Print Friendly, PDF & Email

En samtale med gullgraveren Lafet Lindeberg

Av Elisabeth Meyer

(Magasinet for alle nr. 3 1963)

                                                   Lafet Lindeberg

Første gang jeg besøkte Josefine og Jafet Lindeberg i deres hjem i San Francisco raste et uvær, som den mest effektfulle illu­strasjon til det levnetsløpet jeg fikk høre om. Lyn og torden vekslet med regnskyll, som bare tropene kan oppvise maken til. Gatene i San Francisco ble til sjøer og kloakker til fontener, trær knekket som fyrstikker og taksten singlet, men da gatedøren lukket seg bak meg i hjemmet hvor jeg skulle være gjest den dagen, var jeg kommet i en annen verden. Det gamle patrisierhuset med sin dype stillhet og fredfulle atmosfære syntes så fjernt fra våre dagers rast­løse, jagende syklon-Amerika. De mange store, høyloftede rom, fylt med kunst og gedigne møbler ga inntrykk av ikke bare å være et hjem, men også et trygt tilfluktssted hvor stormene utenfor ikke kunne nå en.

Et mere stormfullt og merkelig levnetsløp enn Jafet Lindebergs skal det bli vanskelig å finne. Noen av hans dramatiske opplev­elser kan vi lese om i boken «The Spoilers» (Bandittene) av Rex Beach, og en periode av sitt liv ble han regnet for å være den rikeste nordmann i Amerika. Til andre tider var han fisker i Kvænangen, snekker, sjømann, reingjeter og gullgraver i Alaska, grunnlegger av byen Nome, eier av gruver, oljefelter, fabrikker, banker, hoteller etc. På noen og åtti år kan en rekke atskillig, og Jafet Lindeberg fra Troms har benyttet tiden godt og gjør det fremdeles, skal vi dømme etter hans vitalitet.

Den middelshøye, tettbygde skikkelsen er spenstig, det mørke håret bare lett grå­net, og de brune øynene lyser klare og gløgge. Det er over seksti år siden han for­lot Norge, men sitt morsmål har han ikke glemt. Han snakker det rent og kultivert, og her kommer vi inn på noe som er karak­teristisk for Jafet Lindeberg. Han er født i Kvænangen, vokst opp i små kår, og ut­dannelsen han fikk var noen dager i uken på omgangsskole, men gutten hadde en ubendig lærelyst, arbeidet stadig videre med seg selv. Hvor han fikk høve til det ble kunnskapene utvidet og saker og ting studert til bunns. Når han har nådd så langt, så skyldes det ikke bare at han, som en annen Askeladd, fant en gullgruve, men derimot grundige studier, hardt arbeid, intelligens, mot, utholdenhet, teft og forretningssans.

– Som unggutt, sa han. – hadde jeg ett mål: å komme bort fra slitet på fiske og til et land med større muligheter for å arbeide meg fram. Da jeg var 24 år gammel, fikk jeg sjansen, og det var den amerikanske misjonær Dr. Sheldon Jackson, som ga meg den. Dr. Jackson arbeidet for å hjelpe de sultende Alaska-eskimoer, og han mente løsningen ville være at eskimoene gjorde som nomadestammene i Sibir og flyttsamene i Norge, holdt rein som husdyr. Så ble da en norsk ekspedisjon sendt av­sted med over 500 dyr og 113 samer, som skulle lære eskimoene reinsdyrhold. Jeg var nettopp kommet hjem fra min første langreise som sjømann og tok stillingen som en av lederne på ferden. Ekspedisjonen nådde Unalakleet i Alaska sommeren 1898. Meningen var at jeg nå skulle reist til Sibir og kjøpt rein for regjeringen, men befolkningen der hadde vist seg så fiendtlig at vi måtte oppgi den planen, og jeg ble løst fra min kontrakt.

– Og så begynte De å grave etter gull?

– Ikke i første omgangen. Det hadde gått rykter om lovende gullfunn i Council City-distriktet på Sewardhalvøya, så jeg dro dit, men arbeidet en tid som snekker for å skaffe startkapital.

– Var det ikke der De traff svenskene Brynteson og Lindblom, dette historiske møte som fikk så stor betydning for hele Alaska? Dere lever jo som en legende der nord og omtales bare som «The three lucky Swedes», de tre heldige svenskene.

– Lite ante vi nok den gang i Council City hva framtiden skulle bringe oss. John Brynteson var egentlig snekker, men da han sommeren 1898 dukket opp i Council City hadde han syv års erfaring bak seg fra ar­beid i Michigans kull- og jerngruver. Eric O. Lindblom var skredder i San Francisco. En dag ble han tilsnakket av to karer, som spurte: ”Are you a sailor?”

