En menneskealder i villmarken

En menneskealder i villmarken

av Erling Strøm

Vi Menn nr. 25 1977

I juni 1975 fikk jeg tilsendt et utklipp av «Aftenposten», der jeg kunne lese at en bjørn – som nå er fredet i Norge – var blitt skutt et sted i Trøndelag. Jeg må si at jeg ble for­bauset. Enda mer forbausende var skytterens totale mangel på skamfø­lelse. Ikke bare hadde han latt seg fo­tografere med den døde bjørnen, men attpå til latt bildet komme i avisen. «Da bjørnen i Lierne falt,» sto det med stor skrift over bildet. I teksten under bildet ble det forklart at man­nen «mente» bjørnen ville angripe.

Jeg er tilbøyelig til å spørre hva galt bjørnen hadde gjort, som fikk mannen til å «mene» at den ville angripe. Antagelig reiste den seg på to for å se hva som kom. Ni av ti bjørner gjør det, hvis de da ikke foretrekker å stik­ke av med en gang. De reiser seg for å få bedre oversikt over omgivelsene og for å få været av det som rører på seg. Bjørnen har dårlig syn, så hvis man selv står stille, blir bjørnen som oftest stående på to til den oppfatter beve­gelse. Ved selv å stå helt urørlig har jeg oppnådd å holde en bjørn stående oppreist i vel fire minutter på 25 me­ters avstand. Jeg håper inderlig at mannen i Trøndelag, som med gevær i hånd ikke hadde mot til å avvente begivenhetenes gang, men plaffet løs på en bjørn som antagelig ikke hadde noe vondt i sinne, fikk den klekkelige mulkt han fortjente. Hvis man i Nor­ge kan skyte bjørn uten å få straff, fordi man «mener» at den vil angripe, da har fredningen av vårt prektigste vilt sørgelig liten verdi. I dette tilfelle, som i utallige tilfelle jeg selv har opp­levd, kunne mannen ganske sikkert ha trukket seg rolig tilbake, og bjørnen ville ikke ha ofret ham en tanke.

Bosatt i bjørneland

Mitt kjennskap til bjørn har jeg fra de kanadiske Rocky Mountains, der jeg i mer enn en menneskealder har vært den lykkelige eier av en noe norskbetont fjellstue. Den kan sam­menlignes med stuene i Jotunheimen slik jeg husker dem fra seksti år til­bake, da de ennå var små og intime. Stedet ligger over femti kilometer fra nærmeste nabo, den lille turistbyen Banff, som vi sogner til. Vi har ingen vei, og turen tar to dager på hesteryg­gen med overnatting i en hytte på halvveien. Gjestenes bagasje blir klø­vet, og det samme gjelder proviant og utstyr. Dette har jeg drevet med i 49 år. Min fjellstue er i dag sikkert den eneste som er avhengig av kløvhester, og som fremdeles er i drift.

Ikke alle gjestene våre har vært like velkomne – jerv og bjørn har i tidens løp skaffet oss mye bryderi, men også mye moro.

Også på våre trakter i British Co­lumbia er bjørnestammen dessverre gått tilbake i de senere år, selv om det ikke er noen fare for utryddelse. Man er oppmerksom på nedgangen og har begynt å ta de nødvendige forholds­regler. Del er især om høsten vi har besøk av bjørn, og da alltid grizzly. Hytta ligger på 2400 meter over ha­vet, og allerede i september går de små jordekornene i hi. Dette vet bjør­nen, og da kommer den for å delikate­re seg. Som oftest har vi vært på jakt på den tiden og har gjerne et elglår el­ler to hengende ute på stueveggen.

Historien om et elglår.

En høst var en hel grizzly-familie på ferde. Noe av kjøttet forsvant, og det var både store og små bjørnespor rundt huset. Vi visste at bjørnene ville komme tilbake, så noe måtte gjøres for å holde dem unna. Et skremmeskudd ville gjøre nytten, men først ville jeg unne meg den gleden å studere dem på nært hold. Om kvelden la jeg meg derfor på en hjemmelaget soveebenk vi hadde i spisestuen. For å være sikker på å våkne, festet jeg en hyssing til elgkjøttet og strakte den inn gjennom vinduet, som sto på gløtt, bort til hodeputen min.

