av Bernard Cabanes
(Science et Voages 1/3 1952)
I 1946 gjennomførte de tre franskmennene J. A. Martin, Robert Pommier og Yves Valette en skiekspedisjon fra Billefjorden til Kapp Fanshawe. Hovedmålet med ekspedisjonen var å bestige Mount Newton, som kartene indikerte som det høyeste punktet på Spitsbergen. Til deres store overraskelse oppdaget de imidlertid fra toppen av Mount Newton en annen fjelltopp som de mente var høyere. De ga denne toppen navnet Mount Perrier, til ære for den anerkjente franske topografen general Georges Perrier.
For å bestige Mount Perrier, organiserte franskmennene Claude Maillard, Claude Gendron og Bernard Cabanes en ny ekspedisjon i 1950. Vi lar Bernard Cabanes fortelle om sin vandring mot toppen sammen med sine fem kamerater.
En presentasjon av deltakerne på den franske ekspedisjonen.
Claude Maillard, 30 år: Student i jus og notarfaget. Fant sin flukt fra rettsvesenet i oppdagelsesreiser. Ekspedisjonens leder og initiativtaker. Navigatør og kartograf. Uautorisert sykepleier og lege. Førstemann opp Mont Perrier, Svalbards høyeste punkt. Ansvar for klatreutstyret. Sammen med Passini og Gendron, Maillard, tidligere medlem av «Jeunesse et Montagne», hadde også tatt kurs ved École Nationale des Praz. Noen ganger sliten ved middagstider, men alltid i toppform ved midnatt. Han som skulle bli leder for den franske Svalbard-ekspedisjonen i 1950, var selv arkitekten bak hele opplegget. Hans venn Grelier, nå i Amazonas, men da sekretær for Liotard-gruppen, introduserte ham for Bernard Passini. Pierre Dameron hadde vært i Lappland, og jeg selv deltok på ski-ekspedisjonen Narvik–Nordkapp i 1948 sammen med Tobey, Robino og Muller. Maillard møtte Claude Gendron hos en felles venn, Golle. Gendron hadde nettopp kommet tilbake fra Sahara og var villig til å bytte område. Til slutt fant Maillard Daguillon på skolebenken i Rue de la Lune, der han studerte til radiomekaniker på kveldskurs.
Claude Daguillon, Benjamin: Atten år gammel, 1,80 m høy. Ekspedisjonens altmuligmann. Radiotelegrafist. Fremragende mekaniker. Elektriker. Installerte elektrisitet (med batteri og generator) i en forlatt prospektorhytte som hadde stått tom i tretti år. Ansvar for radio- og elektrisitetsutstyr. Assisterende filmskaper og til og med regissør når situasjonen krevde det. Demonterte kameramaten Gendrons ETM 16 mm-filmkamera, reparerte det og satte det sammen igjen midt på natta på en teltduk, mens han holdt en lommelykt mellom tennene. Ikke en eneste skrue for mye eller for lite! Daguillon satt og jobbet på skolebenken i Rue de la Lune da Claude Maillard kom og hentet ham.
Claude Gendron, 25 år: Industritegner; filmskaper; fotograf; lidenskapelig fjellklatrer og grotteforsker. Bor i Brussel. Hadde nettopp gjennomført en rekognosering i Afrika som forberedelse til en ekspedisjon i Oraize-fjellene. På vei gjennom Paris møtte han Maillard, og uten å stikke hjem etter returen fra Sahara, gikk han rett om bord til Nordpolen. Ledd av frostskader av andre grad etter turen tilbake fra Mont Perrier.
Pierre Dameron, 26 år: Etnograf med spesialisering på samer. Ansvar for det vitenskapelige utstyret. Snakker svensk svært godt. Tolket for de skandinaviske deltakerne. Arbeidet med en samisk-svensk-fransk ordbok.
Bernard Cabanes, også 26 år: Student i filosofi og moderne språk. Ekspedisjonens tekniker. Tolk og historiker. Var den yngste på ski-ekspedisjonen Trans-Lappland Narvik–Nordkapp våren 1948, men her på Svalbard var han en av de eldste. Ble rekruttert av Maillard 48 timer før avreise.
Bernard Passini, 29 år: Ekspedisjonens nestkommanderende. Geolog. Lidenskapelig interessert i arkeologi og grotter. Fotograf. Forvalter og leder for leiren i Billefjorden. Fremragende fjellklatrer på bare 29 år. Ekspert på camping. Hans eneste svakhet: matlaging. Den eneste i laget som ikke var fra Paris (kom fra Cholet).
