Print Friendly, PDF & Email

Ikke gull alt som glimrer på Svalbard

av  Kåre Kleivan

 VG 7. mars 1967

Gustav Lindquist

I det forrige århundre gikk der en rekke vitenskapelige ekspedisjoner til Svalbard og der ble utført en hel del verdifullt geologisk undersøkelser. Det ble konstantert forekomster av verdifulle malmer og mineraler. Når ryktene om disse geologiske data spredte seg blant både menigmann og forretningsfolk, hadde ønsketenkning lett for å ta overhånd.

Men kan jo også forstå at det blant fangstfolk i lange og mørke vintermåneder var lett å drømme seg bort i tanken på alt det gull og all den glimmer som kanskje lå under snødekket og som kan­skje ville bringe dem rikdom og velstand raskere enn de kunne skape den gjennom jakt på polarrev, bjørn og sel.

Et eksempel på de veldige for­håpninger man stilte til Svalbardsrikdommer går fram av noen linjer fra den okkupasjonserklæringen fangstmannen Gustav Adolf Lindquist fra Tromsø forfattet i 1919 etter st han hadde gjort seg til herre over et større område på Syd-Spitsbergen: ”at jeg gjør krav på alle landområder, innsjøer, isbreer, mineraler og kjemikalier, all kull, olje, kobber, jern, tinn, sølv, gull, platina, dia­manter og alle andre edle stener og metaller og alt av verdi som måtte finnes i, på og under over­flaten, og jeg gjør det med rett etter tidligere oppdagelser og etter 20 års leiting, fangstvirksomhet og oppdagelsesreiser på Spitsbergen. Inklusiv syv vintrer.”

Gode gamle Lindquist

Erklæringen fra Lindquist var undertegnet 17. juni 1919. Senere i samme dokument forteller Lindquist at han har solgt hele området til en engelskmann ved navn Ernest Mansfield for – siger og skriver – 1000 norske kro­ner!

Gode, gamle Gustav Adolf Lindquist, den hyggeligste og dristige fangstmann som senere omkom under en brann i en fangsthytte på Svalbard, var rundhåndet i all sitt nyokkuperte område.

I det første bindet av Svalbards historie forteller om en lang rekke okkupasjoner og rettighetservervelser i årene fra før århundreskiftet og fram til midten av 1920-årene da virksomheten på øygruppen kom inn i en roligere fase i og med at Norge ble i stand til å hevde sin suverenitet over områ­dene.

Marmor

Det er spennende lesning. Selv alvorlige forretningsmenn lot seg oppildne av de overdrevne meldin­gene om de rikdommer Svalbard hadde å by på. Et engelsk selskap Northern Exploration Co. Ltd., London var særlig aktivt og satset kolossale beløp på marmorutvinning. Til støtte for sin tro på de rikdommer marmoren på Svalbard ville gi, hadde de en lang rekke usedvanlig positive uttalelser fra fagfolk i mange land. Ja, selv fra det verdensomspennende konser­net Ingersoil Rand, som alle berømmet Svalbard-marmoren for dens renhet, den rikdom i variasjoner, dens evne til å la seg be­handle, sage, slipe og polere osv. I spissen for Northern Exploration Co.’s aktivitet på marmorens om­råde stod den tidligere nevnte Ernest Mansfield. Det viste seg imidlertid at Svalbard-marmoren smuldret bort når den ble utsatt for varmere temperaturer. Etter at Northern Explorations bare til det forberedende arbeid for marmor, utvinningen og sikring av rettig­heter på Svalbard hadde brukt opp storparten av aksjekapitalen, måtte firmaet i 1913 forhøye kapi­talen fra 125000 pund til 150000 pund, altså 3 millioner kroner av verdi før første verdenskrig.

Hvert øre strøk med uten at sel­skapets mange aksjonærer fikk særlig profitt.

Strategi

I 1918 fikk dette selskapet en ny veldig kapitalinnsprøyting da man forhøyet aksjekapitalen til 500000 pund. Det skjedde i mai

det siste året av første verdenskrig og bakgrunnen for den nye aksjeemisjonen var – fredsavtalen mellom Sovjet-samveldet og Tyskland i Brest-Litovsk den 3. mai 1918. Tyrkerne hadde benyt­tet sin overmakt over den slagne sovjet-armeen til å forplikte russerne å støtte tyskers syn på fremtidig styre på Svalbard. Denne nyhet betraktet britene som en alvorlig trussel mot Skandinavia og Russland. Etter det britiske utenriksdepartement og admiralitets tilskyndelse ble det besluttet å sende en ny ekspedi­sjon fra Northern Exploration til Svalbard. Som leder var tatt ut den kjente polarforskeren Sir Ernst Shackleton. Han kom aldri til Svalbard fordi han måtte lede en britisk militærstyrke under den britiske invasjonen i Nord-Russland for knuse revolusjonen.

Året etter forhøyde Northern Exploration Co. Ltd. sin kapital til 1000000 – en million – pund. Det ble utfoldet stor aktivitet i årene som fulgte, men uten større hell enn tidligere. Man fant spor av mange verdifulle mineraler og malmer, men bare få av drivver­dig rikhet. Firmaet gikk konkurs og i 1931 gikk den norske regje­ring med på å kjøpe dets eien­dommer på Svalbard for 100000 norske kroner. Enighet om beløpet ble oppnådd først etter mange års forhandlinger. I 1934 ble firmaet likvidert.