Staten kjent uberettiget til enhver eiendomsrådighet over Birger Jacobsens okkuperte territorium på Jan Mayen

Aftenposten 3/5 1933

I saksomkostninger ble Birger Jacobsen tilkjent 2000 kroner for begge rettene.

Saken gjaldt – som bekjent – Jan Mayens centrale del, som Ja­cobsen okkuperte sommeren 1929. I fem år har saken versert. Som­meren 1930 avsa byretten sin dom, som gikk Jacobsen imot, mens Høiesterett altså har gitt ham medhold i hans påstander.

Efter hvad vi erfarer vil Jacob­sen nu igang med utnyttelse av det okkuperte områdes herligheter – der finnes bl. a. aluminiumsholdige mineraler, dobbeltspatt etc. Det er også mulig at der vil bli oprettet en stasjon, hvor fangstflåten kan få kjøpt olje og andre nødven­dige tine. Jacobsen har tidligere forsøkt å finansiere forskjellige til­tak på øen, men de uklare eien­domsforhold har umuliggjort den nødvendige støtte. Når alle papirer er bragt i orden, vil man ta op de detaljerte planer for utnyttelsen av øens rikdommer. Det er mulig at Jacobsen drar op til Jan Mayen i sommer.

Det er første gang en slik sak er innbragt, for en norsk rett er det blir sikkert også siste gang, da man ikke kan på ut fra at der finnes mer ukjent land eller ikke okkupert land å ta i besiddelse.

Førstevoternede dommer Bonnevie begynte med angående sakens gjenstand å henvise til byrettens domsgrunner.

Jeg finner det ikke nødvendig å gå inn på hvorvidt den ankende part på grunn av ankemåten er avskåret fra å få faktum provet og eventuelt fraveket i Høiesterett. For mitt resultat er det tilstrekkelig å bygge på det faktum som innehol­des i byrettsdommen og i regjerin­gens egen prosedyre. Jeg er nemlig blitt stående ved at en riktig retts­lig vurdering av de således til be­dømmelse foreliggende faktiske for­hold, må lede til et annet resultat enn byrettens.

Byretten går ut fra at Jacobsen ved sine handlinger ikke har lagt for dagen en tilstrekkelig okkupasjonsvilje. Jeg ser noget anderledes enn byretten på forholdet. Det er ikke nødvendig for sakens avgjørelse å ta bestemt standpunkt til hvor­vidt Jacobsens virksomhet forut for og under hans ophold på øen i 1921 fyller de krav som man må stille til en full okkupasjon av et landområde som er terra nullius. At Jan Mayen i 1921 var terra nullius er der full enighet om.

Da Jacobsen i 1921 kom til øen med sin ekspedisjon, var øen i sin helhet ingenmannsland og Jacobsens hadde således full rett til å skride til privatrettslig okkupasjon med sikte på å bli eier av de okkuperte strekninger. Byretten har lagt en viss vekt på i Jacobsens disfavør at han må antas å ha kjent til Me­teorologiske Institutts planer. Selv om man må gå ut fra at Jacobsen kjente til denne ekspedisjon, kan ikke dette ha berøvet ham adgangen til å gå igang med sin okku­pasjon. Det er imidlertid ikke be­vist at Meteorologiske Institutt selv hadde okkupasjonsplaner – uten for så vidt angående tomt til hus og radioanlegg. Det var først efterat Instituttet var blitt kjent med Jacobsens planer at Ekerold lederen for Meteorologisk Institutt av eget initiativ bestemte sig til okku­pasjon i Meteorologiske Institutts navn. Under disse omstendigheter kunde Jacobsens mulige kjennskap ikke i minste måte berøve ham hans rett til straks å ta fatt på forbere­delsen til sin okkupasjon.