Alle var studenter. Ferien nærmet seg, og Daguillon gikk med på å stryke på eksamen. Claude Maillards iver smittet på de andre. To måneders hardt arbeid med å samle utstyr og finansiere reisen over 4000 av de 5000 kilometerne som skiller Frankrike fra Nordpolen, forvandlet seks nesten fremmede menn til et team.
Selv om en felles drøm allerede hadde forent dem, ville reisen alene ha dratt dem ut av hverdagen. Kampen for å få tillatelser, både i Frankrike og Norge, og de femten dagene til sjøs brakte dem i kontakt med mennesker og levemåter man knapt tror finnes i den moderne verden.
Fra Boulogne til Tromsø
(Et bedre kart anbefales: søk på Toposvalbard)
De franske fiskerne, «boulonnais» og «fécampois», som tilbringer mesteparten av livet mellom Newfoundland og Barentshavet, var våre reisefølger fra Boulogne til Tromsø.
I Tromsø fikk vi råd fra John Hagerup jr. og Arthur Oxaas, veteranfangstmenn og ledere for den gruppen nordnorske fangstmenn som mer enn noen andre bidrar til å gjøre Svalbard norsk.
Og «der oppe», som nordmennene sier, var det Hilmar Nøis som vil følge oss til Billefjorden og bringe oss tilbake til sivilisasjonen etter to måneders ensomhet. Denne beryktede fangstmannen, kjent over hele Skandinavia, fører – etter sin far og sammen med sin sønn – en kamp som for ham bare er hverdagslig.
I ventetiden før hjemreisen vil vi oppleve livet til arktiske gruvearbeidere, skandinaviske og sovjetiske, som etter vår avreise vil være innestengt av polarnatten i sju av årets tolv måneder, i en måneaktig ensomhet.
Altmuligmenn. I mellomtiden har Svalbard gjort hver og en av oss til, etter behov:
En pakkdyr
En sledehund
En navigatør på vann og is
En sjømann i fjorder og på åpent hav
En skiløper på breer
En fjellklatrer
En sel- og rypejeger
En «eskimo» som bygger igloer
Og (i Nøis’ hytte) … en «hussjef»
For ikke å snakke om mekanikeren, elektrikeren, kamerareparatøren, den uautoriserte legen og den tilfeldige gruvearbeideren.
Ja, eventyret er fortsatt mulig – selv på fire måneders ferie! Døren til denne helt spesielle verden står åpen. Man trenger bare å dytte den litt.
Utdrag fra ekspedisjonens dagbok
24. august
Fangstskuta «Blåsel» fra Tromsø ble chartret utenom sesongen av ekspedisjonen, med et midlertidig mannskap. Den setter sine seks menn og to tonn utstyr på en øde strand ved Billefjord. Denne dagen markerer den siste med «midnattssol» på Svalbard. Nøyaktig to måneder gjenstår før det totale mørket senker seg over polarlandet. Vi har to måneder til å gjennomføre oppdraget vårt: utforskningen av det ukjente Stubendorff-massivet, og oppstigningen til General Perrier-fjellet, som ble sett på avstand av Martin, Pommier og Valette i 1946.
29. august
Dagen er viet til ilandstigning og organisering av basen, samt rekognosering opp til 900 meters høyde og 20 kilometer inn i landet. Tre dager med bæring og to mellomstasjoner har vært tilstrekkelig, takket være døgnets 24 timer med dagslys. Mens kameratene våre trekker seg tilbake langs de blå sprekkene i Ebba-breen mot kystleiren, slår Claude Maillard, ekspedisjonens leder, filmskaperen Claude Gendron og jeg opp leir 3 på høyden nådd under rekognoseringen. Noen turer frem og tilbake er fortsatt nødvendige for å samle utstyret vårt, som er plassert på morenene.
2. september
Vi når 1200 meters høyde og slår opp leir 4 på nivå med det høyeste av De Geer-fjellene, en fjellkjede som skiller Ebba-breen fra Nordenskiöld-breen. Snøforholdene er utmerkede, så vi erstatter teltet med en iglo. Den er litt sukkerbrødformet, og som alltid er det trangt den første natten.
Tåken holder oss i leir 4 i to dager. Når den letter, ser vi mot nord Austfjorden, den østlige armen av den store Wijdefjorden, som deler Svalbard i to fra nord til sør. Dens tilløpsbreer skiller oss fortsatt fra platået. Vi krysser den største av dem, Mittag-Leffler-breen, om natten for å unngå det mest oppsprukne området, og går rundt de to andre ovenfra.
