinskred. En islomme sprakk 30 meter fra leiren. Morenen åpnet seg og en vannstrøm brøt ut, og truet med å svelge leiren vår. Vi forlot stedet i all hast.
Etter fem dager med vandring kom husene i Sveagruva til syne. Noen menn som hadde overvintret der, ble overrasket over å se tre lurvete individer – og franskmenn – komme ned fra fjellet. De hadde ikke sett folk siden høsten før.
I tre dager nøt vi komforten i ingeniørenes hus. Ute kjørte traktorer i gjørma. Eskimo-hunder lå foran dørene. En gammel dampmaskin reiste sitt skjelett midt i leiren.
Plutselig fikk lyden av en kjent sirene til å spisse våre ører. Det var «Åsenfjord» som kom, og banet vei gjennom isen i Braganzabukta for et langt frakteskip: «Linéa».
Det var med dette skipet vi returnerte til Longyearbyen. Fjorden som fortsatt var islagt, glitret i solen. Hundrevis av seler lå og varmet seg ved siden av hullene sine.
I Longyearbyen forberedte vi oss grundig til den store reisen nordover, som skulle vare i halvannen måned. Den første turen hadde vært en prøve for utstyret vårt. Vi hadde en skislede som måtte trekkes med tau, et isolert silketelt og en radiomottaker. Klærne våre var slitte, men vi hadde gjort vårt beste med nål og tråd for å reparere dem.
Den 17. juli tok det lille motorfartøyet «Alexander», som tilhørte den militære værstasjonen, oss til enden av Billefjorden. Der sto det en gammel hytte, som tidligere var brukt av skotske malmletere og Oxford-ekspedisjonen i 1933.
Vi satte opp hovedleiren vår der, og så dro våre norske venner. Etter avtale skulle de hente oss igjen den 1. september. Båten forsvant, og vi var alene.
De neste dagene gikk med til å sette opp radioantennen, dele opp matrasjonene og organisere de første bæreturene til toppen av Ebba-breen, som steg opp bak hytta i en trang dal. En leir på 1100 meter ble merket langs kysten. Den skulle tjene som utgangspunkt for trianguleringen til kartleggingen.
Den 21. juli klatret vi opp breen med den siste oppakningen. Fra høyden så vi hytta som et lite punkt ved fjorden. Vi skulle ikke se den igjen på halvannen måned. Bare et stykke papir som vi la igjen på hyttebordet, indikerte at vi hadde tenkt å dra til Kapp Fanshawe.
Etappene var lange og seige. Og hver etappe måtte gås to ganger, med tunge sekker og en fullastet slede.
Tåkesonen som ligger mellom 300 og 800 meters høyde, hindret fremgangen. Noen ganger sprakk den isen under skiene våre, og da måtte vi vasse i vannet. Vi måtte frigjøre sleden og for all del ikke miste tålmodigheten! Klærne våre ble gjennomvåte.
Yves Vallette utnyttet hvert minutt når det var klarvær til kartleggingsarbeidet. Punktene ble tegnet inn på papiret, kryssende hverandre. Han brukte en planjett med deklinator, en alidade og en hydrografisk sirkel. Metoden var uortodoks, men tillot rask oppstilling.
Fullstendige meteorologiske observasjoner ble gjort seks ganger om dagen. Ved hver leir ble en stasjon satt opp med isøkser og kjekskasser. Under etappene ble anemometeret nøye pakket i en kasserolle, termometrene lagt i sokkene! Her telte gram og kvadratcentimeter.
J. A. Martin samlet geologiske prøver, og vi forbannet ham hver gang han kom tilbake til leiren med noen kilo steiner.
Men vi tilga ham fordi han også var ekspedisjonens offisielle kokk. Med de 800 grammene mat han hadde til rådighet daglig til hver av oss, klarte han å lage festmåltider. Dessverre tok det ham noen ganger fem timer å få i gang primusen, som lakk bensin fra alle åpninger, spyttet og jamret. Ofte ble en brann unngått i siste liten.
