En kvinnes vinter på Spitsbergen

av Martha Philipps Gilson
(The National Geographic Magazine august 1928)

Muligheten til å overvintre på Spitsbergen banker ikke på alles dør, og det er heller ikke mange som ville åpnet døren om den gjorde det. Men da sjansen bød seg for meg til å tilbringe den lange polarnatten på denne øde øya, grep jeg den med begge hender, så å si, vel vitende om at dette var en av opplevelsene jeg ønsket meg i min samling av minner.

Jeg hadde blitt med min mann, Kenneth Gilson, fra Amerika med tanken om å tilbringe sommeren på Spitsbergen for så å reise hjem alene sent på høsten. Men etter hvert som dagene gikk og de lyse nettene begynte å mørkne, og naturen fremsto så klar, uten livets fjas til å distrahere oppmerksomheten fra henne, forsto jeg hvilken fantastisk mulighet jeg hadde til å bli værende og se hvordan den lange, mørke arktiske natten fortonet seg. Historiene om eskimoene som levde i ishyttene sine, brente hvalolje og gikk i pels gjennom de lange vintermånedene, hadde alltid interessert meg; men de hørtes mer ut som eventyr enn beretninger fra virkeligheten. Nå var sjansen min her til å måle meg med, eller til og med overgå, eskimoene.

De eneste menneskene som bor året rundt på Spitsbergen, er de som er ansatt i de ulike gruveselskapene, de som driver telegrafstasjonen opprettholdt av den norske stat, og en og annen fangstmann eller fisker.

Magiske bilder av fjell, is og vann

To tredjedeler av Vest-Spitsbergen (den største øya i øygruppen) er dekket av is gjennom hele året. Det finnes blomster og mose i skjermede områder, men ingen trær eller buskvekster av noe slag, så landskapet har et kaldt og ugjestmildt utseende; men fjellene, isbreene og vannet danner til sammen en rekke magiske bilder.

Da vi nærmet oss bestemmelsesstedet etter en fem dagers seilas i en liten båt bygget for arktiske farvann, ble jeg slått av naturens storslåtthet. På grunn av den klare luften kunne vi se over store avstander, og vi fikk vårt første glimt av øya da vi var mange mil unna. Høye fjell med snødekte topper og isbreer imellom, alt badet i strålende sollys, reiste seg opp av havet. Fjellene var dypblå og snøen så ren og hvit at det var blendende.

Dette var Spitsbergen, på toppen av verden. Island og Alaska lå langt sør for oss. Mesteparten av Grønland og alle de kalde landene jeg noensinne hadde hørt om, lå sør for oss. Vi befant oss på 78° N, og Nordpolen var bare 12° unna. Hva slags land var dette, og hvordan kunne folk leve på et slikt sted?

Det var den tredje august 1916, og solen sto høyt på himmelen gjennom hele døgnet. Selv om jeg frøs, hadde jeg vanskelig for å gå under dekk; jeg ville stå ute og skue utover Spitsbergen.

Seilas mot polen i en trebalje

Turen opp fra Norge hadde vært hard, og jeg var klar for et varmt bad, en myk seng og alle et normalt livs bekvemmeligheter. Jeg følte at jeg fortjente dem. Vi var om bord i en upretensiøs farkost. Den var av tre og bygget for Arktis og isforholdene. De spissnesede stålbåtene er svært farlige i isen, da de er langt mer utsatt for skader enn trefartøyer.

Jeg glemmer aldri min forbauselse og skrekk da jeg først så båten vi skulle seile med fra Norge til Spitsbergen. Min mann tok meg med ned til kaien i Tromsø, pekte på en liten trebalje på 100 tonn og sa: «Der er hun; vi seiler på mandag.»

Jeg tok en titt på den lille båten, som lå og duppet og rullet for anker i havnen, og så meg rundt på resten av skipene. Da jeg ikke så noe som så stort, solid og sterkt nok ut til å reise nesten til Nordpolen i, spurte jeg ham hvor den virkelige båten var…

«Hvilken båt?»