9. september
Fjellet ligger foran oss. Etter dager uten en eneste stein i sikte eller noe verdt å fotografere, befinner vi oss i sentrum av det man kan kalle dreieskiven i Ny-Friesland.
Foran oss, som en vifte, ligger to fjellmassiv og tre breer – én i midten, to på flankene. Vi velger den i midten, Lomé-breen, en nord-sør-passasje, en slags frossen fjord i høyden, mellom de bratte veggene i Stubendorff-massivet til venstre og de mykere bakkene i Chydenius-fjellene. Tidligere har utforskerne alltid angrepet sistnevnte, avskrekket av det utilgjengelige utseendet til denne klippebarrieren. Fast bestemt på ikke å la oss skremme, forbereder vi oss på å gå rundt det, ved å bruke den brede isveien i Lomé, og deretter en usikker utvei vi ennå ikke kjenner. Fremstøtet forsinkes faretruende.
13. september
Utveien er funnet. En slags lukket sirkel har gjort det mulig for oss å trenge inn i massivets første ringmur, og et pass har latt oss kaste et blikk over den andre ringmuren, inn i det indre. I kaoset av fjell vi skimter der, utpeker vi tre mulige Perrier-fjell. Vi har ingen bilder av dette fjellet. Av de tre oppdagerne er én død om bord på «Charcot», mens de to andre er i Antarktis.
Stedet der flagget, sydd av en venninne i Tromsø, vaier, blir døpt Franskmennenes dal, og passet med de tre mulige Perrier-fjellene blir Pass 1. Det blir også et Pass 2, et Pass 3, samt Fjell 1 og 2 før vi blir enige om målets identitet. Fra toppen av Fjell 2 identifiserer vi det vi kalte «Mont Blanc» på grunn av likheten med General Perrier-fjellet, og de andre kandidatene må vike. Mange topper virker faktisk å være av lignende høyde.
17. september
Vedvarende tåke og snøfall har holdt oss i teltet i to dager. Fremstøtet strekker seg langt utover de planlagte femten dagene, og vi tenker på den lange veien tilbake under betydelig vanskeligere forhold enn på vei hit, grunnet den gradvise tilbakekomsten av nattemørke og dyp snø. Vi bekymrer oss også for våre kamerater i hovedleiren, som ventet oss tilbake den 13. september. De vet hvor mye proviant vi har med oss. Vi har rasjonert i mange dager, men denne tåken kan raskt gjøre situasjonen katastrofal. Vi har tre dager med proviant igjen, som vi strekker til ni dager.
Ved den første oppklaringen tar vi på oss skiene og når bunnen av sirkelen med en tredjedel av rasjonene hver. Med skiene på tvers av sekken krysser vi gjennom Pass 3, den andre ringmuren i Stubendorff-massivet. Jeg leder tauet nedover og passerer gjennom en dekket bresprekk. Skyggene holder meg fra det grønnblå tomrommet, og vi går sakte ned en 45-graders svært rasfarlig skråning mot et tåkehav. Etter et oppsprukket område letter tåken litt, slik at vi sakte kan klatre opp det vi kalte Helvetesdalen mot de vestlige og sørlige ryggene til Perrier-fjellet. Vi går rundt dem og slår opp teltet på toppen av en knaus, mellom «Chamonix-nålene» og Pass 4. Fra nordsiden av Perrier-fjellet ser vi bare en isskråning som forsvinner inn i skyene. Til i morgen, general! Til toppen!
18. september
Vi starter kl. 09.00, og kl. 11.00 er vi ved Pass 4, hvor vi angriper den bratteste skråningen – en glatt isvegg som er feid av en fryktinngytende «snøjeger». Våre ti brodder biter så vidt, og isøksene får ikke feste i det hele tatt. Midt på bakken møter vi en hvit mur, og på et nesten umerkelig platå synker vi ned i dyp, pulveraktig snø. Det er bare én retning for å holde stand og nå toppen: den bratteste.
Gendron avløser Maillard i tet. Skråningen øker til rundt 60 grader, før den plutselig flater ut, og vi tror nesten vi er på toppen. Vi gir Gendron mer tau i tilfelle en skavl venter på den andre siden, og sikrer ham godt. Han setter isøksen i bakken i tre retninger og følger den «der det fortsatt går opp». Han tror et øyeblikk han er på toppen, men Maillard viser at det er lenger frem. Til slutt går det nedover i alle retninger: klokken er fem på ettermiddagen, 18. september 1950.