Marsjen fortsatte i et drømmelandskap. Merkelige fjell som var formet som salamandere eller krokodiller, dukket opp fra tåkehavet. Den evige dagen og den lave solen ga snøen en blekgrønn fargetone. Skyggene strakte seg lange.
Den 2. august nådde vi de høye brebassengene ved foten av Newtonfjellet. Tåkesonen var passert. Et nesten konstant tåkehav strekker seg under oss. En tørr kulde hadde erstattet fuktigheten. På snøen, midt i en bred dal, satte vi opp et sentralt depot, hvor vi etterlot mat og utstyr.
Den 3. august klatret vi opp Newtonfjellet, som til da hadde vært regnet som Spitsbergens høyeste punkt. Fra toppen så vi alle øyas fjellkjeder. Bratte vegger rammet inn breene som rant ned mot havet.
Under en fem timers kartleggingstur så vi en fjelltopp 20 kilometer unna. Toppen var høyere enn der vi stod. Vi ga den navnet «Perrierfjellet» til ære for general Perrier, president i Geografisk Selskap, som døde i fjor. Vi fikk en fin skitur tilbake til leiren vår.
Vi forsatte så marsjen nordover. Skitraseen vår ble markert med tomme hermetikkbokser. Det var trist å måtte etterlate søppel i en slik hvit verden. Ingen tegn til liv. Absolutt stillhet. Av og til krysset en enslig måke himmelen, og tegnet sine sølvvinger mot det blå. Den ga fra seg et totoners skrik, og vi tre fulgte den med øynene til den forsvant.
Den 15. august nådde vi Kapp Fanshawe, det nordligste stedet på turen, en høy loddrett klippe mot havet. Tåken lå under oss. Tusenvis av fugler skrek og virvlet mot veggen. I fjorden laget de flytende isflakene hvite flekker på det grønne vannet.
Vi satt på noen steiner uten å snakke. Det var heller ikke noe å si, ingenting å legge til. Målet var nådd. Trianguleringen var avsluttet ved Kapp Fanshawe og returen begynte.
Det var 17. august. I nesten en måned hadde vi campet på isen. Magene våre begynte å knurre, og basehytta var ofte tema i samtalene våre. I hytta var det matreserver. Når vi kom tilbake, kunne vi «spise».
Etappene sørover var monotone. Høsten nærmet seg, og hver dag sank solen litt lavere bak fjellene.
Det ble kaldt. Sterke vinder blåste opp. Skyene løp vilt over breene. Fjellpassene i de høye massivene måtte vi krysse, men i snøstorm. Vi navigerte med kompasset, basert på kartet som vi laget på veien opp. Ved hovedleiren fant vi igjen forsyningene våre.
Den 27. august fikk vi basehytta i sikte. Vi løp nesten dit. Da døren ble skjøvet opp, kastet vi oss over matreservene.
Den 1. september var det storm på fjorden. Ingen båt i sikte. Men neste dag så vi et lite punkt på fjorden som beveget seg mot oss. Det var «Alexander»!
Våre norske venner syntes vi så «ganske tykkere ut».
Noen dager senere gikk vi om bord på kullskipet «Orania» med kurs mot Nord-Norge.
I femten dager i Oslo jobbet vi ved Svalbardkontoret – kontoret for vitenskapelig forskning på Spitsbergen. Og den 1. november møttes vi igjen med våre venner i Paris. Man fikk fort følelsen av at man aldri hadde dratt.
Fra denne ekspedisjonen brakte vi tilbake et detaljert kart over Ny-Friesland og Margareta-landet (franske navn vil bli gitt til ulike topper). Våre meteorologiske observasjoner vil bli sammenlignet med dem fra den norske stasjonen i Longyearbyen. Vi har også med oss 20 kilo geologiske prøver, syv hundre fotografier og en film. Ekspedisjonen, som varte i fem måneder, kostet den latterlige summen av 150 000 franc.
Vi drar snart tilbake!
Robert Pommier
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.