Jeg fortalte ham at jeg mente båten vi skulle seile med.

Han svarte: «Jammen, der. Jeg pekte den nettopp ut for deg.»

Da gikk det opp for meg. Jeg trodde jeg så på skipets lettbåt! Så dette var Isfjord, som jeg skulle seile vekk fra vennlige Norge med, og opp i Arktis!

Jeg fikk enda et sjokk da jeg gikk om bord. Isfjord hadde et lite akterdekk. Rekkverket nådde meg ikke til midjen. «Veldig farlig i hardt vær,» tenkte jeg. Dekket var overstrødd med saker og ting som er typiske for en båt av denne typen. En kort leider førte opp til båtdekket; ingen rekkverk på det dekket; bare riggen og livbåtene som svingte ut i davitene mellom meg og havet. Det var ikke en fluktstol å se noe sted på båten.

Min mann hadde fortalt meg at jeg ikke ville finne noen komfort om bord, men jeg hadde ikke trodd at det kunne være så ille. I senere år, etter hvert som jeg ble herdet for reiser i Arktis, skremte det meg ikke lenger – det ga meg bare spenning – men det første synet av den båten vil alltid stå for meg som et skrekkens bilde.

Vi gikk tilbake på akterdekket og ned i den lille salongen via fire eller fem smale, stigeaktige trinn. Lugaren, som lå utenfor denne lille salongen, besto av en svært smal køye oppå flere lag med skuffer. Jeg så med en gang at jeg bokstavelig talt måtte «klatre til køys.»

Lugaren var lang og smal, med ett koøye i enden som åpnet seg rett mot rorgjengeren ved roret. Siden det ikke var tegn til gardiner, skaffet vi oss straks to stifter, bandt en snor tvers over og brukte et stykke papir som gardin. Vi lette forgjeves etter toalettfasiliteter verdig navnet, og da forsto vi med sikkerhet at det ikke var forventet at damer skulle reise med båter av denne typen.

Kamp mot isen i atten timer

De første tre dagene til sjøs var forferdelige. Rullingen på den lille båten var ubeskrivelig. Det var ingen sengehest på køyen min, og jeg måtte gjøre alt jeg kunne for å unngå å bli kastet ned på gulvet om dagen – og på min mann, som sov på en madrass på dørken, om natten.

Den tredje dagen kom vi inn i isbeltet og måtte ligge stille i noen timer. Jeg kledde på meg og gikk ut på dekk. Rundt oss, så langt øyet kunne se, var det store isflak og enorme isfjell. Mange av dem var vakre og hadde fantastiske former. Noen så ut som middelalderslott, andre hadde store, dypblå huler.

Sollyset på all denne isen var blendende. Det var ikke en mørk flekk på horisonten. Da vinden skiftet og åpnet det seg passasjer i isbeltet, klatret en erfaren islos opp i tønna og ledet oss gjennom. Når han så et område med klart vann foran, ropte han ned: «Babord» eller «Styrbord», alt etter hva som var nødvendig. Styrmannen gjentok ordren og dreide rattet som anvist. Den lille båten presset seg fremover, støtte mot is som lå i veien, klatret opp på isflak som ikke ble skjøvet til side, og med en knasende lyd enten brøt den gjennom eller gled av.

Det var veldig spennende, men jeg kunne ikke oppholde meg på dekk særlig lenge av gangen på grunn av den intense kulden og det blendende lyset. Min mann hentet opp de to kurvstolene vi hadde med til leiren, og vi fikk servert te på dekk.

Vi var i isen i 18 timer, noe som var en lettelse etter rullingen og kastingen på det åpne havet.

Da vi seilte opp vestkysten av Spitsbergen, klarnet været, bortsett fra noen få isfjell her og der. Vi ble slått av hvor karrig landet var. Fjellene hadde bare den dype, vidunderlige blåfargen på avstand; på nært hold var de brune, uten tegn til vegetasjon – bare brun stein, med her og der et snev av snø. Klokken var ti om kvelden, og solen skinte klart.