Alt gikk etter planen. Utpå mor­gensiden nappet det i hyssingen. Jeg kom meg varsomt på bena, tok med meg en revolver som jeg hadde liggen­de hendig til, og famlet meg bort til vinduet. Til å begynne med så jeg in­genting. Jeg stilte meg med revolvermunningen stikkende ut gjennom vin­duet, og hånden som holdt den hvilen­de på vinduskarmen, slik at jeg kunne bli stående aldri så lenge uten å bli trett i armen.

I flere minutter sto jeg helt stille og ventet. Til slutt kom binna ruslende. Hun måtte reise seg på to for å nå kjøttet, som hang litt ut fra vinduet, men hun var tydelig nervøs og ble stå­ende og lytte som om hun ante at noe var galt. Så tok hun to skritt mot vin­duet, kom helt inntil og la en labb på hver side av hånden min og luktet på revolvermunningen. Hun tok seg god tid, og jeg kunne kjenne den varme pusten over hånden min.

På kortere skuddhold går det ikke an å få en bjørn, men hensikten var ikke å skyte noen bjørn, og minst av alt en binne med unger som var så små at de trengte moren i hiet for overhodet å overleve vinteren. Forelø­pig ville jeg ikke engang avfyre skremmeskuddet, for jeg hadde lyst til å se ungene, som ennå ikke hadde vist seg.

Binna gikk ned på alle fire igjen og forsvant rundt hjørnet for å se etter ungene.. Litt etter kom hun tilbake med to livlige og lubne tvillingen som nå hadde fått beskjed om å holde seg like i nærheten. Det var tydelig at hun ikke var helt fornøyd med ungenes oppførsel. De var ganske små og grei­de ikke riktig å nå opp til elgkjøttet. Men nå reiste moren seg på to for annen gang, og idet hun kom ganske nær vinduet, lot jeg skuddet gå – rett forbi det ene øret hennes. En atom­bombe kunne ikke hatt sterkere virk­ning. Hun utstøtte et voldsomt bjeff eller brøl, og satte av gårde i en for­ferdelig fart med ungene hakk i hæl. Vi så dem ikke mer den høsten.

En bjørnekomedie

Da jeg en gang for mange år siden gikk og fisket langs vannet vårt, kom plutselig en grizzly ned til vannkanten praktisk talt ved siden av meg. Jeg har en utrokkelig tro på at en bjørn ikke vil gjøre en katt fortred uten å ha god grunn. Der sto vi og så på hverandre i omtrent et halvt minutt. Bjørnen, holdt hodet i været og snuste i min retning. Nettopp i det øyeblikket kom en unge ut av buskene bak oss. Dette forandret situasjonen, for en binne med unger er noe ganske annet enn en enslig bjørn som rusler rundt og nyter tilværelsen. Her gjaldt det å komme seg unna.

Jeg la fiskekurven forsiktig ned, gikk langsomt inn mellom noen busker og opp en liten bakke. På toppen sto et kraftig lerketre, som jeg for sik­kerhets skyld klatret opp i. Grizzlybjørnen klatrer nemlig ikke. Den har for rette klør, i motsetning til svartbjørnen, som har krumme klør.

Der satt jeg nå i orkesterplass og fikk nyte en komedie. Binna fant fis­kekurven med fem fisk i. Det var fis­ken hun hadde luktet – meg ga den blaffen i. Nå gjaldt det å få fisken ut gjennom det firkantete hullet i lokket. Istedenfor å bruke kreftene og rive kurven i filler på null tid, satte hun seg ned og liksom studerte problemet. Hun snudde kurven rundt og rundt, ristet den, tittet nedi og ristet igjen. Dette gikk for seg en lang stund. Om­sider ble hun ergerlig og kastet kurven hardt i bakken. Da selv ikke det hjalp, endte det med at hun klemte kurven flat så fisken tøt ut på alle kanter. Nå tok hun en fisk og skyndte seg etter ungene, som hadde stukket av i mel­lomtiden. To minutter etter kom hun tilbake og hentet en fisk til. Slik holdt hun på til det ikke var flere fisker igjen. Om hun åt fiskene selv eller ga dem til ungene, er ikke godt å si. Etter siste tur tok hun seg et vederkvegende bad, kom på land og ristet seg så spru­ten sto. Dermed forsvant hun inn i skogen og kom ikke tilbake. Jeg ga henne god tid til å komme unna. Så klatret jeg ned fra treet, plukket opp fiskestangen og gikk hjem etter en ikke egentlig vellykket, men morsom fisketur.