– Ja, svarte Lindblom, som syntes de sa ”tailor”(skredder).

– Da har vi en jobb for deg, kom med oss.

De gikk inn i en av havnekneipene i San Francisco, og der ble det spandert så rikelig med drinker at da Lindblom våknet av sin bevisstløshet, var han ombord på en amerikansk hvalbåt. Han var blitt sjang­haiet og nå på vei nordover. Uker senere la de til i Port Clarence, Alaska, for å ta inn ferskvann. Der lyktes det Lindblom å rømme. Presten på stedet hjalp ham til to transportreiner, og med dem satte han farten opp mot fjellene. Etter mange even­tyr havnet han i Council City, hvor han sluttet seg til Brynteson og meg for å lete etter gull.

– Hadde noen av dere erfaring med dette yrke?

– Egentlig ikke, så en ting var vi enige om allerede fra starten av: vi ville lære dette faget så vi ikke sto teknisk fast når vi fikk vår sjanse.’ Mens vi arbeidet omkring i Council-distriktet og stakk ut våre skjerp, studerte vi de forskjellige utvinningsmetoder av gull. Dernest dannet vi et gruveselskap og besluttet å skjerpe over et større felt av Alaska. Brynteson hadde vært langt opp­over Nordvestkysten sammen med noen andre skjerpere, før han møtte Lindblom og meg, og han fortalte oss at han hadde tunnet gull. Så forlot vi Council og dro først til Golovin Bay, hvor vi skaffet båt og forsyninger, og den 11. september 1898 satte vi seil for en reise som skulle bli begivenhetsrik. Vi forsøkte oss underveis ved flere elver og fant gull, men ikke i slik mengde at det var lønnsomt. Først da vi nådde Slange-elven, som vi kalte den, opp­daget vi gull i større mengder. Det var et gudsforlatt sted, helt uberørt av mennesker.

En lang strand kantet den mosegrodde, trebare tundraen, som strakte seg innover mot åsryggene i øst. Elven med den gullrike sanden skar gjennom sletten og kastet seg ut i Beringshavet. Her kom Nome, Nord­vest i Alaska Metropolis til å ligge.

– Hvordan fantes gullet her? Som klumper eller som grus?

– Mesteparten av gullet i Alaska fin­nes i elveleienes gruslag. Vannet har brakt fjell, isprengt gull, til å forvitre, og metallet er blitt frigjort. Det forekommer i alle størrelser fra gullstøv til store klumper. Ved Slange-elven ville jeg finne kilden til gullet, og så ga vi oss til å skjerpe videre i sideelvene, som ble døpt Anvil Creek, Dry Creek, Snow Gulen Creek osv, navn som i dag er kjent av enhver gullgraver i Nord-Amerika. Senere har det jo vist seg at vi tre skandinaviske nybegynnerne i gullgraverfaget hadde lokalisert akkurat de rikeste delene av de forskjellige elvene. Vi tok ut hvert vårt skjerp og dessuten et i fellesskap, «Discovery Claim». Disse ble senere sluttet sammen under navnet «The Pioneer Mining and Ditch Company», og jeg ble direktør for selskapet. Dette var det første som oppdaget drivverdige gullforekomster i Nome-distriktet og tok ut skjerp. Det ble også det største og heldigste. Inn­til Pioneer Mining Co. ble solgt i 1921 hadde det produsert gull for 23 millioner dollar.

– Når satte så det store gullrushet til Nome inn?

– Da vi tre kamerater hadde fått regi­strert skjerpene våre og hjulpet landsmenn og venner til å gjøre det samme, bredte nyheten seg om de rike gullforekomstene som en skogbrann. Det var imidlertid ikke før at sommerens utbytte i 1899 – gull for nærmere 3 millioner dollar – kom fra Nome at utenverdenen forsto hvilken opp­dagelse som var gjort. Våren etter satte det så inn mot Nome det villeste kappløp til et gruvefelt i Alaskas historie. De andre gullrushene har vært rene søndagsskoleutflukter i sammenligning med Nome-rushet. På ett år steg innbyggertallet fra 400 til 20 000, som alle bodde i telt eller levde under åpen himmel ved stranden. Rundt dem var et ubeskrivelig kaos av skyhøye hauger uidentifisert gods, som var blitt slengt i land fra lastebåtene. Det neste høyvan­net skyllet over alt sammen og tok med seg tonnevis av dyrekjøpt utstyr og proviant. Maten ble knapp og dyr. Der var ingen sanitæranlegg. Brønner ble fort infisert. Kopper, tyfus og lungebetennelse herjet. Selv ble jeg alvorlig syk og måtte reise til­bake til Statene for en tid. Og hver dag i juni 1900 kom det tusen nye mennesker.