Da vi nærmet oss kaia i Longyear City, kunne vi skimte folk som beveget seg frem og tilbake. Røyk og damp viste at mennesker hadde skapt seg et hjem og drev sine aktiviteter her på Spitsbergen som alle andre steder.

Vi ble tatt imot svært gjestfritt av personalet og fikk det beste som fantes i gruveleiren. Men «det beste» betydde ikke et varmt bad eller en myk seng. Jeg vasket meg den kvelden i et lite emaljefat på et jernstativ, med vann oppvarmet på den lille ovnen i hytta, og lå våken i timevis på en veldig hard seng.

Jeg pleide å trekke gardinen til side og stirre ut på de brune fjellene over den rolige, fredelige bukten og trøste meg selv med tanken: «Alt dette fremmede vil snart forsvinne, og denne utsikten vil bli like kjent som den jeg forlot hjemme i vakre New England.»

Min mann og jeg var de eneste amerikanerne i leiren. Alle de andre ansatte var nordmenn, men de fleste av dem kunne snakke engelsk. Hvis jeg skulle ha selskap i det hele tatt, måtte det bli med mennene.

Jeg var veldig ung, bare tjue, og hadde aldri vært så langt hjemmefra før. Jeg hadde bare kjent mannen jeg nå var gift med i åtte måneder. Alt var veldig fremmed. Selv naturen var merkelig, med sine 24 timer dagslys. Men ungdommen er tilpasningsdyktig, og jeg begynte snart å føle det som om jeg alltid hadde bodd på Spitsbergen.

Noen av gruvearbeiderne hadde koner og barn med seg, men de var for det meste av arbeiderklassen og snakket ikke et ord engelsk.

Leiren besto av en funksjonærbolig, sykehus, kontor, en liten fireroms bungalow hvor vi bodde, butikk, lager og brakker for arbeiderne. Alle disse bygningene lå spredt ut i en smal dal mellom to fjell som endte i to isbreer et lite stykke ovenfor leiren.

Kull som brytes om vinteren sendes om sommeren

Kraftverket og store lagerbygninger lå nærmere kaia, omtrent 1,5 kilometer fra leiren, og kullgruven lå i fjellet bak leiren. Driften foregikk hele vinteren, og kullet ble fraktet med taubane fra gruven og lagret i en stor haug nær kaia for utskiping sommeren etter. Hele vår vinterkoloni talte omtrent 250 personer.

Spitsbergen har en veldig kort sommersesong hvor man kan forvente isfritt farvann. I juli, august og september foregår utskiping av kull, og i gode år er isforholdene svært gunstige. Det har vært sesonger der ingen skip kom inn i fjordene før i august, og de siste skipene dro i begynnelsen av oktober når mørketiden begynner. Etter det risikerer de å fryse inne. Sjøforsikringen opphører 20. september.

Vi hadde fint vær i august – litt tåke og litt solskinn, men intet regn. Det regner sjelden om sommeren, selv om det er mange fuktige, tåkete dager. På klare dager er luften veldig tørr, og mens man går eller trener, er man ganske komfortabelt kledd i lett tweed. Når jeg klatret i fjellene, måtte jeg faktisk ofte stoppe – ikke bare for å hvile, men også for å kjøle meg ned. Dette skjedde imidlertid raskt, og  den kalde vinden tvang meg til å begynne klatringen igjen.

Det er permafrost i bakken, og på steder der solen ikke når, blir snøen liggende hele året.

Frost løfter de døde fra deres graver

En dag gikk jeg til et sted der noen få russiske jegere hadde blitt begravd mange år tidligere. Frosten hadde presset beinrester og grove kister opp av bakken, og de lå spredt rundt et værslitt trekors. Det var et trist syn, og noe jeg helst ville unngå å tenke på, da jeg allerede kjempet med å holde motet oppe.

