S.P. nr.11 1958
I disse dager har Longyearbyen hatt besøk av en ung engelskmann – mr. Paul Adams fra Barnet i Hertfordshire – og vi nyttet høvet til å intervjue gjesten.
At en engelskmann gjester Svalbard, er jo for så vidt ingen sansasjon. For allerede på 1600-tallet begynte engelskmennene hvalfangst i farvannene rundt Svalbard, og mange av de gamle gravplassene rundt på Svalbard vitner i taushet om at ikke alle så moderlandet igjen.
Med mr. Adams er det imidlertid noe utenom det vanlige. Han er visstnok den første engelskmann som forsøker seg som pelsjeger her oppe riktignok bare i journalistisk øyemed. Men han frister dog fangstmannslivet sammen med sin venn Hilmar Nøis i Sassen i vinter.
Paul Adams og Nøis
– Hva gav Dem ideen til å friste livet som fangstmann her oppe og hvordan kom De i kontakt ned Nøis? Spør vi mr. Adams.
– Det var egentlig ikke min tanke å begi meg ut på en slik ekspedisjon da jeg reiste fra England. Jeg kom til Norge i 1957 nærmest for å lære folk og land å kjenne. Mens jeg oppholdt meg i Oslo fikk jeg engasjemang som engelsklærer ved friundervisningen i Tromsø. Nord-Norges egenartede natur og de klimatiske forhold gjorde et sterkt inntrykk på meg. Særlig var nordlyset meget fengslende, likesom overgangen mellom den lyse og mørke årstid. Min interesse for «polarlivet» steg etter hvert som jeg leste skildringer fra fangstlivet på Svalbard og Grønland. Jeg skrev ganske enkelt til Nøis og sa at jeg var interessert i overvintring på Svalbard.
Til min store overraskelse fikk jeg et positivt svar fra Nøis. Han skrev at han ikke hadde avtale med noen annen, så dersom det ble aktuelt med overvintring 1958-59 så skulle jeg få være med. Og 1. juni i fjor gikk ferden nordover til Svalbard.
– Hvorfor så tidlig?
– Jo, vi skulle fiske laks. Men det var et meget dårlig lakseår. Laksen kom ikke under land – visstnok på grunn av sjøens temperatur.
– Men så drev dere vel jakt?
– Ja, det ble da noen gjess og en del snadd. Og så ryper da. Vi skaut vel 300 stykker. Meste av rypene går imidlertid til åte i revefellene.
– Er det blitt mange rev hittil?
– Bare 40 i alt. Det er meget kannibalisme blant revene og hele ti stykker er blitt oppspist i fellene. Det er for det meste gamle rever som blir kannibaler. Silke som ikke lenger klarer å skaffe seg vilt eller annen føde.
– Er pelsene fine?
– Dessverre. Det er svært mange spekkflekker som er ganske sjenerende.
– Har dere truffet bamsen?
– Nei, ennå ikke. Men det er mitt største ønske å kunne nedlegge en bjørn. Rein har vi sett meget av, men den er jo fredet.
– Hvordan virker mørketiden på Den?
– Den har ikke innvirket på noen måte. Heller ikke har vi vært plaget av noen mangelsykdommer. Vi spiser en del hermetiske grønnsaker, vitaminpiller og tran, så det er ingen fare for skjørbuk eller vitaminmangel.
– Hvordan feiret dere julen i Sassen?
– Den gikk som en vanlig dag. Helt ubemerket. Det eneste var at vi den 1. juledag ikke hugde ved. Ja, og så bevilget vi oss fruktsuppe da. Ellers bestod menyen av daglig kost – nemlig ryper. Eide ikke øl eller dram til maten.
– Noen opplevelser som De vil huske?
– Det måtte vel nærmest bli vårt husdyr ”Vesle Mikkel” som vi hadde i høst.
– Vi fanget ”Vesle Mikkel” som hvalp, og det ble en riktig kjeledegge, men han var samtidig litt av en sinnatagg. Etter hvert samlet den flere og flere av sine kamerater rundt hytta, slik at vi til slutt hadde syv rever luskende rundt oss. Alle fikk mat og ble svært tamme. De fulgte med oss på rypejakt, men da kunne de ikke la ”revestrekene” våre. Det hendte ofte når vi skjøt ryper at revene var først på flekken og snappet rypa. De var ikke det minste skuddredde.
”Vesle Mikkel” fikk som så mange av sine frender en brå død. Den endte sine dager i en av våre feller. –
– Vil De noe tiden skrive om Deres fangstmannsliv her på Svalbard?
– Ja, jeg har allerede påbegynt et manuskript, foruten mine dagbokantegnelser. I England er i grunnen fangstlivet her nord lite kjent.
– Syns De det yrket De har valgt er hardt?
– Alt ettersom en tar det. Jeg liker meg godt og fangstkameraten Nøis er en kjernekar å være sammen med. Dette livet er interessant, men nordlyset her oppe kan ikke måle seg med det man ser i Tromsø. Der er det nemlig mere fargerikt og praktfullt.
Vi takker for samtalen og ønsker mr. Adams god fangst og vellykket overvintring.