Magasinet for Alle nr. 46 1962
I 1936 var vi kommet så langt at det var daglig forbindelse nordover og sørover på kyststrekningen mellom Bergen og Kirkenes. Hurtigruta var blitt den store stamåren med utallige forgreninger fra knutepunktene. Den gjorde avstandene mindre, den skapte muligheter og ga håp for fremtiden. Men den var også blitt noe mer – noe mer enn en ferdselsåre. Det har vokst fram en romantikk omkring Hurtigruta, en eiendomsfølelse, en samhørighet og en kjærlighet som bare den forstår som har våknet i mange morgener av det brølende signalet – nordgående eller sørgående –, som har hastet til kaia for å se den legge til, som har sett de gamle travere bli borte og nye vidundere komme til – Kong Harald, Vesterålen, Sanct Svithun, Polarlys, Midnattsol, Lofoten, Nordstjernen …
«Uløy» som ble senket av fly på sin første tur i erstatningsruten. 15 mennesker mistet livet under forliset
«Maiblomsten» i isen. I løpet av tre år gjorde den 49 turer i erstatningsrutene.
En dag for omkring 20 år siden ble disse båndene kuttet over. Krigen tar ikke mer hensyn til romantiske følelser enn til en landsdels livsbehov. Den 12. september 1941 ble «Richard With» senket av en ubåt utenfor Rolfsøy, en måned senere gikk «Vesterålen» ned utenfor Nuvsvåg. Fra den dagen snudde hurtigruteskipene i Tromsø. Det hjalp ikke at 50 000 mennesker lenger nord gikk og ventet på dem og var avhengige av dem. Krigen tok ingen hensyn.
Men forbindelsen måtte holdes oppe hvis ikke landsdelen skulle avfolkes, og det var heldigvis lett å finne fram til de rette farkostene og folkene. De eneste som kunne løse en slik oppgave. Ishavskutterne ble satt inn. I september 1941 gikk «Skandfer» som første båt i erstatningsruten til Hammerfest, og tilfeldigvis skulle det bli «Skandfer» som fikk gå den siste turen tre år senere. Disse tre årene danner et eget kapitel i rutefarten langs kysten vår. Et kapitel breddfullt av dramatikk, slit, mannsmot, tålmodighet og sjømannskap på høyde med våre beste tradisjoner. Det ble bare så lite påaktet – en hverdagsinnsats som druknet i alt ståket omkring heltenes hjemkomst, i seiersrusen og selvhevdelsens kaos.
Nå var det vel heller ikke så mye disse karene ventet seg. Det var bare en jobb de hadde utført mot fast hyre og krigsrisikotillegg utbetalt i nesten verdiløse sedler.
De fleste av disse båtene målte mindre enn 100 tonn, og distansen de hadde å trafikkere, tilsvarer så noenlunde kyststrekningen Oslo–Bergen. Men kystens store kongsvei – leia – strekker seg ikke så langt som Øst-Finnmark. Her er det ingen beskyttende barriere av holmer og øyer til å stenge storhavet ute. Her har sjøfolk i århundrer kjempet sin innbitte kamp mot de gamle fiendene – skodda, frostrøyken, kulda og stormen. Fiskebåter er drevet til havs av fralandsvinden selv når de gikk for full maskin imot, de store hurtigruteskipene har ligget værfast og årlig er det noen som bukker under i kampen. Det er i fredstid.
Så kom krigen med sin redsel for lys. Heller ikke kystens fyr og lykter fikk lov til å brenne. Værvarslene ble borte. Minene lå og drev styreløse og viljeløse til de en dag dukket opp foran en tilfeldig båtstevn. Ubåtene lurte utenfor Nordkyn. Flyene dukket brått opp fra havet og viste ikke sine kjennetegn på annen måte enn at de dro forbi eller begynte å skyte.