Den 23. august gikk solen under horisonten ved midnatt. Etter det hadde vi faktisk ikke midnattssol, selv om nettene var like lyse som før. Men de begynte å bli mørkere, og innen 20. september brukte vi elektrisk lys under middagen klokken 18.00.

Den første snøen falt tidlig i september; den smeltet i dalene i løpet av dagen, men ble liggende på fjelltoppene. Hver uke så vi snøgrensen krype lenger ned langs fjellsiden.

Solnedgangene var fantastiske og varte i timevis. De snødekte fjelltoppene var svøpt i et strålende rosenrødt lys, mens skyggene i dalen lå i en dyp, blå skumring.

Vi hadde en komfortabel liten bungalow med spisestue, stue, soverom og kjøkken – alle små og med åpne løsninger. En bod og et kjølerom, og sist, men ikke minst, et baderom, kompletterte boligen.

Isblokker smeltet til badevann

Jeg trodde jeg var kommet til Paradiset da jeg først så badekaret, men ved nærmere ettersyn fant jeg ut at det tok en hel dag å gjøre klart til et bad. Badekaret og en stor steinkjele var de eneste tingene i rommet. Om sommeren bar mannen min vann i bøtter fra en rørledning på baksiden av huset, fylte kjelen, fyrte opp under den, og når vannet var varmt, helte han det i bøtter og fylte badekaret.

Om vinteren, når vanntilførselen kun besto av isblokker, fylte vi kjelen med is, tente opp, smeltet isen, varmet vannet og fylte deretter badekaret.

Da jeg kunngjorde at jeg ønsket å tilbringe vinteren der, skapte det en del diskusjon. De norske kvinnene, som overvintret, var vant til kaldt vær og mørketid. De led heller ingen nød av mangel på fersk frukt og grønnsaker, da de var vant til kraftig kost i hjemlandet. Jeg, derimot, ville savne solskinn, utendørs mosjon, fersk frukt og grønnsaker, og ville ikke ha noe annet selskap enn min mann og de fem andre medlemmene av staben. Vi ville være ”innesnødd” på Spitsbergen i ni måneder.

Dette var argumentene som talte for at jeg burde dra med den siste båten. På den andre stod bare den sterke trangen: «Eventyrlyst.» Det var det som tippet vektskålen, og jeg ble.

Letingen etter en soloppgang

Vi laget en liste over ting vi trengte for å komme oss gjennom vinteren og sendte bud til Norge for at de skulle komme opp med den siste båten. Talkum og toalettsåpe var blant varene som ble bestilt. Det var en verdifull beholdning da den kom, og den holdt meg i kontakt med sivilisasjonen. Ingen luksusvarer av noe slag var å få kjøpt på Spitsbergen.

Mørketiden kom raskt, og vi hadde svært lite dagslys. Innen første oktober var det ingen sol i det hele tatt – bare skumring – og det var et veldig deprimerende lys som slet på nervene. Man lette forgjeves etter en soloppgang som ikke ville komme på flere måneder. I mellomtiden ville det bli mørkere og mørkere, til den evige natten senket seg. Det føltes som om et stramt, svart teppe ble trukket sakte over hodet.

Den siste båten dro til Norge tidlig i oktober. Den frøs fast i isen, men etter to dagers hardt arbeid fra mannskapet, og ved å sprenge isen, brøt den til slutt gjennom og dampet sørover. Den hadde med seg brev og gaver til kjære hjemme. Vi sov ikke særlig godt den natten, og lurte på om vi hadde begått en dumdristig feil ved å bli igjen.

Været var virkelig kaldt nå, med sterke vinder som blåste mesteparten av tiden. Vinden er det verste med Spitsbergen. En stille, kald dag med temperatur ned mot 45 kuldegrader, er ikke så ille som en vindfull dag med mye høyere temperatur. Når det er rundt 30 kuldegrader og vinden blåser – da gjelder det å passe seg for frostskader!