Avgjørelsen av sakens hovedspørsmål vil ene og alene bero på hvorvidt de av Jacobsen utførte ar­beider, som er byrettsdommen, fyller de krav som må stil­les til okkupasjonshandlinger. Til gyldig okkupasjon av såvidt store arealer av terra nullius må der stilles visse fordringer med hensyn til manifeste handlinger. Som na­turlige ledd og første skritt i en slik besiddelsestagelse vil vel almindelig inngå opsettelse av hus og anbringelsen av grensemerker som inneholder oplysninger om okkupasjon. Senere vil så regelmessig følge handlinger som tar sikte på økono­misk utnyttelse av områdene. Jacobsens handlinger i 1921 innskrenket sig til opsettelse av en del hus spredt omkring og til opsettelse av grensemerker og skilter. Til noget anlegg av næringsdrift kom det ikke. Det kan ikke være nødvendig å avgjøre om disse Jacobsens hand­linger var tilstrekkelige til å eta­blere og fullbyrde en gyldig okku­pasjon – et spørsmål som jeg i til­felle vilde ha betenkeligheter ved å besvare bekreftende. Til besva­relse av det spørsmål som forelig­ger i denne sak, må det være til­strekkelig å fastslå at Jacobsens handlinger ialfall tilfredsstillet de krav som kan stilles til den foreløbige og innledende okkupasjon. Hvis Jacobsen var kommet tilbake det følgende år og da hadde iverksatt bergverksdrift eller annen drift på de av ham avmerkede områder måtte man erkjenne hans forbere­dende virksomhet i 1921 for fullt til­strekkelig til at den senere gjennemførte okkupasjon måtte bil å regne som lovlig påbegynt allerede sommeren og høsten 1921.

Byretten har imidlertid funnet det avgjørende mot Jacobsen at han i de følgende år ikke foretok noget som helst på Jan Mayen og ikke satte sin fot der før sommeren 1929. Jeg kan imidlertid ikke være enig i at det er riktig å legge slik vekt på dette forhold. Stillingen vilde for så vidt være å bedømme helt anderledes hvis Jacobsens langvari­ge passivitet ikke hadde sin natur­lige forklaring nettop i den optreden som Meteorologiske Institutt viste overfor Jacobsen. Men her er jo efter mitt syn på stillingen i for­holdet det, at det Meteorologiske In­stitutt uten å ha nogen rett dertil likefrem la avgjørende hindringer i veien for Jacobsens gjennemførelse av sin okkupasjon og hans pla­ner med arealenes utnyttelse til næ­ringsdrift. Det er jo på det rene at Meteorologiske Institutt, selv foretok handlinger siktende til privatretts­lig okkupasjon hvor Jacobsen had­de opsatt sine grensemerker og hadde sine hus.

*

Birger Jacobsen uttaler seg:

– Jeg kan naturligvis ikke annet si enn at jeg er glad for at det ble et slikt resultat og nu begynder arbeidet for alvor. Det er jo vanskelige tider for finansieringen av mine planer, som for øvrig ligger fullt ferdig.

  Det er meningen å gjøre Jan Mayen til en centralstasjon for

fangst og fiske i den del av Ishavet, hvor øen ligger. På bankene finnes det kveite, sild og torsk, og fisket kan drives på en tid av året da den norske fiskerflåte ikke er optatt andre steder. Videre går planene ut på anlegg av fryseri. Det må også gis våre fangstskuter anled­ning til å avlevere sin sel, så de slipper å gå den lange veien hjem for hver gang.

Dessuten er det meningen å fort­sette prøvedriften efter de minera­ler som finnes, men bergverkmarkedet ligger jo dårlig an for tiden. Det finnes bl. a. leusitt på øen og det inneholder kali og aluminium.

På øen har jeg 3 overvintringshus og 4 bistasjoner. Området som jeg okkuperte i 1921, er omtrent 150 kvkm, og er den beste del av øen. Hvalrossbukta på vestsiden er bruk­bar havn slik som den ligger. Hol­lenderne brukte den jo til stadighet i gammel tid og da må vi også kunne bruke den, vi som har motorfartøier. Vestlig vær eksisterer næsten ikke fra mai til oktober.

– Hvordan var forholdene på Jan Mayen den gang De okkuperte.

Vi var 5 mann og hjemreisen var særlig spennende, men opholdet på øen bød også på nok av ”under­holdning”. Det var jo en del strid mellem oss og den annen ekspedi­sjon, som var sendt op av Staten, men det gikk da bra til slutt. Hjem­reisen foregikk så sent som i no­vember, og når man vet hvordan høsten er der oppe, så var det et fint stykke sjømannsskap av «Ringsel»s skipper og besetning å greie å komme helskinnet hjem til Norge. Men så hadde vi også 5 ishavsskippere som matroser om bord. Hjemreisen tok 10 døgn i storm og kuling og hjemme trodde man vi var forlist. Avisne antydet å sende en undsetningsekspedisjon efter oss, men før det kom så langt, var vi heldigis hjemme.