Med bamse i hælene

Dagen etter fisketuren satt en del av oss på verandaen og pratet. En av gjestene, en ung dame, reiste seg og gikk over mot hytta der hun bodde.

Plutselig viste en bjørn seg på stien bak henne. Så vidt jeg kunne se, var det min kjenning fra dagen før. På fem meters avstand begynte bjørnen å følge etter henne. Hun skimtet den over skulderen, men hun tvang seg til ikke å øke farten, for hun var nettopp blitt fortalt at det ikke nyttet å løpe fra en bjørn. Da hun kom til sin hytte og svingte inn mot døren, gikk bjør­nen rett videre og snudde ikke engang hodet etter henne. Tilfeldigvis skulle den samme vei på samme tid – det var det hele. Den unge damen forsik­ret senere at hun aldri mer ville være redd for mus.

Håndfast oppdragelse

En sommermorgen var jeg ute og lette etter hester i et åpent, litt kupert terreng. Jeg var til fots og ubevæpnet som alltid. Idet jeg kom over en haug, fikk jeg se en binne med to unger like foran meg. Avstanden mellom oss var mellom femti og seksti meter – det skrittet jeg opp senere. Binna reiste seg og så på meg, men var nok ikke sikker på hva hun så. Heldigvis hadde hun begge ungene ved siden av seg, så det var ingen grunn til opphisselse. Da hun så med ett tok av sted i et slags luntetrav, må det ha vært fordi hun fikk vær av meg. En motbydeligere lukt enn menneskelukt kan en bjørn sikkert ikke tenke seg.

Da binna var kommet et stykke av sted, oppdaget hun at bare den ene av ungene fulgte. På null tid var hun til­bake og ga den andre ungen et så kraftig dask at den rullet mange meter bortover bakken. Sikkert et ledd i oppdragelsen. Mamma hadde kanskje gitt et signal som den håpefulle ikke hadde tatt hensyn til. Noen få sekun­der senere var de ute av syne alle sam­men. Jeg må tilstå at jeg pustet lettet. Denne gangen hadde nok jeg vært den reddeste.

Et dyr med vett og styrke

Ved hytta vår på halvveien hadde vi før i tiden besøk av bjørn enda oftere enn ute ved selve fjellstua. Hytta sto tom tre av ukens syv dager, og det ga bjørnen tid til å bryte inn og gjøre ugagn. Den kom inn gjennom vinduet på sørsiden av huset, men før den an­grep matskapet, gikk den gjennom huset og slo ut en bitte liten vindusrute på nordsiden også. Tre forskjellige bjørner har med års mellomrom gjort akkurat det samme. Det kan ikke bety annet enn at den vil åpne for lys. Den vil ikke la seg overrumple om noe skulle komme fra den kanten.

Det beste bevis på bjørnens vett fikk vi en dag vi bestemte oss for å lure en bjørn som hadde vært innom flere ganger, og var blitt litt brysom. Vi hengte en stor bøtte oppunder ta­ket, fylt rned smør, ost, bacon og an­dre ting som vi trengte på neste tur, og som vi visste at bjørnen var spesielt glad i.

Ganske riktig avla den et nytt be­søk. Den kom inn på vanlig måte, men fant lite av interesse. Matskapet hadde den undersøkt særdeles grun­dig. Nederste delav skapet brukte vi til tallerkener, kopper og skåler, åtte av hver sort. Disse hadde bjørnen, uvisst av hvilken grunn, flyttet fra hyllen og ned på gulvet uten å slå i stykker en eneste ting. En kopp hadde mistet en hank – det var alt. Før den oppga alt håp om å finne noe godt, hadde den oppdaget bøtten oppunder taket. Også den måtte undersøkes, men den hang for høyt over gulvet. Det bjørnen så gjorde, er nesten utro­lig. Den krøp ut gjennom vinduet, gikk rundt huset, klatret fra en stor vedstabel opp på taket, gikk over mø­net og ned på den andre siden der den visste at bøtten hang. Der brøt den et stort hull i taket, løftet bøtten ut og tok den med seg. Vi fant den da vi se­nere var ute og lette etter hester. Ta­ket er bygd for å bære metervis av sne.