Vi slo oss til ro for en lang vinter; spilte kort, leste og sydde; sydde, leste og spilte kort. Jeg brukte så mye tid som mulig på matlaging og husarbeid, men råvarene var begrensede, så det var ikke så mye å lage mat av. Vi hadde ingen egg, men brukte eggepulver; det fantes ingen fersk frukt eller grønnsaker, ikke engang sitroner.

Min mann og jeg led mer av mangelen på grønnsaker enn vi gjorde av kulden. Vi hadde noen gamle utgaver av et amerikansk ukeblad, og jeg kunne nesten gråte over de fargerike annonsene for appelsiner, selleri, salater og så videre.

Nordlyset brer sine farger

Nordlyset var praktfullt. Vi så det først tidlig i november. Det var som om en gigantisk håndfull chiffonskjerf i ulike farger ble ristet over himmelen. Etter hvert som hvert skjerf endret form og posisjon, endret det farge.

Mørketiden var over oss nå, men når månen var fremme, hadde vi måneskinn hele døgnet. Landskapet var ubeskrivelig i disse periodene. Snøen på fjellene glitret som om toppene var besatt med diamanter, og himmelen var dyp blå, full av mystikk. Måneskinnet var så sterkt at man nesten kunne lese ute. Vi tok noen svært vellykkede bilder i måneskinn.

Utsikten fra inngangsdøren vår vendte mot bukten. Det var ikke et tegn til liv å se – bare kalde, strålende, rimdekte, snøtunge fjell når månen skinte. Ellers var alt svart.

Juleglede for ensomme amerikanere

Ved juletider var vi midt i den mørkeste tiden, uten engang måneskinn til å lyse opp. Det var en veldig mørk tid både inne og ute, uten kristtorn, grønne planter eller noe som helst for å gi hjemmet et høytidspreg – ikke engang et rødt eple for å gi en fargeklatt.

Vi innså at julen det året måtte være en mental tilstand, uten ytre virkemidler.

Jeg syntes det var vanskelig å skjule min store skuffelse over ikke å motta en hilsen over telegrafen hjemmefra. Jeg fikk mye senere vite at mine foreldre hadde prøvd forgjeves å sende oss julehilsen, men på grunn av en misforståelse et eller annet sted, ble ikke meldingen akseptert for sending til Spitsbergen.

Julaften gjorde vi en heroisk innsats for å være muntre. Vi satt og spiste middag da vi hørte inngangsdøren gå opp og noe som falt på gulvet. Vi hørte skritt som hastet bort før vi rakk frem til stuen for å se hvem det var, men på gulvet lå en konvolutt adressert til «Mrs. and Mr. Gilson».

Da vi åpnet den, fant vi en suvenirbrosjyre fra Duluth, Minnesota, som viste kull- og jernkaia. På den stod det skrevet på norsk: «God jul», og navnet på en fyr fra Finland som hadde vært i USA i flere år tidligere og jobbet på lastekaiene i Duluth. Han satte nok stor pris på den brosjyren, ellers ville han ikke hatt den med seg helt til Spitsbergen. Men han visste vi var amerikanere og langt hjemmefra! Den vennlige handlingen til den storhjertede finlenderen ble lyspunktet i den verste tiden å være borte hjemmefra. Vi hadde fått en «julegave», og enda viktigere: vi hadde bevis på at julestemningen levde – selv i den lille bosetningen nær toppen av verden!

Trenger jeg å si at det suvenirheftet fra Duluth, Minnesota, har en helt spesiell plass blant mine få virkelig verdsatte eiendeler?

I tre måneder så vi ikke en lysstråle annet enn måneskinn. Det var like mørkt klokken 12 på formiddagen som klokken 12 om natten.

Det var mye vind. Kraftige stormer raste i tre dager i strekk. I slike perioder var det nesten umulig å holde varmen. Ovnene ble rødglødende og slukte store mengder kull, men all varmen forsvant rett opp i pipa. Rimet var en halv centimeter tykt på dørhengslene i stuen. Den fine snøen føyk inn mellom de doble vinduene, og vindkast kunne faktisk løfte kortene fra bordet mens vi satt og spilte.

