Johan olsen tamok
av Anton Jacobsen
Johan Odin Leonard Olsen (f. 24/9 1880 – 1969?)
Hva var det for en underlig fe som hadde sunget ved guttens vugge? At han, gutten fra fjellbygda, skulle bli en av våre best kjente ishavsfolk.
Men slik gikk det. Snarefangeren og skogsjegeren i Tamokdalen kjente vel samme lengten som en niårig norsk gutt! Ut vil jeg, ut! Om ikke nettopp over de høye fjelle, så i hvertfall over det store bølgende hav og de store isvidder oppe i Tåkeheimen. Den finnes så snublende nær for den nordnorske gutten. Prøve dystert med isen og havet.
Det var gammelt og velprøvd i Balsfjord, det. Bygden har jo både i gammel og nyere tid fostret en rekke kjent ishavsfolk.
Balsfjord hadde tradisjon på dette felt.
Johan Olsen er født 24. september 1880.
Han var tidlig ute. 14 år gammel finner vi ham første som ishavsgast. Han reiset ut med den kjente skipper Morten Isaksen av Balsfjord. Skuten var jagt «Spitsbergen».
Vanlig utferdstid den gang var første dagene av april. Heimkomsten kunne jo skifte. Men som regel var turen nokså lang. Vanlig på siste halvdel av september. Ofte ble det oktober med før gutten satte foten på landjorden igjen.
Turen gikk gjerne austover til Kvitsjøen, Novaja og Karahavet. Da seilte de som regel nordenom Novaja, ikke gjennom Porten.
Johan Olsen forsatte ishavsdriften med vanlig skiftende hell ut gjennom årene.
I 1904 har han nådd sitt første store mål: Han er blitt skyter. Han reiste med jagt «Godtfred», skipper Peder Lorentsen, Tromsøysund. I 1909 er han fangstleder om bord på m.s «Svanen» av Baknes med brødrene Karl og Lars Jacobsen.
Det var deres første tur på Ishavet etter selen. Johan Olsen lærte dem så godt på denne ene turen at de senere fortsatte på egen hånd.
«Svanen» var en liten skøyte på 42 fot med motor. Det var den minste skuten som drev Kvitsjøen. Motorene var ikke særlig stor, men farten var god i forhold til de vanlige seilskutene som drev den tid. «Svanen» fikk god fangst. Den slo seg full på 3 dager i Kvitsjøen.
Siden gikk turen til Nordisen. Det ble også en god tur.
I 1910 førte Johan Olsen «Kolibri» av Tromsø, reder Anton Næss. Det ble 2 turer også det året.
Men prisene på ishavsprodukter var dårlige. Utbyttet ble så magert at Johan Olsen sluttet på Ishavet og dro i utenriksfart som styrmann. Da han kom tilbake til Norge 1914 for å klasse skuta, ble han tilbudt å føre damkutter «Roald» på selfangst. Han slo seg til og førte den til 1916. så overtok han fartøyet «Foca 1» og førte den til 1921. «Foca 1» ble solgt til engelskmannen Shachleton, og ble for det meste benyttet som ekspedisjonsskip, ikke som fangstskute.
Etter 1921 førte Johan Olsen forskjellige skuter. Han var en tid med Jens Øien på turistferder opp i Ishavet.
Men i 1937 finner vi ham atter på selfangstfeltet. Og denne gang er det på et helt nytt felt for norsk selfangst. Han er nemlig fangstleder med d.s «Ora» av Arendal på selfangst ved New Foundland som første norske sakkyndige fangstmann på dette gamle rike felt.
Den første turen ble ikke vellykket på grunn av flere uheldige omstendigheter. Men neste år – 1938 – er han atter med samme skuta.
Ungselfangsten gikk godt. Den ga rundt 14000 dyr. Men så forliste skuta i den nyere og vanskelige delen av isen det året.
Men Johan Olsen kunne ikke gi seg. Vi finner ham på New Foundlands-feltet både i 1939 og i 1940. Denne gang med m.k. «Quest» av Bodø-Tromsø. Så kom krigen. New Foundlandsfarerne vendte ikke tilbake til Norge, men ble i Canada og solgte fangsten der.
Johan Olsen med «Quest» gikk så i militærfart i 1941 og 1942. I 1947 kom han hjem til Norge. Men han kunne ikke holde seg i ro på landjorda.
I 1949 og 1950 finner vi ham som fangstleder med m.s «Ægir» av Risøy i Tromsøysund.
Det ble straks hans siste fangsttur på Ishavet. Og dermed er det slutt på ishavsturene for denne Ishavets tro sliter. Fra 1896 til 1950, altså i over ½ århundre har han unntatt kortere mellomrom drevet i Ishavet. For denne innsats fikk han Kongens fortjenestemedalje. Nå sitter han trygg og god i stolen sin, og jeg spør ham: – Hva minnes du best fra dine mange år oppe i isen? Er det tunge slitet? Eller er det fangstgleden som lyser sterkere og overstråler det tunge og mørke?
Johan Olsen sier sterkt og klart: – Det værste var tåka. Ja og så stilla i seilskutetida. Det å måtte ligge stille i tåka og stille, det tok på humøret. Derfor syntes jeg det var så utrolig storartet med vesle «Svanen» som hadde motor. Vi kom da fram i stilla.
Denne overgangen fra bare seil til maskinkraft minnes jeg med særlig glede.
Ja og så sjølvsagt når det var muligheter for fangst, så vi kunne sette inn de oppsparte kreftene våre. Det var herlig.
Ja se, det var ikke slitet denne gamle ishavsveteranen mintes mest.
Nå har sagt farvel til Ishavet. Men jakten på og fisket og sporten gir ham ennu avveksling og styrke.
Han har gitt gården fra seg. Men han steller da med veden ennu. Og jakturer innover vidda blir det av og til. Siste vinter var han to turer på fjellet, men det var ikke noe videre å gjøre der.
Fisket i fjellvatnene gir avveksling og glede. Særlig liker han å fiske på isen. Det minner jo litt om isen og selen. Når Johan Olsen sitter og venter på at fisken skal bite inne i fjellvatnene, går tankene ofte til isen og selen der langt nordpå. Rike minner om godt kameratskap, frisk seilas og god fangst strømmer gjennom sinnet og fyller ham med glede og takk for et langt og rikt skiftende liv.