– Forbindelsen med den øvrige verden, hvordan var den?

– Den innskrenket seg til båtene i de tre isfri månedene. Og der var selvfølgelig ingen telefon, ingen telegraf og ingen – lov. I Klondike sørget det kanadiske politi for å hevde lov og rett. I Nome ble det om­trent daglig begått et mord – alltid ustraf­fet. Historikere har fastslått at Nome i sin første tid var den mest lovløse by som noen­sinne har eksistert. Her skulle vi skandina­vene – samer fra Finnmarksvidda, fiskere og bønder fra Kvænangen, Skjervøy, Tele­mark og Varmland – ta kampen opp mot en hær av gangstere. Og kamp ble det fra samme øyeblikk de første eventyrerne kom styrtende til og oppdaget at de beste skjerpe­ne alt var tatt av nordmenn, svensker og finlendere. Nykommerne gjorde kort pro­sess: Skandinavene var ikke amerikanske borgere og Statenes lov tillot ikke en ut­lending å ta ut skjerp på amerikansk jord. Altså fjernet de fra merkepælene alle navn, som så skandinaviske ut og satte sitt eget i stedet. Alle mine skjerp ble tatt, og en Robert Chipps fra Council City stjal «Discovery Claim». Men jeg kjente gruve­lovene og visste at når en utlending registrerte et skjerp og samtidig avga erklæring til USA’s kommissær om at det var hans hen­sikt å bli amerikansk borger, så var saken ansett for å være i orden.

– Gjorde USA’s regjering ingenting for å stoppe denne gangstervirksomheten?

– En troppeavdeling kom, og plutselig bedret stillingen seg også av en annen grunn. En soldat og en gammel skjerper oppdaget omtrent samtidig at sanden på Nomes strand inneholdt store gullmengder. Da det ble kjent at den lettvinte utvaskingen av gull her kunne innbringe sin mann 20-100 dollar om dagen, ble folk i Nome grepet av et fullstendig vanvidd. Tyve tusen mennesker arbeidet på stranden, da opp­hisselsen var på det nøyeste. Det eneste de trengte av redskaper var en spade og en panne, som ser ut som et flatt vaskefat. Den gullrikeste panna som noensinne er vasket ut i Alaska, kom herfra og inne­holdt for 3000 dollar.

– Så var det vel der som overalt ellers hvor gull ble funnet, en skare som skaffet seg gull uten å bruke hadde og spade?

– Nome var oversvømmet av gamblers og prostituerte, folk som etablerte barer, spillebuler og danselokaler. De smarteste kjeltringene innfant seg ikke i første om­gangen, men de var underveis. Det var dem som Rex Beach beskriver så auten­tisk i «The Spoilers» at boken kan betraktes som et kapitel av Nomes tidligste historie.

Den foretaksomme Robert Chipps, som hadde stjålet «Discovery Claim», og sak­fører Hubbard, som representerte gangsterne som hadde tatt våre skjerp ved Anvil Creek, dro høsten 1899 i spissen for en delegasjon til Washington. Hensikten var å få endret gruvelovene slik at det ikke skulle være noen mulighet for utlendinger hverken å ta ut et skjerp eller drive det. Delegasjonens inn­flytelsesrike forbindelser var ikke å finne bare i Senatet, men også i Det hvite Hus. De som støttet kjeltringene gjorde det i håpet om at byttet skulle bli så rikt at de alle skulle få sin del. Noen større motstand fra de naive skandinavene regnet de ikke med. Nome lå dessuten så velsignet langt utenfor lov og rett.

– Men hvem var det som ledet kuppet, og hva slags menneske var det?

– Det var en ærgjerrig politiker fra Dakota, Alexander McKenzie. Han kalte seg direktør for «The Alaska Gold mining Company», et selskap som ikke eide en eneste gruve. I mellomtiden hadde wild-west-tilstandene i Nome gjort Kongressen begripelig at det måtte etableres lov og rett i Alaska, og Nome ble et av dommerdistriktene. Da dommer og fullmektig skulle utnevnes, sørget McKenzie for at presi­dent McKenzie ga stillingene til to av hans drabanter, Arthur Noyes og Joseph Wood. Få dager etter at de var landet i Nome, tok McKenzie og dommer Noyes fatt på en av de dristigste plyndringer som noen­sinne har vært planlagt på det amerikanske kontinent. Under påskudd av at eiendoms­retten til de forskjellige skjerpene ikke var i orden, beslagla dommer Noyes disse og overlot McKenzie å bestyre dem ”inntil eiendomsretten var fastslått.” På mindre enn en uke hadde Noyes og McKenzie revet til seg omtrent alle de rikeste gruvene. McKenzie ble så gitt eiendomsretten til alt som ble funnet på gruvenes grunn, så han tok rubb og rake – gull, redskaper, telt, proviant, ja, like til kjøkkentøy. Neste skritt var å fordrive gullgraverne fra så å si hele stranden, men da gjorde disse et ærlig for­søk på å klynge dommer Noyes opp.