I slike stunder følte vi oss veldig små og hjelpeløse i det store Arktis, men vi trøstet oss med at det ville være over i løpet av et år. Lite visste vi da at vi skulle tilbringe neste vinter i Nord-Norge.

Vann til alle formål ble brakt til leiren i form av store isblokker. Disse ble dumpet bak husene. Vi hadde en stor kjele som vi alltid holdt fylt med is på kjøkkenovnen. Når isen smeltet, fylte vi andre kjeler og varmet vannet opp til vaskevann. I sommermånedene ledet man vannet i rør.

Den 19. januar gikk jeg ut døren ved middagstid, og der, mot sør, var det en smal, svak, rosa stripe i horisonten.

Åh, for en glede! Det varte bare noen få minutter, men løftet var stort – dagslyset var på vei!

Hver dag etter dette kunne vi se lyset litt lenger. Det ble stadig sterkere, og mot slutten av januar kunne vi skjelne gjenstander i et rom i noen timer midt på dagen. Soloppgangen er en langvarig affære så langt nord som på Spitsbergen.

Når solen vender tilbake – et praktfullt syn

Med dagslysets tilbakekomst begynte vi å sove bedre. I mørketiden er det svært vanskelig å sove. Det virker rart, men det er sant. Man skulle tro det var motsatt, og at folk ville gå i dvale som dyr. Kanskje vi ønsket det, men vi fikk det ikke til.

Vi ble overrasket over «januartøværet» på Spitsbergen. Vi hadde flere dager med varmt regn, og all snøen smeltet! Da været slo om igjen, forvandlet det hele leiren til en skøytebane. Det var livsfarlig å gå, og mørket gjorde det enda vanskeligere å ta seg frem. Leiren var bygget i en skråning, og det virket som om alle som prøvde å gå, ville ende opp i en haug nede i dalen. Elektriske lys var å se her og der langs hovedveien, men i det store mørket så de bare ut som ildfluer.

«Når dagene lenges, vinteren strenges,» kan med rette sies om Spitsbergen. Vi hadde våre kaldeste dager da lyset kom tilbake, og termometeret viste ofte 45 kuldegrader.

Lang natt bringer dødsblekhet

I midten av februar kunne vi se solens refleksjon på fjelltoppene. Det var et praktfullt syn. De så så varme og fargerike ut høyt der oppe, badet i det vakre sollyset, mens vi lå kalde og mørke nede i dalen. Men vi fikk gradvis mer lys for hver dag. I slutten av februar slo vi av de elektriske lysene i et par timer midt på dagen.

Så forferdelige vi så ut! Vi var bleke og sykelig gule i huden. Det var litt av et sjokk å kaste et blikk i speilet i dagslys. Vi var utvasket og dødsaktige. Men jeg var ikke den eneste stygge i leiren. Vi lignet en koloni av lik.

Jeg så solen for første gang det året den 9. mars. Med så få mørke objekter å hvile øynene på, var lyset blendende. Noen av oss måtte bruke mørke briller hver gang vi gikk en tur.

Det er vanskelig for en som er vant til å bo blant trær og hus å forstå hvor sterkt sollyset er på en endeløs flate av snø. Det var ikke et mørkt punkt noe sted i landskapet, bortsett fra de få bygningene i leiren. Når man er borte fra leiren, er det noen ganger nødvendig å hvile øynene på de mørke klærne til en av turkameratene.

Dette sterke sollyset er spesielt hardt for øynene etter den lange mørketiden. En av mennene i staben mistet nesten synet på grunn av snøblindhet. Han måtte sitte i et mørkt rom i mange dager med bandasje for øynene.

Da lyset kom, ble hundene trent til å trekke sleder. En dag så jeg spannet passere huset. Norman, mannen som trente unghundene, løp foran spannet. Hundene fulgte så godt etter at Norman trodde han kunne ta en pause, så han løp bak og hoppet på sleden. Da han gjorde det, kopierte alle hundene sin herre – til og med lederhunden – og brått sto ni huskyer på rad og rekke oppå den lange sleden! Det var store hunder med veldig tykk pels og kraftige ben, og de var ekstremt klossete.