Den bakgrunnen må vi trekke opp før vi kan mane fram bildet av et lite fartøy som dyplastet av passasjerer, gods og post dunker seg fram gjennom vinterstormene for å holde ruta – for å gjøre det like bra som de store skipene de bare er en erstatning for. Og det var ikke bare på sjøen vanskelighetene tårnet seg opp. På land var det myndigheter med motstridende interesser, tyske trusler og norsk uforstand, det var oljemangel og opphopning av varer. Mer enn en gang var det nevespråket som ble tatt i bruk – enten det nå var den uforferdede Edenhart Larsson på «Morild I» som rundjulte en påtrengende hirdmann, eller flokker av marinefolk som gikk løs på kutterskipperne for å trumfe gjennom sine private ønsker. Så var det bare for karene å bite tennene sammen og forsøke å ta igjen den halvtimen som julingen hadde sinket dem i ruta.
Edenhart Larsson, Hammerfest – Skipper Bernhard Johansen fra
den uforferdede fører av «Morild». Gibostad – fører av «Mil 33» – et av de kjente navn fra erstatningsrutenes tid.
En av veteranene på Øst-Finnmark var «Polarfjell» som gjorde 67 ruteturer og seilte en distanse på mer enn 40 000 kvartmil uten alvorlige uhell. Men den hadde godt følge. I det farvannet hvor tyskerne hadde store tap i sine konvoier, dunket erstatningsbåtene fram og tilbake på sine ruteturer. Og på stoppestedene gikk finnmarkingene og lyttet til de spinkle signalene på samme måte som de før hadde lyttet til hurtigruteskipenes dype, brummende varsler om at her kommer vi: Dronning Maud, Mira, Kong Harald, Lofoten …
Nå svingte en værslitt, dyplastet kutter rundt moloen og forkynte med stø selvsikkerhet at her kom nordgående hurtigrute – to lange og en kort og en lang. De store snudde i Tromsø. Her oppe var det andre navn som gjaldt: Skandfer, Polarfjell, Maiblomsten, Moder II. Blåsel, Grinnøy, Ethel May, Heimdal II …
En januardag i 1942 kom Våland tilhørende Brox i Tromsøysund ut fra Berlevåg på nordgående. Det første skuddet fra en ubåt gikk gjennom rorhuset og drepte rormannen. Ellers kom alle velberget i båtene og i land, men Våland sank på 5 minutter. Morild I med skipper Larsson kommer i ruten etter Våland, den får låne livbåtene, alle passasjerene blir utstyrt med livbelter. Så bærer det videre.
De fleste båtene var mer eller mindre i kontakt med krigshandlinger. Et fly bommet med fire bomber på Polarfjell, Maiblomsten fikk en matros såret av granatsplint. Morild I og Maiblomsten kom seg så vidt unna en russisk ubåt i Båtsfjorden takket være frostrøyken. Grinnøy ble både bombet og beskutt uten at noen kom til skade. Moder II ble entret av et russisk krigsskip mellom Vardø og Vadsø og folkene tatt ombord og ført til Russland før båten ble senket. Blant passasjerene var den nåværende fylkesmann i Finnmark, Peder Holt. Og så kom tragedien med Uløy kort tid etter. Båten gikk sin første tur i ruten og var på tilbaketur fra Vardø med 27 passasjerer og 8 manns besetning da den ble angrepet av fire fly med mitraljøser og bomber fra lav høyde. 15 mennesker mistet livet ved dette forliset.
«Våland» av Tromsøysund ble senket av en ubåt i januar 1942 på nordgående fra Berlevåg
Ute i havgapet var det ikke langt mellom hver kanonade, det hendte tyskerne kom inn med sårede gaster, flyene og alarmen var en nesten dagligdags hending. I mørke kvelder glimtet det fra de russiske batteriene på Fiskerhalvøya. To store krigsmakter tørnet oftere og oftere sammen i Varangerfjorden og på Østhavet. Men erstatningene kom og gikk med sine passasjerer, sitt gods og sin post. Stille og uanfektet klappet de til kaia, like fri for fakter kastet de loss igjen. Bare en eneste liten ekstravaganse kostet de på seg – hurtigrutas signaler. Her på finnmarkskysten var de rutefartens storkarer. Så fikk det ikke hjelpe om de ble borte under baugen på de store når de møttes i Tromsø. I erstatningenes storhetstid viste de oss at også en erstatning kan være ekte tvers gjennom. Det skal være deres ettermæle.