– Og så grep De ledelsen for opposisjo­nen?

– Ja, sammen med Charles D. Lane, direktøren for et annet gruveselskap. I hemmelighet fikk vi ordnet så vår sak kom opp for høyesterett i San Francisco. Resul­tatet ble at McKenzie fikk ordre om å leve­re tilbake alle skjerpene han hadde tatt. Han stolte imidlertid på den store politiske innflytelsen han hadde i Washington og nektet. Da engasjerte jeg den fremragende dyktige San Francisco-advokaten Matson.

– Det fortelles at De hadde fått ut to bøtter med gull, som skulle sikre den best mulige juridiske assistanse for Deres selskap.

Lindeberg smilte:

– To bøtter var det vel ikke akkurat, men vi hadde da kapital nok, til tross for alt vi var blitt frarøvet. Resultatet denne gang ble at to politifolk ble sendt til Nome for å håndheve retten og føre McKenzie til San Francisco. Her ble han dømt til et års fengsel, men president McKinley fikk ham løslatt etter få uker. Noyes, derimot måtte sitte 18 måneder. Det hadde tatt oss tre års kamp med både gull og hjerne å vinne i en korrupsjonsaffære som er blitt karakterisert som ”den skjendigste misbruk av amerikansk lov og rett i historien.”

Nå kunne Lindeberg høste fruktene, og til tross for alt gullet som bandittene hadde fått unna til Statene, så varte det ikke lenge før Lindeberg var mangemillionær i dollar. «Kongen av Alaska» ble han kalt, og som en konge strødde han gullet om seg, men alltid etter prinsippet: ”Hva du evner, kast av i de nærmeste krav.” I Norge var det derfor særlig hans slekt og venner i hjem­bygden som nøt godt av hans velgjørenhet. Også store bidrag til skoler ga han. I Nome lærte han Roald Amundsen å kjenne og støt­tet siden hans ekspedisjoner, likesom han har æren for at «Gjøa» ble bevart i San Francisco.

Josefine Matson Lindebreg

Det var ikke bare det halve kongeriket Jafet Lindeberg vant ved prosessen. Det var også prinsessen. San Francisco regnes for å være en av USA’s mest kultiverte byer, og de gamle familiene her er det ikke lett å komme i kontakt med. Advokat Matson tilhørte en av disse, og gjennom ham traff Jafet advokatens vakre søster, Josefine. Så ble det da knyttet en allianse mellom mannen som startet sitt liv i fattigdom, som fisker og reingjeter, var blitt hundset og trampet på, og den forfinede Josefine Matson, som hadde fått den omhyggeligste oppdragelse og hele sitt liv hadde levd i velstand. Josefine Lindeberg var ikke bare en stor skjønnhet, men hennes elskelige vesen gir henne en sjarme som årene ikke har kunnet ta fra henne. Hun ble den beste støtte vår landsmann kunne få. Den store rikdommen, samværet med alle de berømt­heter som har vært gjester i deres hjem, utmerkelsene Lindeberg har fått – han er blandt annet ridder av St. Olavs orden – det har de begge tatt like rolig. De fort­satte å være de samme, da nedgangstidene kom. Krakkene etter første verdenskrig rev Lindeberg med seg, men øyeblikkelig tok han fatt igjen. Det siste han fortalte meg var at han lette etter mineraler i Nevada. Han er en urkraft med et pågangsmot som søker sin like.

Som direktør for Pioneer Mining Com­pany fortsatte han å utforske de gullførende elvene og organiserte et helt igjennom effektivt foretagende, som viste seg i høy grad lønnsomt. Bare ved dette selskap skaffet han arbeid og velstand til mange mennesker. Flere småbrukersønner fra Troms vendte hjem etter noen års forløp med en pen formue, som de satte i jord­veien. Av de større forretninger Lindeberg drev var utvinning av olje, opprettelsen av banker, hoteller, et trelastfirma og sammen med ingeniør Heyerdahl Hansen grunnla han firmaet «The Pacific Diesel Company», som blant annet bygde den største diesel­motor på Stillehavskysten.

Aller størst betydning har Jafet Lindeberg fått for Alaska. I 1900 var det gått 33 år siden USA hadde kjøpt Alaska av Russland, men ennå hadde ikke Kongressen gjort noe for å skaffe det nye territoriet ordnede forhold. Den uredde kampen som reingjeteren og fiskeren fra Nord-Norge førte for å skaffe Nome lov og rett, ble en seier for hele Alaska.