Mennene dro på ski- og jaktutflukter. Det første ferske kjøttet som ble brakt tilbake til leiren ble spist med glede. Reinsdyr finnes det rikelig av, og kjøttet er veldig godt. Noen av mennene likte ikke selkjøtt, da det har en stram smak – det smaker fisk. Det er mye ærfugl, ryper, forskjellige arter av villgjess, og sjøfugl i alkefamilien, alle gode å spise.

Den 10. april så vi snøen smelte i solen. Det var det første vårtegnet og et velkomment syn. Fuglene kvitret og solen skinte. Det kjentes godt å være i live. Vi hadde nå svært få timer med mørke. Solnedgangene var vidunderlige, fargene ble hengende på himmelen i to timer eller mer.

Ved slutten av april hadde vi midnattssol igjen. Vi gikk lange turer om kveldene for å få tiden til å gå, for nå begynte ventetiden å føles lang. Alle var enige om at mørketiden hadde gått raskt, men mars, april og mai føltes hver som en evighet. Det var for tidlig å begynne å se etter post fra Norge. Vi var alle utslitte, tynnslitte på nervene. Det var et felles behov hos alle. Den eneste kommunikasjonen vi hadde med omverdenen var via telegrafen, og alle lengtet etter personlige nyheter. Været vekslet mellom varmt og mildt, og kaldt med snøvær.

Den 1. juni tok jeg en tur med hundesleden. Isen i bukta viste ingen tegn til å bryte opp og så ut til å bli liggende for alltid. Vi tok flere bilder ved midnatt – jeg elsket de lyse nettene og likte alltid å ta bilder om natten. Det ga meg en fryd å tenke på hvor jeg var. Jeg innrømmer at jeg ofte følte en sterk tilfredsstillelse ved tanken på at jeg hadde klart meg gjennom en vinter på Spitsbergen.

Den minnerike dagen da båten hjemmefra kom

I begynnelsen av juni var det store samtaleemnet i leiren når den første båten ville komme. Noen av mennene gikk så langt som å tegne grove skisser av selskapets dampskip og plasseringen av deres respektive lugarer. I messa var interessen intens.

Båten nådde iskanten, ca. 60 kilometer fra leiren, den 8. juni 1917. Mennene kom over isen på ski og hadde med seg postsekkene, noen epler, egg og godteri. Det var en merkedag! Posten hjemmefra var virkelig velkommen, selv om de siste nyhetene var to måneder gamle. Noen av brevene hadde blitt skrevet forrige september!

Eggene var de første vi hadde sett på et år. Jeg klarte nesten ikke å spise fort nok! Den kvelden ble vi sittende og snakke med en av de ansatte som hadde kommet opp med båten. Vi pepret ham med spørsmål om hva som skjedde i verden.

Isforholdene var vanskelige det året; isen forlot ikke bukta før 15. juli. Den første båten som la til kai kom 21. juli. For et fantastisk syn! Det hadde gått ni måneder siden noen av oss hadde sett en båt. Det var et slikt øyeblikk som bringer tårer i øynene på voksne menn, for ikke å snakke om hos en stakkars, svak ung kvinne.

Flere båter kom inn for å hente kull i løpet av de neste to ukene, og leiren var igjen et travelt sted hvor det ble lastet kull dag og natt. Sommerpersonalet var på plass, og nok en gang kunne man høre høylytte samtaler utover kvelden.

Jeg planla å reise til Norge med en kullbåt rundt 1. august. Etter hvert som avreisen nærmet seg, tilbrakte jeg stadig flere timer utendørs. Jeg gikk alle mine favoritturer igjen, satt og så på utsiktene jeg var blitt så glad i, og skrev beskrivelser av dem i dagboken min. Jeg lovet meg selv at jeg ville vende tilbake til Spitsbergen hvis muligheten noen gang bød seg. Arktis kalte allerede på meg.