Hvor farlig er bjørnen?

Med disse små bjørnehistoriene mi­ne har jeg ikke til hensikt å gi det inn­trykk at bjørnen er helt ufarlig. Det er den ikke. En meget sjelden gang blir et menneske skadd så hardt at det får døden til følge – men i ni av ti slike tilfelle er det mennesket som har skyl­den. Uansett hvor skylden ligger, blir imidlertid bjørnen dømt til døden, uten sjanse til å forsvare seg. Den kommer på første side i alle aviser, og de grusomste beskrivelse av trage­dien ser dagens lys. Bjørnen får en høyst urettferdig omtale som ikke står i forhold til «forbrytelsen», og som gir den det skrekkinngytende rykte den i alminnelighet har.

Halvtamme bjørner i de nordameri­kanske nasjonalparkene er kanskje de farligste. De er ikke lenger redde for mennesker, mens menneskene på sin side tar hårreisende sjanser overfor dem. En far plasserte engang sin tre år gamle datter ved siden av en bjørn i veikanten og gikk så noen meter til­bake og tok et bilde av dem begge to. Slikt er jo litt unødvendig, men selv dette vil helst gå godt.

I Yellowstone nasjonalpark i Wyoming har man i flere år studert bjør­nens livsførsel og kommet fram til ganske interessante resultater, som for øvrig faller sammen med de obser­vasjoner jeg selv har gjort. Det later til at bjørnen følger et bestemt at­ferdsmønster når de blir forstyrret. Den gir fra seg et lite «whoof», sikkert for å skremme. Dette kommer gjerne etter at den har stått på to og sett seg om. Hvis ikke dette har den ønskede virkning, simulerer den et angrep. Den kommer settende i full fart, men bråstopper etter 15-20 meter og går tilbake dit den kom fra. Dette også bare for å skremme. Man kan ofte se en liten gneldrebikkje gjøre akkurat det samme.

Dette skremmefremstøtet har ofte fått de sørgeligste følger for bjørnen selv. Den uvedkommende tar selvfølgelig bena fatt og greier den første; hundremeteren på personlig rekord.

Han – eller hun – tar seg ikke tid til å se om bjørnen virkelig følger etter, men hopper inn i bilen, og kjører til parkens administrasjon med melding om en rasende bjørn som må avlives øyeblikkelig. Sjefen for parken tør ikke annet enn la bjørnen skyte. Kan­skje vil han selv miste jobben hvis han ikke gjør det, og en bjørn et eller annet sted i parken senere på sommeren skulle gi seg til å tygge litt på en litt for nærgående turist. Så blir en skog­vokter sendt i vei, men på det angitte, stedet finner han tre bjørner, ikke en, og for å være sikker på å få ram på syndebukken, må han skyte alle tre. Slik gikk det til at Banff nasjonalpark, der alle dyr er fredet, ble det farligste sted der en bjørn kunne sette sine ben!

Heldigvis går det ikke slik for seg lenger. En anmeldt bjørn blir skutt med injeksjonsgevær og bedøvet, rul­let inn i et nett og fjernet med helikop­ter. På denne måten ble ikke mindre enn 22 bjørner flyttet ut av Banff na­sjonalpark på en eneste sommer.

Om det er nevneverdig forskjell på norsk bjørn og grizzly, vet man vel ingenting om. En ting er imidlertid sikkert: ingen av dem går på jakt etter mennesker. I vill tilstand skyr bjørnen mennesket og trekker seg unna hvis det ikke er en helt spesiell grunn til å holde stand. En binne med unger må man passe seg for. Forsiktig skal man også være når en bjørn har nedlagt en elg eller hjort som den regner for sin private eiendom, og ikke komme for nær.          

Gjennom de halvt hundre somrer jeg har oppholdt meg i Vest-Canada, har jeg forsøkt å holde tall på hva jeg har sett av bjørn. Halvtamme parkbjørner regner jeg da ikke med. Un­der slike møter har jeg oftest vært til hest, men også til fots. Jeg er kommet til et tall mellom 150 og 200 bjørner, og ikke en eneste av dem har noen gang vist det ringeste tegn til fiendtlig­het.