19. september
«Strålende vær» i dag: vi må gjøre oppstigningen på nytt, både for bilder og målinger. Maillard og Gendron går opp igjen, og det viser seg at det virkelig var toppen. Klokken ni om kvelden er de tilbake. Vi pakker ned og forlater leiren. Klokken ett om natten krysser vi Pass 3 i motsatt retning etter en lang kryping over den dekkede bresprekken. Vi overnatter i leir 9 på vei tilbake, lettet over å ha seks tredjedels rasjoner per person! Tilbake i tåken.
20. september
På høyden av bekymringen har kameratene i leiren gitt seg selv frist til den 20. før de starter søk. De har gitt opp radioen, da det ikke ville gi resultater i tide. I går, den 19., forlot de hytta til «værleiren» på 600 meters høyde i en kjede parallelt med De Geer-fjellene.
Ved daggry den 20. tar Passini og Dameron på seg skiene mot det sentrale platået, som de patruljerer i to dager uten å finne andre spor enn sine egne. Tomme for mat vender de tilbake. Passini har forstuet et kne, men Dameron går opp igjen. Daguillon setter opp en lyspære på toppen av hyttas antennemast, synlig fra breens andre platå på 600 meters høyde. Kulden faller til -42 °C, rekord for oppholdet vårt. Ingen i sikte. Bunnen av fjorden fryser, og Nordenskiöld-breen slutter å sende ut isflak. Rever og ryper skutt disse dagene har fått sin vinterhvite drakt.
23. september
Det «strålende været» fra den 19. fortsatte hele den 20., slik at vi kunne tilbakelegge tre etapper fra utreisen på én dag. Fint vær også den 21., men etter leir 5 glir vi sakte, forferdet, inn i den tetteste tåken vi har opplevd. Cabanes brekker og reparerer (dårlig) skibindingene sine: han fortsetter til fots etter å ha frosset hendene og brent håndflatene mot metallet. Verst rammet er Gendron, med andregrads frostskader på begge føttene, og han sleper seg av sted i store smerter, med sleden på hælene.
Vi har gått om natten for å utnytte det klare været maksimalt, og det får vi betale for. Men vi angrer ikke, for i tåken må vi krysse Austfjordens tilløpsbreer i blinde, klatre opp på platået, holde nord for De Geer-fjellene uten å passere dem, og finne, mot den riktige fjorden, den riktige breen. En av oss, som henger etter i tauet med kompasset om halsen, roper i tåken kurskorreksjoner til kameratene foran: «Til venstre! Til venstre igjen! Til høyre! Til høyre!!!» Eller han plasserer seg i midten av en klokkeskive: «Klokken ti! Klokken to!» o.s.v.
Vi stopper et øyeblikk ved en kjent stein, som vi først hadde tatt for å være en bjørn på veien hit! Retningen vi tok før vi gikk inn i tåken, mot breen og issprekker, gir oss en følelse av skråningen som hjelper oss. Uten oppdagelsen av sporene etter to skiløpere og restene av en fransk matpakke ville vi aldri ha funnet De Geer-fjellene og Ebba-breen. Disse sporene fører oss opp til morenene, hvor vi lar sledene stå igjen.
Under tåken, på den bare breen, klarer jeg å miste riflen min i en bresprekk. Uten lampen på antennemasten ville vi aldri ha funnet hytta som vi søkte etter denne natten.
7. oktober.
Vi hadde avtalt med Nøis at han skulle hente oss i Pétunia Bay den 30. september. Nå har vi ventet i åtte dager, og ikke en eneste båt er i sikte. Med bekymring følger vi vinterens fremmarsj rundt oss.
Vi går ut om natten, ikke for å se nordlyset eller lete etter revene, men for å inspisere horisonten etter et unikt lys – det fra Nøis’ båtmast.
Denne morgenen holder jeg på med oppvasken, da et skrik kaller meg ut. Er det isbreen som roper, eller er det Nøis? Det er Nøis! Ved middagstid er han endelig på land foran hytta. På en time er alt lastet om bord, og hytta er rengjort. En tung trebjelke blir reist foran inngangsdøren for å stenge hytta mot den furete bjørnen.
Kl. 20 ser vi de sovjetiske lysene fra Barentsburg og Grumant foran oss, samt de norske lysene fra Longyearbyen på babord. Vi styrer til høyre, og vinden roer seg. Vi blir møtt med triumferende jubel fra gruvearbeiderne og norske embedsmenn.
28. oktober.
Etter åtte dager til sjøs legger kullskipet Gordian, kaptein Einar Einarsen fra Bergen, til i Malmø, med en last på 4000 tonn fra gruvegruve i Longyearbyen. Frankrikes konsul, herr Berg, setter oss på Nord-Expressen til Paris, akkurat i tide for å komme tilbake til universitetet.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.